En «Grande dame»

I det store hvite rommet på Scenehuset var de grønne fløyelsgardinene trukket for vinduene. Foran dem stod en skog av ulike lyskastere på stativ.

snikende død

Av og med: Ingvild Holm

Scenografi: Jakob Oredsson og Hazel Barstow

Lyd: Morten Pettersen

Dramaturg/produsent: Gry Løwe Ulfeng

Lyd- og lysassistent: Felipe Osorio-Guzmán

Scenehuset, Oslo, 9. november 2021

Men hvordan disse detaljene var del av bildet tok det tid før jeg egentlig la merke til. For i det venstre hjørne stod det en stor rund sylinder kledd i rød bølgete fløyel. Bildet var rent og stilfullt i måten fløyelen speilet hverandre. Installasjonen hadde en kappe for oven, og en nedentil. På den måten kunne den minne om en stor dukke. Eller om klisjeen av et sceneteppe. En «Grande dame» tenkte jeg og trakk på smilebåndet over gleden ved assosiasjonene den vakte i meg mens jeg ventet på at forestillingen skulle begynne. Det felleseuropeiske uttrykket «Grande dame» benyttes ofte om skuespillerinner som har kommet i den alderen hvor de kan sole seg i å være på høyden av sin karriere. Europeisk teater er fullt av slike kvinnelige pionerer som med alderen kan sole seg i glansen av integriteten som følger av at man har utviklet stilen sin lenge nok – så fornøyd var jeg med min egen assosiasjon at jeg raskt tenkte at Ingvild Holm kan sies å være en av dem.

Lek med teatrale klisjeer

Som et av Baktruppens medlemmer har hun med sitt kunstnerskap utforsket og utfordret teaterets ulike konvensjoner og slik vært en pioner i utviklingen av et alternativt teaterspråk som ikke er drevet fram av historiefortelling, men det som den tyske teaterviteren Hans-Thies Lehmann har betegnet som et post-dramatisk teater. Men også som selvstendig kunstner og gjennom sitt PhD prosjekt ved Scenekunstakademiet i Fredrikstad senere, har hun utforsket rammene for teatralitet og vist sin kjærlighet til det å leke med og kommentere teaterets ulike konvensjoner og klisjeer på både intellektuelt og underfundig vis – og hun har brutt med konvensjoner om hvordan og hva teateret forteller. Den røde fløyelen på fløyelsinstallasjonen minnet om at slikt meta-blikk på teatrale konvensjoner og klisjeer også kom til å prege denne forestillingen. Men denne gangen skulle teaterleken vise seg å være mer sorgfull og tung enn i hennes tidligere arbeider.

En droneaktig musikk startet forestillingen og det ble mørkt – så mørkt som det vel kan bli i et helt hvitt rom med lysende nødutgangskilt. De ulike lyskasterne i skogen blinket opp og ned. Men ingen av dem traff noe spesielt. Hva var dette for noe? Hæ? Var det noe å se på der? – rakk jeg å tenke før lyset igjen traff ett vilkårlig punkt i rommet. Den psykologiske effekten av at øynene ble dratt mot lyset, men mangelen på forståelig informasjon der lyset traff skapte en frustrerende følelse av å skulle lete etter noe. En lommelykt ble tent bak de røde gardinene. Det var som om scenografene Jakob Oredsson og Hazel Barstow insisterte på å bevisstgjøre meg om mine egne forventinger til å finne svar i lyset – gjennom konstant å skuffe meg. Kanskje det var i mørket jeg måtte lete?

Naturens sider av det makabre

I det minste rommet forestillingen et assosiativt mørke gjennom sin kollasj av dyster musikk, fortvilte tekster og både sorgfulle og makabre bilder. En hånd falt ut av gardinene og ble hengende som fra en død person. Det var godt – noe konkret å forholde seg til. «Hei. – Hvordan går det?» sa Ingvild Holm. – Jo da, humor er det også, tenkte jeg – lettet. Men fortsatt ganske i villrede omkring hva jeg var vitne til. – Det var da noe om naturen, døden og teateret, var det ikke det jeg leste i invitasjonen? Fascinasjonen for det makabres underholdningsverdi deler Ingvild Holm med sin tidligere kollega fra Baktruppen, Trine Falck (som med sitt kompani Susie Wang var aktuell på Black Box teater samme uke). Men i Snikende død vokste denne fascinasjonen og assosiasjonene rundt det makabre på meg på en ny måte. Her var det ikke underholdningsverdien eller det spektakulære i det makabre som ble vektlagt i assosiasjonene mellom sceniske tablåer, tekst og lydbilder. Men snarere sorgen, nysgjerrigheten, dvelingen ved det uhåndgripelige og uroen det makabre kan vekke i en. Å se den hvite hånden mot de røde gardinene minnet meg om den paralyserende følelsen man som barn kunne få av å studere døde dyr i skogen. En merkelig form for paralysering og påminning om verdens grusomheter.

