Dramatiske gester er ikke nok

Når Frost, Disneys makeløse monsterhit av en animasjonsmusikal, nå blir satt opp på en nordisk

frost

Musikk og sangtekster: Kristen Anderson-Lopez & Robert Lopez

Manus: Jennifer Lee

Basert på Disney-filmen regissert av Jennifer Lee og Chris Buck

Oversettelse: Runar Gudnason

Regissør: Gísli Örn Garðarsson

Scenograf: Börkur Jónsson

Musikkansvarlig og orkestrering: Svenn Erik Kristoffersen

Kostymedesign: Christina Lovery

Koreograf: Belinda Braza

Lysdesign: Torkel Skjærven

Lyddesign: Morten Alexander Jorsett

Dukkedesign: Marthe Brandt

Dramaturg: Anders Hasmo og Ingrid Weme Nilsen

Opprinnelig produsert på Broadway av Disney Theatrical productions

Et samarbeid med Vesturport Teater og Det samiske nasjonalteatret Beaivváš og

Det Norske Teatret, Hovedscenen, sett 20. oktober 2023

scene for første gang, skjer det i et spenn mellom slappe og mer inspirerte regigrep. For eksempel har den komplekse protagonisten Elsa blitt ganske uinteressant. Mens snømannen Olaf blir enda mer elskverdig enn forlegget fra filmen.

Slike motsetninger gjør Frost på Det Norske Teatret til en ganske forvirrende opplevelse, og bidrar nok ikke til å dempe diskusjonene om et statsstøttet teater bør sette opp såpass kommersielle titler.

Hører det hjemme?

Da nyheten kom om at Frost skulles settes opp på Det Norske, sa Karianne Jæger, produsent på det private Folketeatret at «[Frost] hører ikke hjemme på et teater som får mange millioner i skattepenger. De bør prioritere annerledes, for eksempel ny, norsk dramatikk. [Slike titler] hører hjemme på privatteatrene».[1] Og flere av anmelderne stilte spørsmål ved noe av det samme etter premieren. I sin anmeldelse for Klassekampen klemte kritiker Julie Rognved Amundsen likegodt til med å si at «Frost er en fallitterklæring for norsk teater.»[2]

Teatersjef Erik Ulfsby har hele veien argumentert med at det er viktig at også de mest kommersielle titlene skal bli tilgjengelige på nynorsk. Og så langt kan man vel ikke si at de populære verkene Det Norske Teatret innimellom setter opp, går ut over risikoviljen ved teatret for øvrig. Det er for eksempel ikke mange ukene siden Vinge/Müller herjet med publikum med sin rå, hypersmarte og utmattende maratonversjon av Byggmeister Solness. Og Kjersti Horn er bare én av flere regissører som over tid har fått dyrke fram og perfeksjonere en særegen registil på husets scener.

Moderne klassiker

Jeg synes altså ikke det er et problem i seg selv at Det Norske Teatret også setter opp verk basert på kommersielle suksesser. Og i Frosts tilfelle, har man å gjøre med en moderne klassiker man kan gjøre mye spennende med, blant annet med utgangspunkt i at så stor del av publikum vil ha inngående kjennskap til fortellinga.

Ulfsby mener i et tilsvar til kritikerne «at den sjenerøse tildelinga av rettane til ein av Disneys største merkevarer også er eit sterkt kompliment til norsk scenekunst»[3], og viser til at Det Norske Teatret er det første i verden som får lov til å lage en helt egen sceneversjon av filmsuksessen. «Det seier noko om posisjonen vår i ein internasjonal musikalmarknad.»

Og ja, Det Norske Teatret kan musikal. Det har de gang på gang bevist, fra sagnomsuste Spelemann på taket (1968) til nyere suksesser som Shockheaded Peter (2013) og Book of Mormon (2018), med flere. Men det medfører jo litt mindre oppmerksomhet å ta inn godt spilte musikaler enn å få være den som setter opp tidenes største familiefilmsuksess på en nordisk scene for den aller første gongen, som prinsessen Anna synger.

