Eddadialoger

Eddadiktningen er i vinden. Unge mennesker fascineres av den norrøne gudeverdenen, en rappeversjon av Eddadikt spilles i Bergen, og norrønfilologer og arkeologer diskuterer kjønn og makt i norrøn tid. Fra 2013 til 2016 utkom Knut Ødegårds gjendiktning av Voluspå og Håvamål, Gudediktog Heltediktdel I og II. Det var den første gjendiktningen av samtlige eddadikt siden 1905. I 2016 utga Erling Kittelsen fjerde bind i sin dialog med de gamle diktene (Fredsslutning. Samtale med Edda), og i 2017 gjendikta Jon Fosse et utvalg eddadikt for Det norske teatret, som satte det opp i Robert Wilsons regi (Edda). Nå settes stykket opp i Sverige i ny regi, og det gir en anledning til å reflektere over de siste årenes Eddadialoger.

Sex og kjønn blant norrøne guder (og i norrøn tid?)

Diktene i den eldre Edda hørte til en lærd, muntlig skaldetradisjon fra 900-tallet eller før, til de blei skrevet ned i kristen tid på 1200- og 1300-tallet. De norrøne gudene framstilles som lidderlige mennesker med overnaturlige krefter i kontrast til den nye guden som Volven varsler i Voluspå(Volvens spådom). Den nye guden som skal komme med en ny verden etter den gamle verdens undergang, minner om kristendommens gud, og det er nærliggende å lese det som en del av kristningen av Norden. Diktene var basert på norrøn mytologi, men den overleverte versjonen kan tolkes som propaganda i tidas ideologiske maktkamp mellom rivaliserende menn, der Olav Haraldsson og kristendommen gikk av med seieren i allianse med den engelske kirken. Diktene handler om konkurransen de gamle, mannlige gudene (æsene) imellom, og om kampen mot deres fiender (jotnene). Egenskaper, hendelser og verdier framstilles hovedsakelig fra de mannlige gudenes perspektiv, med vekt på tradisjonelt maskuline dyder som styrke, mot og evnen til å nedlegge kvinner.

Alt synes tillatt i kampen mot fiender og konkurrenter – og i kampen om kvinner. Løgn, svik og bedrag krones med heder og makt. Odin, som har fått tuska til seg diktermjøden ved kjærlighetssvik, og har to ravner til å informere seg om verden, er den høyeste, med den ikke like kunnskapsrike Tor på andre plass. Det androsentriske perspektivet som speiler krigerkulturen, framstår i sin mest usympatiske form i Håbardskvadet. Her kappes Tor og Odin om sin manndom gjennom selvskryt om vold, svik og overgrep overfor kvinner og jotner. I et lanseringsessay for sin gjendiktning av eddadiktene (i Klassekampen 30. april 2016) nevner Knut Ødegård et eksempel fra Hårbardskvadet på en slik sexistisk mannejevning mellom Tor og Odin, som muligens avdekker en misogyn sexistisk tendens i den norrøne krigerkulturen. Ødegård har hatt problemer med oversettelsen av skjellsordet ragi, som Tor bruker for å nedverdige Odin. Ødegård forklarer ordet med «ein mann som let seg bruka av ein annan mann lik ei kvinne i seksuell aktivitet». Tidligere har dette skjellsordet blitt utelatt eller oversatt med en eufemisme, og heller ikke Fosse har det med, men Ødegård slår til med «rævpular», som refererer til homoseksualitet.

For meg ser det ut som om skjellsordet ikke først og fremst rammer det vi forstår med homoseksualitet, men det å innta den kvinnelige posisjonen i samleiet. Det virker nemlig som om det er mannens kjønnsoverskridelse til kvinne som er fornedrende i Eddadiktningen. En slik forståelse av det seksuelle tabuet eksisterer ifølge kjønnsforskningen fortsatt i enkelte samfunn, og Loketretta, som foregår under æsenes drikkegilde, bekrefter at den verste skammen for en mannlig gud forbindes med å framstå som en kvinne. Her fornærmer den onde Loke både Tor, Brage og Odin ved å påstå at de har opptrådt kvinnelig (feigt) eller i kvinneklær. Av seksuelle tabuer beskylder Loke både Frøy og Njord for sex med søstre, og de kvinnelige åsynjene beskylder han for utroskap, noe som altså framstår som en dyd for æsene. Slik framgår det at seksuelle tabuer er kjønnsdelte, og at den verste skammen for en æse er å opptre som en kvinne.