Etterforskerens dramaturgi

De fleste hadde nok forstått at Ingvild Holm selv befant seg inne i den store fløyelsinstallasjonen som jeg i mitt hode allerede hadde kalt «la Grande Dame». Overraskelsen var derfor ikke så stor da den begynte å danse, nostalgisk men klumsete, til klassisk musikk rundt i rommet. Som barn elsket jeg den leken hvor jeg snurret meg inn i min bestemors gardiner – dansen kan minne om det. Men det varte og rakk scenen så lenge at jeg etterhvert heller begynte å se på publikum. Her var de alle som en – «the usual suspects»; kollegaer og venner fra bransjen, så å si alle sammen. Jeg trakk på smilebåndet av alvoret, innlevelsen og velviljen de virket å betrakte den dansende fløyelsskulpturen med. Er det dette som er døden? – håpløsheten i situasjonen hvor en gjeng venner og kollegaer høflig betraktet en gardin danse klumsete rundt i rommet. Den vilkårlige blinkingen med lysene, settingen og publikum, skapte en følelse av at det var noe som ikke stemte. Og det fikk meg til å føle meg som en etterforsker i en sak hvor alle forstod at noe er galt, men ingen forstod helt hva det var.

Lehmann har selv påpekt at spenningen i det post-dramatiske teateret drives fram av det spektakulære – altså at det er overraskelser og forventninger som i sin musikalske veksling driver forestillingen framover, snarere enn handlingen. Slik opplevdes den assosiative leken allikevel ikke her. Forestillingen ble i større grad drevet framover gjennom indre uro og spenning – som en krimgåte eller skrekkfilm hvor uroen over ikke å forstå gjorde det umulig å ikke følge med. Som en underfundig etterforskning, hvor noe ikke er som det skal være og «døde» kroppsdeler til stadighet kommer ut av gardinene.

Forfall og slutt

Det er litt som en salong i et overklassehjem hvor vertinnen har fått for meget å drikke, men ingen vil gå hjem fordi de vil se hvor forfallet ender – tenkte jeg. Ravende ropte Ingvild Holm noe sånt som «Jeg elsker. Din jævel. Slå meg. Slå meg. Din jævel. Hvor er du?» inne fra gardinene før skyggene av et lite loppesirkus kom til syne på bakveggen. Snart snudde den store damen seg rundt, gardinene åpnet seg og i midten satt hun konsentrert og spilte ut det lille loppesirkuset mens hun vekslet mellom å se på dukkene og oss. Forestillingen fikk et barnslig naivt slør over seg. Å se de bittesmå dukkene i det store rommet fikk meg til å tenke på hvordan bildene i forestillingen bar preg av å fokusere på små, nesten usynlige detaljer. På den måten speilet forestillingen en slags naturforståelse i måten små detaljer og liv hang sammen med forestillingens store kosmiske sammenhenger. Men før jeg hadde klart å forstå om scenen var en clue til etterforskningen som forgikk i mitt hode, eller en fortryllende avledningsmanøver, trakk hun for gardinene.

Så trillet hun den store konstruksjonen inn i skogen av lyskastere og dyttet ut en utstoppet rev. Joda – det er noe med naturen her. Og trengt inne blant lyskasterne er det tydelig at den store damen er noe malplassert i denne skogen av lys. Ingvild Holms hvite føtter kom krypende ut av de fløyelsrøde gardinene, hvorpå hun la seg i bare underbuksene som et lik, halvt gjemt under den store malplasserte damen i skogen. Er det slutt nå? – tenkte jeg. Nei; «It ain’t over till the fat lady sings.» Men hverken den store damen eller Ingvild Holm sang. «Slutt» sa hun. Og så var det slutt.

Men forestillingen, uroen og dvelingen bar jeg med meg. På trikken hjem funderte jeg over krimgåten i mitt hode som ikke ble løst – hadde jeg skapt for mange assosiasjoner, overkomplisert det? Jeg følte på skammen over kanskje å ha lest for mye inn i det, og at jeg selv var skyld i at det ikke gikk opp. Hadde jeg assosiert feil – hengt meg opp i en Grand Dame og gått glipp av alt annet? Med et fortryllende mørke og et skråblikk på det teatrale har Ingvild Holm og hennes medsammensvorne laget en forestilling som fanger en uro i tiden. En uro over det som forsvinner, over en natur som ikke er som den skal, et teater som ikke helt klarer å speile det, men kanskje først og fremst en uro over at ingen helt virker til å forstå hva det er som foregår.

(Publisert 03.12.2021)