Det sakrale og det sekulære

«Se, tiden den skrider og dagen den lider, og solen alt rødmer mot tidenes kveld. Det gjelder for alle på Herren å kalle, det gjelder å gripe den salige del.»

Åpenbaringen

Av Mattias Andersson

Regi: Mari Vatne Kjeldstadli

Oversatt av: Arne Lygre

Scenografi/kostyme: Sven Haraldsson

Lys: Børe Noer Borrevik

Komponist: Ingvild Langgård

Teaterhallen, Rogaland Teater

Premiere 5. september 2019

Slik lyder ett av versene av Jeg råde vil alle. Salmen nynnes i bakgrunnen midtveis i handlingen av Åpenbaringen på Rogaland Teater, og setter på mange måter tonen for tematikken i svenske Mattias Anderssons drama. I regissør Mari Vatne Kjeldstadlis hånd er undergangstonen, fornedrelsen og den religiøse famlingen i Anderssons tekst tatt på høyeste alvor.

Undergangen er nær

Handlingen i Åpenbaringen utspiller seg i fire parallelle historier som flettes inn i hverandre:

I første historie viser en engel seg for middelaldrende, halvdeprimerte Mikael (Cato Skimten Storengen) som, hver kveld etter at kone og barn har lagt seg, sitter rødvinsfull i sofaen og hører på musikk som begeistret ham i sin ungdom. Engelen befaler ham om å gå ut og dele sin kjærlighet med tiggeren Maria, for på den måten å redde verden. Mikael tolker det som at han skal ha sex med henne.

Maria (Mari Strand Ferstad) på sin side har hele livet hatt en sterk gudstro, på tross av at livet har gitt henne motbør som få i verden har opplevd. Hun har mistet mann og barn i krigshandlinger i hjemlandet, blitt systematisk voldtatt, flyktet og forsøker nå å skape et livsgrunnlag i et nytt land i form av tigging. Men etter samleiet med Mikael er det som begeret flyter over, og herfra mister hun evnen til å tro på Gud.

Tredje fortelling viser det voksne brødreparet Tim (Kasper Skovli Botnen) og Sam (Svein Solenes) som bærer på et sterkt nag til hverandre, og i ruspåvirket tilstand utvikler de dette til en innfløkt og brutal Kain og Abel-historie.

I den siste historien møter vi den hypersmarte tenåringsjenta Jenny (Eili Harboe) i samtale med miljøarbeideren Niclas (Espen Hana). Jenny har forsøkt å begå et terrorangrep, og via sosionomfraser som «å finne en felles vei videre», forsøker Niclas å finne ut hvor Jenny har gjemt resten av våpenarsenalet sitt.

Motivet for alle rollefigurenes uro er at verden nærmer seg undergangen, og på vidt forskjellig vis forsøker de å nærme seg Gud. Dette høres unektelig litt voldsomt ut, men Kjelstadlis regi og Svein Haraldssons ordinære kostymer og «nakne» scenografi balanserer den svulstige tematikken med et hverdagslig univers – og slik klarer de å dra i land ei forestilling preget av stort alvor og bibelske temaer uten at det oppleves hult.

Det handler om oss

Det er ikke bare dagens velkjente undergangsfølelse (økosystemer som kollapser, voksende klasseforskjeller, enkeltmenneskets søken etter mening) som gjør at man opplever dette som et stykke som handler om oss. Regissøren og scenografen understreker i samarbeid med lysdesigner Børe Noer Borrevik dette poenget. Ingen av skuespillerne har rollemarkører i form av kostymer, parykker eller sminke - det virker som alle spiller i sine vanlige klær. Publikum sitter på to rekker langs alle de fire sidene av scenegulvet, skuespillerne setter seg inniblant publikum, og stirrer oss rett i øynene når de framfører sine monologer. Salen er fra starten av fullstendig opplyst, noe som forsterker følelsen av noe nakent, intimt og en felles opplevelse av det som skjer.

Utover i forestillinga senkes lyset saaakte i rommet, så sakte at vi nesten ikke merker det, omtrent i samme tempo som det tar en knopp å slå ut i blomst. Muligens har Borrevik latt seg inspirere av Tarkovskijs film Offeret, som dramatiker Andersson har uttalt at han var inspirert av da han skrev Åpenbaringen. I denne filmen tappes bildene gradvis for farger utover i handlingen, noe som skaper en stadig mer tyngende effekt. Når vi på Rogaland Teater går fra sakte skumring til til slutt å sitte i stummende mørke, har vi vært gjennom et overveldende virvar av de fire historiene, organisk flettet sammen. Vi har sett rollefigurene gli inn og ut av åndelige og virkelighetsnære tilstander, inn og ut av ydmykende og kjærlighetsfylte situasjoner, ofte uten å merke når overgangene skjer.

Kjeldstadli gir ikke ved dørene, men har stor tillit til publikum - at vi klarer å få med oss hva de forskjellige dialogene handler om uten at det blir overforklart gjennom spillet. Jeg vil tro at det for de fleste i publikum, som ikke har lest eller sett Anderssons tekst oppført tidligere, tar litt tid før man får helt grep om kjernekonfliktene i historiene. Det at vi blir kastet inn i situasjonene uten nærmere forklaring understreker det nære og menneskelige, det er jo gjerne slik man opplever verden.