Det er interessant å merke seg at gudene i Eddadiktene veksler mellom høvisk tale og grov seksuell sjikane. Jeg vet ikke om gudenes sexprat er representativt for den androsentriske norrøne krigerkulturen eller kristne skalders omskrivning, men fra klassisk diktning er vi vant til at høvisk tale og seksuell sjikane tilhører ulike sjangre knytta til ulike sosioøkonomiske samfunnssegmenter, der lav stil i grovkorna satire og nidvers er forbeholdt folkelige karakterer.

Skaldens versjon. En ny rangorden

Innramma av Voluspå, som handler om verdens skapelse og undergang, presenterer Jon Fosse æsenes kamp i ny lyrisk-dramatisk form og nynorsk språkdrakt. Fosse har stort sett holdt seg til foreleggenes innhold i henhold til tradisjonen, men han har laga en ny komposisjon. Han innlemmer andre gudedikt i Voluspåog har lagt til replikker og utbrodert historier for å skape overganger, rytme og flyt. Iblant har han også slått sammen dikt og personer og lagt ordet i munnen på andre enn i foreleggene for å skape konsentrasjon om figurer og motiver. Til tross for at Jon Fosse har gjort en rekke omskrivninger, virker det pussig at han står oppført som forfatter av Edda på bokas forside.

Jon Fosse fokuserer på myten om Odin som ofrer seg til seg selv i livstreet Yggdrasil for å tilegne seg runekunsten, og mytene om hvordan skaldemjøden blei til og æsenes kamp om mjøden, etterfølges av den gode Balders død og æsenes drikkegilde, der det går verbalt hardt for seg. Det virker som om Fosse har hatt moro av å overgå foreleggene og å rangere dikterne. Til forskjell fra den ypperste skalden, Brage, som drakk først av den diktermjøden som Odin hadde lurt fra jotunkvinnen Gunnlod og spydd opp for æsene, har de dårlige skaldene («dritskaldar» i Fosses versjon) måttet nøye seg med den mjøden som kom ut bak, og som «kven som helst [kan] drikka».

I et kjønnsperspektiv er det interessant at Fosse styrker det sexistiske androsentriske perspektivet og makthierarkiet ved å degradere Volven. I Voluspå har Volven som en synsk spåkvinne en makt og verdighet som selv Odin frykter og respekterer. I Fosses versjon er det imidlertid Odins sønn, skalden Brage, som åpner og avslutter visjonen og verket, istedenfor Volven. Det signaliserer en omrokkering av den hierarkiske rangordenen i kvadene, og når Volven og Odin repeterer frasen «i opphavs tider», lar Fosse dem likeledes gjenta etter Brage. Han nedgraderer dermed ikke bare den kvinnelige Volven og krigsguden Odin, men oppvurderer også den mannlige skaldekunsten, som skulle inngå i den kristne litteraturen, på bekostning av den mannlige krigskunsten og den mystisk-visjonære kulten som forbindes med de kvinnelige volvene. Denne rangordenen forsterker altså den kulturtradisjonen som seira med kristendommen, og omrokkeringa av verdihierarkiet fra en norrøn krigerkultur til en kristen skriftkultur forsterkes også ved at Fosse dramaturgisk legger vekt på de mytene som handler om æsenes tilegnelse av visdom, skaldemjød og runekunst. Når forfatteren Fosse slik skaper en ny rangorden, gjør han det altså ved å plassere den fremste av sin egen stand og sitt eget kjønn på toppen av hierarkiet.

