En krevende kveld for skuespillerne

O’Neill begynte sin dramatikerkarriere med en serie en-aktere, som han visstnok hadde et særlig håndlag med. Det tok imidlertid ikke lang tid før han la kortformatet bak seg, og da til gangs, der han sjelden nøyde seg med konvensjonell helaftens lengde. I så måte hører Lang dags ferd mot natt til de mer kompakte. Men uroppførelsen (på Dramaten i Stockholm) hadde en spilletid på godt over fire timer, og den seneste oppsetningen her i landet – Riksteatrets fra 2010, i Stein Winges regi og med Liv Ullmann og Bjørn Sundquist som ekteparet og Anders Baasmo Christiansen og Pål Sverre Valheim Hagen som de to sønnene – sprengte alle turnélogistikkens rammer.

Det var derfor med særlig forventning jeg dro til Tromsø for å se teatersjef Egil Pálssons oppsetning. I følge forhåndsomtalen skulle den vare i knappe to timer, med pause, mens all opprinnelig miljø- og tidskoloritt var fjernet og teksten var bearbeidet til et nedskåret, nåtidig nord-norsk. Pálsson ønske var å konsentrere dramaet omkring «misbrukets anatomi», dvs. hvordan disse fire skjebnene formes av morens morfinavhengighet. Hva ville en slik forenkling gi? Var det mulig å skape et like besettende drama av O’Neills familietragedie – så tett basert på eget, faktisk levd liv – med så rene streker?

Et rom som krever mer enn det gir

Martin Persson er, så vidt jeg kan forstå, Pálssons faste scenograf, og han har skapt et scenebilde som på alle måter understøtter oppsetningens grunnidé. Det er enkelt, ja, utfordrende enkelt: et tomt rom, uten rette vinkler, med vegger kledd i ubehandlet panel, og ditto tregulv. Den eneste åpningen i dette hermetisk lukkede universet (salen er eneste entré- og sortimulighet) er et stort vindu asymmetrisk plassert på fondveggen, ut mot en verden som det skal vise seg at ingen av de fire egentlig takler – en verden de lengter desperat ut til, men der de samtidig kjenner seg dypt ensomme, hver på sitt vis. Så langt, så bra.

Et hvert teatermenneske må la seg beta av en så utfordrende arena. I sin kjerne er dette en ren spilleplass, et rom der relasjoner og konstellasjoner skal kunne utspille seg uforstyrret av alt annet enn det som driver handlingen fremover. Her er det skuespillerne alene som råder grunnen.

Men det går ikke lenge før det blir åpenbart at det i denne sammenheng er et rom som krever mer enn det gir. Allerede i første scene kjennes det som skuespillerne blir overeksponert. Det er som om de drives til å tydeliggjøre mer om sine skikkelser enn de skal. Vi får kanskje også en følelse av at handlingen låses til et mønster som ennå ikke på noen måte er gitt. Når det som rører seg under overflaten får spille så tydelig med, kjennes det som vi har mindre igjen å oppdage enn vi skulle hatt.

Strindberg for alle penga

O’Neill skal ofte ha understreket at hans viktigste inspirasjonskilder var de store dramatikerne i generasjonen før hans egen: Tsjekhov, Ibsen og Strindberg. Og i hans forskjellige stykker lar de seg ganske visst spore alle tre. Men for egen del tror jeg Strindberg var den viktigste – også der O’Neill eksperimenterer med formen, som han gjorde ofte nok. I Lang dags ferd mot natt er det uansett Strindberg for alle penga. Og da gjelder det den Strindberg som tross alt er blitt stående som den sterkeste i ettertid: naturalisten.

