En alvorlig Jo Strømgren

Det har skjedd noe med Jo Strømgren. Koreografen som er kjent for alltid å lokke frem smil og latter bak alvoret, har kastet humoren over bord. Vi så

stigma

Koreografi og scenografi: Jo Strømgren

Kostymedesign: Bregje van Balen

Lysdesign: Oscar Frostad Udbye

Dansere: Yolanda Correa, Nae Nishimura Skaar, Idun Sofie Landgraff Bækken, Anaïs Touret, Samantha Lynch, Daniela Cabrera, Leyna Magbutay, Sonia Vinograd, Veronika Selivanova og Thea Gudim Breder, Alex Cuadros Joglar, Marco Pagetti, Silas Henriksen, Douwe Dekkers, Simon McNally, Alberto Ballester, Vasilii Tkachenko, Kenji Wilkie, Ole Johannes Slåttebrekk og Mathias Tannæs

Premiere DNOB Nasjonalballetten – hovedscenen, Oslo 8. november 2024

det i Kjelleren, hans siste koreografi for hans eget Jo Strømgren kompani, som hadde premiere i Operaen i april. I hans nyeste helaften, Nasjonalballettens Stigma, er det usikkerhet, tvil, gruppedynamikk og undertrykkelse av individet som dominerer. Det høres tungt og trist ut, men med mer enn to hundre produksjoner i løpet av en 30 år lang karriere, er Jo Strømgren så erfaren at han vet hvordan han skal fange og holde på publikums oppmerksomhet fra start til slutt. Og med den nylige valgseieren til Donald Trump i USA blir oppsetningens dystopiske vinkling dagsaktuell.

Opptakten kunne knapt blitt mer dramatisk: Det ligger allerede en livløs, naken mann på forscenen når publikum kommer inn i salen. Ved hodet er det en stor, mørk flekk – en blodpøl var min tanke. Det er fullt mulig å assosiere til noe annet, men stykket bærer jo tross alt tittelen Stigma – et begrep som først og fremst knyttes til de blodige merkene etter naglene som gjennomboret Kristus’ hender og føtter da han ble hengt på korset langfredag i påskeuken. Er han et offerlam for den store massen?

Den livløse danseren blir – selvfølgelig – liggende når sceneteppet trekkes til side. Rommet åpnes for en verden av det grandiose slaget. Jo Strømgren har selv skapt scenografien av enkle draperier i full høyde i det store scenerommet. Til venstre står én kvinne stille, lenger inn danser en mann (Alex Cuadros Joglar) med store fakter og ekstatiske bevegelser. Danserne blir små i det gigantiske rommet: Et stort teppe dekker bakscenen, mens to tilsvarende store draperier henger på skrå inn mot midten av rommet. Med denne løsningen plasserer Jo Strømgren seg i sentrum av en scenografitradisjon av storslåtte, fortellende balletter på de store scenene.

Etter hvert kommer flere dansere til, duoer og større grupper dannes, scenerommet fylles sakte opp. Til slutt er det 18 dansere (av totalt 20) på scenen da den livløse mannen (Silas Henriksen) reiser seg. Han har ryggen mot publikum når han sakte går gjennom folkemengden. De agerer truende og aggressivt, men han slippes uforstyrret gjennom mengden. Inne på scenen finner han et kostyme som han tar på seg. Klærne hans skiller seg ikke fra de andre, og ganske raskt blir jeg sittende og undre: – Hvor ble det av ham?

Forsvinner i mengden

Allerede her oppstår det jeg opplever som en logisk brist: Hvordan kan en så markant danser som Silas Henriksen forsvinne i mengden? Hvorfor blir han absorbert i gruppen når hans første bevegelser foregår i et truende klima? Hvor ble det av gruppedynamikken som så tydelig fortalte om mengdens intoleranse overfor én som skiller seg ut? Lå han naken på forscenen fordi majoriteten hadde lemlestet, skadet og drept ham? Eller lå han der bare som et estetisk objekt for publikums begjær?