Æsenes voldelige, svikefulle og lidderlige machotendenser framkommer tydeligere i foreleggene enn i Fosses utvalg og versjon. Fosse kompenserer snarere for den krigerske machoideologien ved å vektlegge skaldetematikken og Odins kunnskapstørst, men Fosse opprettholder kjønnsmakthierarkiet på andre måter, ved å de-rangere Volven og ved å tilegge de kvinnelige åsynjenes og gygene stereotype kvinneegenskaper. I sentimentale vendinger utdyper han jotnen Gunnlods kvinnelige karakteregenskaper ved å vise til den «trufaste sjela hennar» og det «såre sinnet hennar» (Fosse 2017, s. 11), og i Balders død lar han Balders mor Frigg, den fremste blant åsynjene, gift med Odin, gjentatte ganger be Volven om ikke å minne henne på sønnens død, som for å understreke at hun skjuler sin morssorg. Mens gygra og åsynja reduseres til stereotype kvinnelige egenskaper på en sentimental måte, er æsene altså mest opptatt av å tilegne seg runekunst og diktekunst. Dessuten er de underkasta en patriarkalsk æreskultur, der et godt omdømme er det viktigste, og det verste er at skamfulle gjerninger blir omtalt. Fosse gjør et komisk poeng av dette ved at han stadig lar æsene irritere seg over skamfull omtale («må du snakka om alt»).

En amerikansk pop-Edda. Robert Wilsons versjon

Robert Wilsons iscenesettelser er alltid en begivenhet, og ettersom eddadiktene tilhører en muntlig tradisjon forma som fortelling og dialog spekka med fargerike karakterer og dramatikk, egner de seg for scenisk framføring. Likevel var ikke alle begeistra over Robert Wilsons oppsetning i 2017. Religionshistoriker Gro Steinsland (KK 20. mars) mente blant annet at Volven ikke framsto som mektig nok, og kjærlighetsgudene Frøy og Frøya ikke tilstrekkelig erotiske. Hun fant ingen indre sammenheng i de spektakulære tablåene og lot seg irritere over æsenes rungende latter og den frontale spillestilen. Noe av dette skyldes Wilsons visuelle dramaturgi, som er annerledes enn dialog-, karakter- og handlingsbasert teater. Dette er Wilsons gave til scenekunsten. Likevel kjente også jeg en skuffelse over den formen Wilson hadde gitt mytene.

Den visuelle gestaltningen var til dels gjenkjennelig med storslåtte tablåer og opptrinn i en renskåret, visuell design med geometriske linjer og en avstemt palett. Også figurene er stiliserte, med hvitmalte fjes, fantastiske kostymer, karakteristisk, repeterende dialog og stemmebruk, og et langsomt, repeterende bevegelsesmønster med talende gester og kroppsspråk. Konsentrert om sentrale replikker og scener skapes ekspressive tablåer og fysiske gester og trinn som framhever de dramatiske høydepunktenes emosjonelle karakter. Samvirkningen av visuelle, verbale, kroppslige og lydlig stiliserte mønstre berører meg ofte på et dypere kroppslig-emosjonelt plan enn naturalistisk teater.

Denne gang opplevde jeg Wilsons visuelle magi bare i åpningstablået, der Ginnungagaps kaos forut for skapelsen framstilles i en prolog på film, der tåke sakte flyter sammen til skyformasjoner ledsaget av vidunderlig musikk av Arvo Pärt. Så hører vi Volvens (Gjertrud Jynges) myke stemme fortelle om skapelsen «i opphavs tider». Seinere gjentar hun den vakre frasen rituelt, og Odin gjentar ærbødig etter henne. Gjennom forestillingen skrider Volven høyreist og verdig i hvitt som en asiatisk yppersteprestinne langs scenens ytterkant mellom hvite isfjellkulisser uten å delta i æsenes og jotnenes lidderlige handlinger. Med jevne mellomrom forteller hun om deres dårskap, vold og svik, som skal føre til undergang, og spør: «Veit de no nok / eller kva». I sluttablået – etter ragnarok, der verdensordenen bryter sammen i krig, Odin drepes og hans og jotnenes verden går under – tar Volven den aldrende Odin med seg i en hvit båt som glir langsomt langs scenens forkant, mens vi hører kirkeklokker innvarsle den ny tid, der sviket er utslettet, og de uskyldige (Balder og Hod) skal gjenoppstå som forlikte.