Salmer og kampsanger

Den kristne tematikken i teksten er tatt på alvor. Blant annet er bruken av salmer et sentralt grep. De seks skuespillerne veksler mellom å synge enkeltvis eller sammen, mellom å nynne eller gaule strofer fra den norske salmeskatten.

Det kunstneriske teamet er kanskje hakket for glad i dette grepet – det hadde ikke gjort noe om færre scener ble akkompagnert av svak acapella-sang, det blir litt monotont i lengden. Men effekten er stort sett sterk. Spesielt mektig blir det når også Rudolf Nilsen og Jokke & Valentinerne-sanger innlemmes som «salmer» mot slutten. Disse kaukes av full hals av skuespillerne, som i lovsang. Når utvalget sanger er så fritt, er det rett og slett gåsehudfremkallende.

Først tenker jeg at regissøren med dette sier at slike «sekulære sanger» kan stå som vår tids salmer. At løsningen på krisen er å finne i det politiske, eller i kunsten. «Gi mig de bitre og steile, som ikke har frykt i sitt blikk. Gi meg de gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk. Men dristig vil starte en himmel her, efter sin egen skikk!» som det synges (fra Rudolf Nilsens «Revolusjonens røst»). Men når hele forestillinga avsluttes med en nok en klassisk salme, O, bli hos meg, forstår jeg det som at det åpnes for at det religiøse kanskje også har noe for seg? Jeg synes dette tvetydige åpner teksten på en forbilledlig måte.

Menneskelig

Det Norske Teatret satte også opp Åpenbaringen i år. Der ble det i stor grad fokusert på det komiske og karikerte ved fortellingen, med det resultat at man hele tiden så personene den omhandlet på avstand. På Rogaland Teater går man i større grad rett inn i triggerpunktene i teksten, og lar både rollefigurene og oss få dvele ved det som virkelig er ubehagelig, forvirrende og smertefullt. Det humoristiske er dermed mer utporsjonert her, men får da også større effekt.

Det er for eksempel unektelig komisk når Susanna (Ragnhild Arnestad Mønnes), Mikaels kone, sier hun egentlig burde følt seg ydmyket og forrådt når Mikael forteller om hva engelen har fått ham til å gjøre. I stedet blir hun bare er flau over Mikaels handlinger: «Som en skikkelig kalkunaktig film med latterlig dårlig dialog, med et syltynt plot, men som på en slags pretensiøs måte likevel krever å bli tatt dypt alvorlig. Med et slags dypere budskap gjemt i filmen som jeg forventes å bli berørt, begeistret eller kanskje provosert av, men i stedet føler man bare tomhet og … forlegenhet … over at opphavsmannen er så amatørmessig, så selvhøytidelig, så barnslig og så totalt blottet for humor.» Det er som dramatiker Andersson med slike replikker gir oss en anledning til ironisk avstandstagen til stykket i sin helhet. «Ok, vi vet at dette er drøyt og pretensiøst», liksom. Men i Kjeldstadlis hånd holdes engasjementet for det som utspiller seg oppe likevel.

Andakt

Det er noen scener som er ekstra berørende. Når Maria i desperasjon bryter sammen og roper fortvilet at hun ikke skjønner hvorfor hun skal leve, hva som er vitsen med å kjempe videre, at hun ikke skjønner hvorfor hun ikke like godt døde da hun ble født – ligner det både på desperasjonen jeg har hørt fra tiggende romfolk i Oslo, men også hos deprimerte mennesker fra andre samfunnslag. Og på kjente bibelfortellinger. Mari Strand Ferstad sørger, alene på scenen, for flere slike hjerteskjærende scener.

Men alle skuespillerne i dette ensemblet leverer sterke rolletolkninger. For eksempel er scenen der Susanna tvinger Mikael til å gjenskape samleiet med Maria i søppelrommet, som er formet som en kaotisk og skitten slåsskamp der både Maria, Susanna og Mikael sklir rundt i surmelk og blod, både hyperkomisk og hypertragisk på samme tid. Det tragikomiske ligger i tanken på menn som oppriktig tror de bidrar til å skape en bedre verden gjennom å ha sex med folk i ekstremt utsatte situasjoner. Samtidig får scenen på nyansert og smertefullt vis fram hvor fortvilt situasjonen er for alle de involverte.

«Jeg tror at det å være i det samme rommet, tenke over det sammen med andre mennesker og være sammen, er den eneste måten vi kan forstå hverandre på. Sånn sett kan man kanskje like gjerne kalle dette en andakt som en forestilling» sier regissør Kjeldstadli i teaterprogrammet. Jeg mener formen hun har gitt Åpenbaringen på Rogaland teater fungerer godt som en slik andakt. Den skaper et åpent filosoferende rom, med et presist og mangetydig scenisk språk for tro og tvil. Og med så voldsomme enkeltscener at de setter seg i kroppen i lang tid.(Publisert 08.09.2019)