Jo Strømgren stiller dilemmaene opp for oss: I et intervju på operaens nettside snakker han om tidens forvirring i en verden i «veldig forandring», om en uro «(…) som kommer til uttrykk i politikken, mellom mennesker, og når man sitter alene og grubler.» Han leverer ingen løsninger, men han bidrar heller ikke til å gjøre det enkelt for publikum. Forvirringen oppstår når individene som får utfolde seg i åpningen forsvinner i mengden. Slik jeg ser det er Stigma først og fremst en kollektiv manifestasjon av et eksistensielt univers der tvilen og mangfoldet ikke har spesielt gode vilkår.

Én grunn til opplevelsen av den kollektive dominansen ligger i Bregje van Balens raffinert enkle og funksjonelle kostymedesign. Klærne fremstår som ett design, det er få formmessige variasjoner og en enstonig fargeskala. Det er ikke helt som Maodressen i det kommunistiske Kina, men assosiasjonen dukker opp: Det er bare det at i dag kan du være så individuell du bare vil, så lenge du føyer deg etter flertallet? Uansett, det enhetlige kostymeuttrykket understreker det Jo Strømgren beskriver med sin grandiose scenografi: I denne verdenen har individet og enkeltmennesket liten betydning. Er det først når menneskene opptrer i en gruppe at de kan gjøre seg bemerket? Og i så fall, krever det en aksept av én dominant tanke som gjør gruppen til en masse som utsletter all individualitet?

Dette høres nesten ut som en uutholdelig dystopi. Men nei, Stigma er selvfølgelig ikke så enkel. Denne oppsetningen er først og fremst vakker. Det skyldes de grandiose masseopptrinnene, prosesjonene og det danseriske lysspillet med håndholdte lykter i dunkelt lys. Men i tillegg til dette krydrer koreografen handlingen med vakre solopartier, duetter og mindre gruppesamspill. De som kjenner Jo Strømgrens uttrykk vil kjenne igjen velkjente grep. Men denne gangen er det danseriske uttrykket mer åpent og variert enn vi er vant til å se. Jeg går ut til pause med en estetisk tilfredsstillelse, men uten helt å ha blitt klok på hva Jo Strømgren vil vise?

Kristne referanser

Tittelen Stigma er bare én av flere henvisninger til kristendommen. Koreografen omtaler seg selv som ateist i intervjuet på Operaens nettside, men han erkjenner at bibelhistorien er full av bilder og historier som har formet vår kulturkrets bevissthet, tankesett og livsførsel. I forestillingen er de kristne referansene gjenkjennelige i prosesjoner og masseopptrinn, som et kors av mennesker, og i kjortlene danserne er ikledd i andre akt. Den stiliserte scenografien åpner for dramatisk lyssetting, noe lysdesigner Oscar Frostad Udbye utnytter fra første stund. For eksempel er lyskastere plassert inne på gulvet slik at det kastes enorme skygger på veggene. Det store anslaget speiles i musikken, der det også finnes religiøse hentydninger, med klokkeklang og messende partier. Musikkvalget er i det hele tatt grandiost og dramatisk, med senmodernistiske mesterverk i (ifølge Jo Strømgren selv) «pling-plong»-tradisjonen, av tysk-russiske Alfred Schnittke og rumensk-østerrikske György Ligeti. I andre akt får Strømgrens langvarige samarbeidspartner, komponist Bergmund Waal Skaslien, bre seg ut med eldre verk, blant annet «The Wake», som ble komponert til en sammensatt forestilling med Nasjonalballetten i 2010.

Og det er i andre akt det avgjørende skjer. Den kollektive konsensusen, eller undertrykkingen, blir ekstra tydelig da den siste danseren (Sonia Vinograd) oppgir sin individualitet og ikler seg samme hodeplagg (tenk: badehette) som de andre. Det var da jeg tenkte at herfra kan det bare gå nedover: Hvor er bunnen?

Men ting er – selvfølgelig – ikke så fæle. Ut fra det kuede kollektivet oppstår en vilje til protest. Enkelte individer tar saken i sine egne hender, og snart er alle sammen med når draperiene blir revet, ett etter ett. Folket tar makten tilbake – får vi håpe. For slutten er like åpen for tolkninger som det fundamentet Stigma er bygget på: Oppsetningen viser en kamp mellom individ og masse, kanskje styrt av en fører som vi aldri får se. Er det vedkommende som stiger frem i sluttablået, eller er det den store frigjøringen som kommer til syne når det siste teppet forsvinner?

Publisert 11.11.2024