Der flere av de nevnte musikalene utfordrer «musikalenes ensidige patos», for å sitere Maja Løvlands anmeldelse av Shockheaded Peter her i tidsskriftet, er det lite utfordring å få øye på i Det Norske Teatrets Frost-oppsetning. Jeg så den ei uke etter premieren, og støtter flere av kritikerne før meg i at teatret har vært for respektfulle, stolt litt for mye på folks kjærlighet og kjennskap til filmen og bygget opp fortellinga for slapt.

Dermed skusles mye av sprengstoffet bort. Sprengstoff som blant annet ligger i tematikken om at det emosjonelle er noe forstyrrende som må temmes, og i spenningen mellom den mismodige og komplekse Elsa-figuren og den optimistiske og kjærlighetslengtende Anna. Olaug Nilssen skriver fint i programmet om den mentale selvhjelpen som kan ligge i «å ta kjenslene ut i trygge omgjevnader», slik de beste musikalene kan by på. Men selv om musikaler gjerne er affekterte og ulogiske, trenger man som tilskuer å engasjere seg i det som fortelles for å få disse forløsningene. Det nytter liksom ikke å hoppe rett inn på toppen av enhver emosjonell flodfølge.

I isødet

Frost kretser rundt isdronninga Elsa som må skjule sine magiske krefter fordi hun tidlig har erfart at de kan gjøre skade. Lillesøsteren Anna skjønner ikke hvorfor Elsa isolerer seg, og lengter tilbake til søsknenes kjærlighetsfylte forhold fra de var små. Presset opp i et hjørne av forventninger og krav når kroninga nærmer seg, mister Elsa kontrollen, forhekser hele dronningdømmet til et isøde, og rømmer selv inn i isen som var hun en Unn fra Tarjei Vesaas’ Isslottet. Mens Anna som ei Siss følger etter for å redde henne.

Siden opphavet til Frost er Disney, skjer alt så klart på mye mer svulstig vis enn hos Vesaas (eller i H.C. Andersens eventyr Snedronningen fra 1845 som inspirasjonen til Frost opprinnelig kom fra). Intrigene blir forsterket og akkompagnert av en rekke ondsinnede eller komiske bifigurer, og ikke minst av de mange ikoniske sangnumrene – som siden premieren på sceneversjonen på Broadway i 2018 er supplert med et knippe nye sanger.

Naturkreftene

Ett viktig element for det emosjonelle trykket i Disneys film er det golde vinterlandskapet figurene beveger seg rundt i. Det er både vakkert, forheksende og dødsfarlig på samme tid. Det Norske Teatret undervurderer de fysiske omgivelsenes betydning for handlingen i sin versjon. Scenografien oppleves underlig gammeldags, med opphengte todimensjonale skyer og isfjell som trilles inn og nok skal virke voldsomme, men som ser litt billige ut.

Også scenene som skal være varme og lyse blir flate. Som at det på kroningsballet bare er hengt opp et todimensjonalt draperi av konfettimateriale som skal signalisere fest, og at en Robert Wilson-aktig stripe av lys på bakveggen alene får signalisere at våren kommer tilbake i sluttnummeret. Kan hende er det å være storforlangende, men når man først har med en slik storsatsing å gjøre skulle jeg ønske meg et mer treffende visuelt og fysisk konsept.

Det dramatiske høydepunktet der Elsa i forvirring og raseri islegger hele landet, skjer nesten umerkelig. Hun bare stormer ut bak på scenen, og når hun kommer tilbake er isfjellene skjøvet inn. Da blir forbindelsen mellom hennes og naturens kraft, mellom det psykiske og fysiske som er så essensiell for fortellinga, nærmest borte.