Robert Wilson lar ikke dikterguden åpne forestillingen. Tvert imot oppfatter jeg det som om Wilson ironiserer over Fosses opphøyelse av skalden ved å legge Brages selvhøytidelige replikker om skaldemjøden i munnen på en diger mekanisk skilpadde som kryper over scenen. Mellom skapelsen og ragnarok utspiller æsene og jotnene sin dårskap gjennom en blanding av fortelling, dialog og overdimensjoner, illustrerende spill. Etter åpningstablået fra Voluspå følger Wilson Fosse og klipper inn myten fra Håvamål om Odin som henger i Yggdrasil. Herfra følger han Fosses forløp med vekt på de androsentriske mytene om skaldemjøden, Balders død, myten om hvordan Tor mista og gjenvant hammeren sin, og krigen.

Karaktertegningene bryter heftig med tradisjonsbundne forventninger. Wilson har slått sammen jotnene Tryme og Hyme, og lar jotnene (Hyme og Gygra) framstå som sexgale insekter med alveører. Midgardsormen og Fenrisulven opptrer som komiske, barnslige og rustne mekaniske uhyrer, og Loke, Frigg, Frøy og Frøya, Ty og Heimdall framstår nærmest som statister. I Wilsons versjon er det ikke Odin, men Tor og Volven som framheves, og verken Tor eller Odin framstilles som norrøne krigsguder. Odin framstår som en veik fyr som bare er interessert i musikk og et bedagelig liv, og Frigg som en tragikomisk kvinneskikkelse. Odin henger først i Yggdrasil kledt som en amerikansk popstjerne i sølvdress med japansk hårpisk og el-gitar. Han synger på engelsk og fniser og ler i dialog med Volven. Seinere veksler han mellom denne skikkelsen og en uformelig oppblåst, middelaldrende hvermansen i grå dress. Tor, derimot, er kledt i sorte skinnklær som et ekte homoikon med en enorm, rød tunge og et stemmeregister som, i likhet med Odin og Volven, veksler fra bass til falsett. Kokett kakker han hammeren i hodet på fiendene, og han ser ikke ut til å ha noe imot å kle seg ut som Frøya for å lure hammeren tilbake fra Hyme, selv om han skjønner at æsene vil erte ham for å være «kåt på kuk».

Gjennom iscenesettelsen av Brage som skilpadde, Odin som noksagt og Volven som en asiatisk yppersteprestinne, gjenoppretter Wilson den opprinnelige rangordenen. Ved å framstille æsene som homoikoner og tvikjønnede vesener, blant annet ved å modellere stemmene gjennom et register fra lys fistel til dyp bass, undergraver han imidlertid også den norrøne krigerkultens androsentriske macho-idealer. Den viktigste innvendingen mot oppsetningen er at dette kritiske potensialet og Volvens budskap drukner i amerikansk popdesign – i kostymedesignerne Jaques Reynauds og Alexander Djurkov Hotters glinsende, glamrockkreasjoner og Wilsons denne gang karikerte popunivers, der de komiske effektene overskygger både skjønnhet og alvor. Den oppjagede, amerikanske popkulturelle glamstilen og komikken står i skrikende kontrast til det østlig pregede åpnings- og sluttablået med den hvite, rolige, polare scenografien, bevegelsen og dialogen. Det er kanskje ment som kulturkritikk, men framstår snarere som publikumsfrieri.

Robert Wilson har i det siste samarbeida med popduoen CokoRosie, og han har fått dem til å lage poplåter inspirert av eddadiktene. Det understreker inntrykket av at den norrøne krigerkulten er skifta ut med amerikansk popkultur. Sangene, som synges på engelsk, veksler med Jon Fosses nynorske tekst som et bilde på at amerikansk kultur fortrenger andre kulturer og språk, men forestillingen fungerer snarere bekreftende enn kritisk i forhold til kommersiell amerikansk kultur. På den andre sida ligger det innebygd en tilsvarende kulturmotsetning også i tekstmaterialet, ettersom den eldre Edda består av dikt i ulike sjangre som veksler mellom høy og lav stil og en kulturkonflikt mellom en eldre (norrøn) og ny (kristen) kultur. Voluspå og «den høyes» tale (Håvamål) avviker jo fra den delvis grovkornede nid-stilen i Loketretten og Hårbardskvadet.

