En hverdagstragedie

Nære relasjonar er Vennerøds ellevte produksjon på Det Norske Teatret, hvor hun debuterte som dramatiker i 2002. I fjor ga hun ut sin første roman,

nære relasjonar

av Maria Tryti Vennerød

Regissør: Marie Blokhus

Dramaturg: Anna Albrigtsen

Det Norske Teatret, Scene 3, 17. januar 2024

som til tross for at den bærer samme navn ikke må forveksles med stykket. De er to frittstående tekster som kretser rundt samme litterære motiv, nemlig voldelige forhold der det er kvinnen som slår. Å skrive godt og nyansert om et så ladet tema må være utfordrende, der man balanserer i et minefelt av sjokkartet skandale og velment sosionomi. Sceneteksten er ikke publisert ennå, og i arbeidsmanuset jeg får tilsendt er det endel synlige endringer og kommentarer fra dramaturg, blant annet er den opprinnelige slutten på stykket strøket. Den ymter om en mulig løsning, og tar dermed brodden av stykkets tragiske dimensjon, som etter min mening er denne oppsetningens mest fremtredende og definerende element.

Enkelt og effektivt scenerom

Inne på Scene 3 er det bygget opp et rom i rommet med plass til 40-50 publikummere på stoler i rad og rekke. Vegger av papir omslutter oss. Foran publikum er det satt av noen kvadratmeter scene. To korridorer mellom benkeradene benyttes også til dette formålet. En enkel svart stol, lik de publikum sitter på, utgjør eneste rekvisitt.

Christian Ruud Kallum er stort sett alene på scenen i rollen som Are. Tiril Heide-Steen og Oddgeir Thune er innom i korte passasjer som henholdsvis kollegaen Benedikte, vennen Gard eller lege. Papirveggen i front brukes som lerret for videoopptak der hverdagslivet til kjæresteparet Are og Kine (Josefine Frida Pettersen) utspiller seg. Pettersen er aldri fysisk tilstede på scenen. De nære og intime filmede hverdagssekvensene med henne, avspilt på storskjerm, gir henne likevel et sterkt scenisk nærvær. Vekslingen mellom Ares monolog der han gjenforteller episoder fra livet deres sammen, og videosnutter fra det samme livet der episoder er dokumentert med mobilkamera, flyter overbevisende sømløst og er et svært vellykket grep av regissør Marie Blokhus.

Ekte lykke

Kallums Are er hodestups forelsket i Kine. Øynene glitrer, hjertet er utenpå kroppen og han gjør ingen forsøk på å forstille seg eller ta seg sammen når han forteller om henne. Å møte henne er det største som har hendt ham. Den ekte, uforstilte lykken han utstråler river oss med, og vi smiler, ler og føler med ham. Kine, derimot, er mer kontrollert, og fremstår etterhvert som både slem og manipulativ, sett utenfra. Are ser det imidlertid ikke slik. Han unnskylder henne med at hun har truffet en del fæle fyrer tidligere, og at hun derfor trenger tid til å lære å stole på ham. Når hun slår ham, første gang, begynner han å le, og lurer på hvorfor i all verden hun gjorde det. De skværer opp, og hun gråter og sier at hun ikke vil være sånn. Hun er ikke sånn, forsikrer han.

Mange slags vold

Are tar på seg mer og mer skyld for Kines oppførsel. Det han er aller mest redd for er at han skal komme til et punkt hvor han ikke klarer å stå imot lenger, og tar igjen. For ham er det aller største tabuet en mann som slår. At hun slår er ikke så farlig. Samtidig fortsetter Kine sitt manipulerende spill med ham, der hun beskylder ham for å være kontrollerende og potensielt voldelig, en hun må beskytte seg mot. Når de får et barn sammen er lykken fullkommen, og tragedien samtidig et faktum. For hun kommer jo ikke til å endre seg. Slutten er holdt åpen, men noen lykkelig løsning på dette dramaet virker umulig å se for seg.

Med unntak av den fysiske volden, som verken representerer den eneste eller nødvendigvis mest ødeleggende formen for vold i dette forholdet, er samlivet som skildres ganske hverdagslig og lite spektakulært. Kines lunefulle irritasjon og hensynsløse avvisningsmanøvre vitner kanskje aller mest om en ungdommelig umodenhet og manglende impulskontroll. Slik preges tragedien av en realisme der vi meget godt innser at dette er en skjebne som kunne ramme hvem som helst.

Nye blikk på mannsrollen

Nære relasjonar føyer seg inn i en rekke oppsetninger den senere tiden der mannsrollen utforskes fra nye synsvinkler og i et oppdatert samtidsperspektiv. En av fjorårets sterkeste og mest originale scenekunstopplevelser var De Utvalgtes My Twisted World, som blant annet utforsker aspekter ved mannlig seksualitet i internettets tidsalder. Vårens program på Black Box har i følge teatersjef Jørgen Knudsen intet mindre enn tre forestillinger som tar for seg forventninger og erfaringer knyttet til mannsrollen, på samme tid som regjeringens mannsutvalg leverer en utredning om gutter og menns likestillingsutfordringer i Norge.

Du bestemmer prisen

Forestillingen inngår i Det Norske Teatrets økonomiske eksperiment på Scene 3, der reduserte priser på billettene skal gjøre det attraktivt for flere å besøke teatret. Det startet i fjor høst med satsningen Alt er gratis* og følges opp denne våren i en noe moderert versjon, Betal det du vil*, der publikum kan velge mellom fire ulike prisklasser, fra 100 til 400 kroner. Jeg tror uansett ingen vil forlate denne innsiktsfulle og nyanserike studien av et like realistisk som martrende tragisk kjærlighetsforhold med en følelse av å ha kastet bort pengene sine.

(Publisert 21.01.2024)