Kraftballaden

Dette gjelder nesten alle regigrepene rundt Elsa-figuren: Når Mimmi Tamba som Elsa like før pause framfører glansnummeret alle har venta på, «Let it go!» (som Runar Gudnasson klokt og presist har oversatt til «Det må ut!»), har det vært så lite oppbygging av kvalene hun bærer på at kraftballaden ikke frambringer den gåsehud-effekten de fleste vel synes den må ha.

Tamba er kjent for en vanvittig sangkraft og et sterkt scenenærvær, men jeg mistenker at regissør Gísli Örn Garðarsson har stolt på at appellen til forlegget og Tambas posisjon som norsk musikkteaters sweetheartalene skal gjøre Elsa-figuren elskelig for oss. Det hjelper heller ikke at når Elsa skal demonstrere kreftene sine på scenen, fungerer teknikken så upresist at eksplosjonene av snø og vind skjer liksom i løse lufta, uavhengig av henne. Det er også pussig at Christina Loverys kostymer ligger så tett på filmen; at så lite er gjort for å skape noe eget. Igjen er dette verst i Elsas tilfelle, der den ikoniske isblå kjolen minner litt for mye om de syntetiske versjonene som pøses ut fra H&Ms barneavdeling år etter år.

Så: Når Tamba står alene på scenen og bryter ut i det etterlengtete «Det må ut!»-nummeret, mens hun slår hendene ut i lufta, oppleves det mest som barnslige, manierte gester. Hvorfor brukes for eksempel ikke dreiescenen eller videoprojeksjoner eller bare et eller annet for å få litt mer dybde og musikal-schwung inn i de mest dramatiske scenene? Sett bort fra Tambas udiskutable sangtalent, ligner Elsa-scenene slik mest på de mange Yotube-videoene av fireåringer i Elsa-kostymer som dramatisk synger «Let it go, let it go, can’t hold it back anymooore!».

Sjarme

Men der Elsa er underlig uutviklet, er det en del annet som berger showet. For eksempel Ina Svenningdal som Anna. Svenningdal har vært sterk i flere musikalroller ved teatret de siste årene, men som Anna blir man sjarmert i senk av lekenheten hun når ut over publikumsrekkene med. Anna går gjennom en coming-of-age-prosess, som også kommer tydelig fram på Det Norske. I Svenningdals sterke og nyanserte tolkning får vi Anna en vi kan identifisere oss med.

Videre skifter Mathias Luppichini elegant fra å være Annas ømhjertede beiler Hans, til plutselig kalkulerende skurk – som får fram det hjerteskjærende ved rollen. Niklas Gundersen er smittende leken som den uutgrunnelige kramkaren Eika. Og Mathias Augestad Ambjør figurspiller en skikkelig elskelig versjon av snømannen Olaf. Snømannen er formet ganske prikk lik som i filmen, men er spilt med fin timing og personlighet. Det oppleves liksom naturlig at den joviale, bekymringsløse Olaf her har fått nordtrøndersk dialekt. Måten Olaf utfyller de andre på scenen, og hans glansnummer når han synger og drømmer om sommer – sammen med en rekke spretne dansere i kjempefine snømannkostymer – blir forestillingas høydepunkt.

Nynorsken

Og så er det den nynorske oversettelsen: Ragnar Gudnason drar god nytte av sin fortid som rapper i det fine Ørsta-bandet Side Brok, og har oversatt og gjendiktet manuset med flyt, slagferdige rim og presise metaforer. Den litt unødvendige sentreringa rundt det artige nynorske ordet «hugnad» kunne han likefullt spart seg, i tillegg til et par poenger som kun er artige for den voksne delen av publikum. Men sett bort fra dette gjør den nynorske oversettelsen ikke skam på Ulfsbys poeng om at også slike felles kulturelle referanser bør kunne oppleves i nynorsk språkdrakt.

Det er likevel skuffende at Det Norske Teatret skusler vekk anledningen til å gjøre noe virkelig interessant ut av et av den samtidige populærkulturens mest ikoniske verk.

(Publisert 27.10.23)