Dvelende, siste dager i paradiset

Kirsebærhagen handler om menneskene i en overgangstid. Noen tviholder på fortida, og noen er så sauset inn i nostalgi at de ikke klarer å gå videre.

kirsebærhaven

av Anton Tsjekhov

Oversatt av Kjell Helgheim

Regissør: Ole Anders Tandberg

Scenografi: Sven Haraldsen

Kostymedesigner: Maria Gebers

Komponist: Joel Sahlin

Lysdesigner: Karl Oskar Sørdal

Maskør: Mio Skjöldur Eyfjörd

Dramaturg: Matilde Holdhus

Studiomusikere: Helga Guren, Vilgot Eklund, Joel Sahlin

Rogaland Teater, hovedscenen, 11.november 2022

Andre er så opptatt av framtida at de ikke evner å ta inn livet her og nå, og noen vet hverken hvor de kommer fra eller hvor de skal. De soser rundt i paradisets innerste sirkler. De lar seg styre av krefter både i seg selv og utenfra som kaster dem ut av hagen. Den legeutdannede Anton Tsjekhov diagnostiserer og kategoriserer menneskene, men det er ikke som hos August Strindberg at det er synd på menneskene. I Kirsebærhagen blir de sett på med et kjærlig, smått omsorgsfullt, men også overbærende blikk. Menneskene er som barn, de er ikke helt modne, de er hjelpeløse og ikke i stand til å ta vare på seg selv.

Stein på stein

På hovedscenen på Rogaland Teater ligger svarte «steiner» i ulike størrelser spredd utover. Det kan virke som om Ole Anders Tandberg har en forkjærlighet for steiner på scenen. I Min kamp, bygd over Karl Ove Knausgårds romanserie, som Tandberg satte opp på Stockholm Stadsteater i 2015, var scenografien en stor stein midt på scenen. I 2009 satte han opp En vanlig dag i helvete basert på tekster av Tor Ulven på Nationaltheatret. Her var scenerommet på Amfiscenen nokså nakent, så vidt jeg husker, men er det noe Tor Ulven skrev mye om så var det stein og andre materielle objekter som finnes i verden. Det følende og levende mennesket blir i Ulvens litteratur ofte satt i kontrast til det harde og døde – stein, knokler og iskaldt verdensrom. Metaforisk passer steinene inn i stykket. De er store og ligger fast på ett sted. De flytter seg ikke, selv om menneskene gjør det. De står i kontrast til menneskenes flyktighet og står for naturen, eller stedet, som noe evig. De svarte steinene har farge som svart råolje. Vi er i Norges oljehovedstad. Kanskje olja skal få ligge når menneskene beveger seg videre? Som scenisk element kan nok steinene være noe problematiske, de tilfører tyngde og stabilitet, men også noe statisk som kan gå utover drivet i stykket.

Klasse

For å oppsummere stykkets handling kort og greit siterer Ingunn Lunde i programteksten den franske skuespilleren og regissøren Jean-Louis Barrault: «I første akt er kirsebærhagen i fare for å bli solgt; i andre akt er den nær ved å bli solgt; i tredje akt blir kirsebærhagen solgt; i fjerde akt er kirsebærhagen solgt». Den første vi møter er Firs (Per Tofte). Han er tjener av den virkelig gamle skolen, han er grodd fast i sin tjenerposisjon. Han har sett godseiere komme og gå og har ikke noe liv utenom herregårdens konserverende virksomhet. Per Tofte spiller ham sjarmerende insisterende og irriterende sta der han stavrer rundt. Semjon, eller Jepikhodov, Semjon Pantelejevitsj (Matias Kuoppala) er ansatt som kontorist, men ingen vet egentlig hva han holder på med – ikke han selv engang. Han snubler rundt og er en tragisk figur som hos Tsjekhov blir kalt for «Herr 13 ulykker», men her er han «Herr 22 ulykker». Det jeg assosierer med 22 og ulykker, er 22. juli 2011, men om det er det utnavnet hinter til, aner jeg ikke. Matias Kuoppala snubler og faller som en tragisk klovn og skaper medfølelse for karakterens ubehjelpelige klossethet.