Fosse vs. Kittelsen

I sin versjon av slutten lar Jon Fosse Brage forkynne Volvens spådom om den nye guden som skal komme, som er «større enn alle andre». I overensstemmelse med sin egen negativitetsteologiske tro, lar han Brage fortsette ut over foreleggene: «men eg torer ikkje nemne hans namn» (s. 173). Deretter lar han Volven gjenta spørsmålet «[v]eit de no nok / eller kva», hanene galer tre ganger, Heimdall blåser i Gjallarhornet, og den gamle verden går opp i flammer (s. 174).

Både Wilsons og Fosses versjon framstår i overensstemmelse med sluttstrofene i Voluspåsom en profeti om den nye verden og den nye gud som skal komme, som kan tolkes som en kristenmisjonerende forkynnelse. Både den nye og den gamle verden framstår som androsentriske verdensbilder og trossystemer som overskygger eldre myter om kvinnelig magisk og mystisk-religiøs makt. I Eddafinner vi en rekke spor av slike gåtefulle myter og figurer som fortsatt venter på videre tolkning og dialog. Det gjelder ikke minst de kvinnelige gygenes, trollkjerringenes og volvenes tvetydige status og deres mystiske og magiske kunnskap knytta til skapelse og undergang. Volven nevner for eksempel at urvesenet, himmelguden Heimdall, var sønn av ni jotunkvinner, og at ur-jotnen Yme, hvis kropp og blod æsene skapte fjell og hav, var tvekjønna. Kua Audhumla slikka fram et nytt vesen av en saltstein, og etterkommere av Yme, og dette vesenet blei opphav til æsene Bevissthet og Vilje. Alt dette og mer er myter som fortsatt venter på å bli åpna og tolka av kunstneriske bilder, litteratur og teater. Verken Fosse eller Wilson berører noe av dette stoffet.

Gro Steinsland og Preben Meulengracht Sørensen (1999) har pekt på at det ikke er Balders død, men de tre tussemøyene fra Jotunheimen som først forstyrrer freden (brettspillet) i Åsgård. Dette er første varsel om at gullalderens tid er forbi, og forskerne spekulerer på om scenen symboliserer at mørkt begjær har skapt splid og kamp mellom gudene. De trekker også fram æsenes vold mot den mystiske Gullveig, som spiddes av sverd og brennes tre ganger uten å forgå. Man har spekulert på om Gullveig representerer æsenes fatale begjær etter kvinner og gull, som bringer konflikt i forholdet til dverger og jotner. Andre har spekulert på om hun kan knyttes til den onde Volven Heid, som Jon Fosse forbinder med den gode Volven, men som kan tolkes som uttrykk for Volvens mørke krefter og volvenes tvetydige posisjon. Noen har også spekulert i en sammenheng mellom Gullveig, Heid og Frøya som uttrykk for sammenhengen mellom kvinners tvetydige posisjon og makt gjennom erotikk, skjønnhet og magi. Volvens veksling mellom pronomene jeg og hun i Voluspåskaper forvirring med hensyn til hvem pronomena viser til, og om det er Volven, Heid eller dragen Nidhogg som synker ved diktets slutt. Her er det mye å ta tak i.

Siden 1999 har Erling Kittelsen skrevet i dialog, ikke bare med Eddadiktene, men med mange kulturers myter, som han har bidratt til å gjendikte til norsk. Mens Fosse befester patriarkalske kulturmønstre som dekker over eldre kulturstoff, viser Kittelsens dialogiske skrift hvordan vi kan åpne vår egen kulturarv og samtidig åpne oss for andre, og han viser hvordan vi kan overføre mytenes motiver til vår egen tid og nyttiggjøre oss mytenes visdom. Alle versjoner av Volvens spådom viser at æsenes dårskap, svik og vold fører til verdens undergang. Mytene kan tolkes slik som advarsler mot maktkampen, sjalusien, grådigheten og misunnelsen, som skaper konflikt mellom kjønn, folkeslag og samfunnsgrupper. Mens Jon Fosses fortsatte kretsing om dårene tilslører mytenes budskap, søker Kittelsen i mytene etter det vi har felles, for å skape nye, kollektive samtaler som kan hjelpe oss i vårt vanskelige samliv på tvers av klasse, kjønn og kulturer. Kanskje Kittelsens dialogiske metode er veien å gå.