Aristokrati for fall

Den forgjeldede herregården med den storslåtte kirsebærhagen er arvet av Ljubov/Ljuba, Andrejevna Ranevskaja (Nina Ellen Ødegård). Hun er fullstendig ute av stand til å administrere noe som helst. Hun sløser bort pengene sine og følger sine lyster og innskytelser. Hun er som et bortskjemt og forkjælt barn. Menneskene rundt henne utnytter hennes vennlighet og gavmildhet. Ljuba sitter fast i aristokratiets privilegerte levesett. Nina Ellen Ødegård har troverdighet som divaen Ljubov. Hun er spesielt god når hun blir konfrontert med kjøpmannen Lopakhins (Espen Reboli Bjerke) plan om å hogge ned kirsbærhagen for å stykke ut tomter til sommerhus. Her er hun solid planta i generasjoners tanke om egen storhet. Selvforståelsen er uadskillelig fra det å være fra den mest privilegerte samfunnsklassen. Ødegård behersker dette opphøyde og aristokratiske utmerket og gir oss samtidig empati for karakteren. Det skal likevel en del til å matche Gjertrud Jynges tolkning av Ljubov i Johannes Holmen Dahls oppsetning på Det Norske Teatret i 2020.

Langsomhet

Scenerommet er tåkete av scenerøyk. Karakterene sliter med å se og akseptere sin egen situasjon og med å forholde seg til andre. Kjærlighetsrelasjonen mellom Lopakhin og Ljubas adoptivdatter Varja (Ingrid Rusten) forsvinner i tåkete uklarheter. Det er rørende ubehjelpelig og sårt menneskelig. De unge, Ljubas datter Anja (Anna Ladegaard), studenten Trofimov, Pjotr Sergejevitsj/Petja (Christian Greger Strøm), hushjelpa Dunjasja (Marianne Holter) og lakeien/tjeneren Jasja (Elg Elgesem), har sprudlende energi, drømmer og livslyst, men framtida er disig og utydelig.

Det er mye stillhet – lange pauser mellom replikkene, det er langsomhet og dveling ved øyeblikkene. Det er jo noe vi kan ha godt av i vårt travle hverdagsliv, men jeg ser at det er flere rundt meg som har problemer med å holde seg våkne. Karakterene bærer jo i stykket på sine egne bobler av drømmer som de av og til fortaper seg i. Det stillestående blir brutt opp av musikkinnslag. Jon Lockert Rohde som spiller Ljubas bror Gajev, Leonid Andrejevitsj har en flott musikalstemme, og det fungerer svært godt når han får en spot på seg og synger en av Gajevs monologer. Det gir forestillinga et løft og understreker den vellykka teatrale spillestilen. Også Anders Dales gitarsolo over sin monolog som den macho og pengebesatte godseieren Simeonov-Pisjtsjik/Boris, i starten av andre akt gir stykket snert og tiltrengt bevegelse.

Relevans

I det andre av forestillingas to akter dukker Petja opp fra et badebasseng midt på scenegulvet. Kanskje det hintes til nyrike og gammelrike nordmenn med private bassenger og dekadent livsstil. Det drikkes ikke bobler, men vodka. Stemninga er heller ikke sprudlende. Badescenen bryter greit opp, men gir ikke så veldig mye løft.

Relevansen til vår egen tid i Ole Anders Tandbergs oppsetning er likevel vellykka. Det hintes akkurat passe tydelig og er elegant gjort. Stykket er jo russisk. Selv om vi selvfølgelig ikke skal kansellere russiske forfattere og kunstnere forholder vi oss til vår tids realiteter. Vi hører i forestillinga flere ganger fjerne lyder av bomber og raketter. Når Lopakhin forteller at han skal reise til byen Karkov som jeg oppfatter som det russiske navnet på den ukrainske byen Kharkiv, høres igjen bombedrønn. Rommet utvides og knytter effektivt stykket til vår egen tid og de akutte problemene vi står oppe i.

Siste dans

Under forestillinga har det drysset blad fra kirsebærblomster over scenen i form av det som vanligvis blir brukt for å illudere snø. Mot slutten rydder/koster scenearbeiderne bort snøen/bladene. I siste scene, som i første, er det Firs som er alene på scenen. Alle de andre har forlatt herskapshuset. Firs vil ingen steder. Han vil dø i huset. På Rogaland Teater kommer Ljuba inn helt til slutt i en lang, enkel, men sofistikert kjole. Hun og Firs danser en siste vals. Metaforisk blir det et blikk på aristokratiets, og dermed også det klassedelte samfunnets dødsdans. Men det klassedelte samfunnet finnes jo fortsatt. Det skurrer også at den innbarka tjeneren Firs danser med sin herskerinne, selv om det er både rørende og flott. Det ville han aldri drømt om å gjøre hverken levende eller død.

(Publisert 12.11.2022)