En snartitt på originalteksten bekrefter dette til fulle. Dagligstueinteriøret i den suksessrike skuespilleren James Tyrones sommerresidens er beskrevet ned i minste detalj, ned til forfattere og titler på bøkene i bokskapet helt bakerst på scenen. Det er et rom fullt av adspredelser og fluktmuligheter, og et rom der resten av huset er innen rekkevidde. Et sted for avkopling, ikke et sted der noe skal utrettes. Og etter hvert som de fire familiemedlemmene gjør entré tegnes hver og én av dem i minst like utsøkt detalj, både med hensyn til alder og utseende og personlighet – de fremstår uvilkårlig mer som portretter enn karakterer.

Slikt vil normalt være en spore til oppfinnsomhet hos nye scenekunstnere i møtet med et verk, der de finner andre og egne uttrykk for det dikteren har forestilt seg.

Men O’Neill går enda lenger. Det er nesten ikke en replikk som ikke følges av fortolkende anvisninger om både indre liv og om minespill og fysiske handlinger. Ja, langt på vei kan dette leses som en romantekst. Det er som om forfatteren ønsker seg – krever – en direktetilgang til tilskueren.

Og det er nok her det tungt selvbiografiske viser seg tydeligst, dette som gjorde at O’Neill heller ikke ønsket skuespillet oppført eller publisert før etter sin død – 25 år etter, for sikkerhets skyld. Disse fire menneskene kjenner han til bunns, og han underlegger dem ikke utforskningen av en tematikk – han minnes dem, og seg selv som én av dem, som underlagt livene de faktisk har levd, sammen og hver for seg, uforutsigelige både for seg selv og hverandre, prisgitt både felles fortid og øyeblikkets innfall. Både skyldige og uskyldige på hvert sitt vis.

De sitter alle fast i sine egne liv

Så, for å si det litt bombastisk: Dette er ikke Ibsen. Dette er ikke et drama som lar seg iscenesette som et brettspill. Det betyr at regigrepets nedkortete tekst og stiliserte miljø får en for høy pris. Det er selvfølgelig riktig at den ulykkelige Marys skjebne er blitt et skjebnefellesskap for hele familien. Men de sitter alle også fast i sine egne liv. Og den helt konkrete straffen for å tone dette ned kommer etter pause, der vi verken får denne helt avgjørende opplevelse av tidens ubønnhørlige gang (den lange ferden mot natt) eller er forberedt på at fokuset skal over på de tre mennene, relasjonene dem imellom, med morens morfinmisbruk som ett element, men ikke som en nødvendig motor.

Pálsson har med andre ord ikke lykkes i sitt forsett med å frigjøre denne dypt gripende historien fra sitt opphav – fra dikterens egen opplevelse av hva han ville fortelle.

Og konsekvensen blir en krevende kveld for skuespillerne.

I sin fullverdige form er jo Lang dags ferd mot natt et stykke med fire fenomenale roller, og programsettes gjerne når det er skuespillere tilgjengelig (slik tilfellet var da Liv Ullmann valgte å avslutte sin karriere som scenekunstner med rollen som Mary), eller når et ensemble har medlemmer som er blitt modne for oppgavene.

Og om det er dette som har ligget til grunn for repertoarvalget på HT, er det forståelig. Både Guri Johnson og Ketil Høegh er kommet dit i sine mangfoldige karrierer at de kan bære rollene som dette ekteparet. De har så mye livserfaring med seg inn på scenen, de er både sårbare og farlige, de har motet til å la situasjoner oppstå, de har kraften til å gjennomføre så krevende løp. De er både sjenerøse og nærværende. Ja, det er virkelig godgjørende å se på så nært hold fruktene av et langt skuespillerliv – hos dem begge, på hver sin måte.

Samtidig blir selvfølgelig «ensembletesten» om det fins yngre menn til å aksle de to brødrene. Det gjør det på et vis her. Både Kim Jøran Olsen og Sindre Arder Skilheim er relativt ubeskrevne blad, men de løser sine oppgaver med imponerende konsekvens.

Og i denne sammenheng skal det sies at Pálsson fremstår som en eminent personinstruktør.

Desto mer beklagelig er det da at hans regigrep har gitt alle fire mindre å spille på enn Lang dags ferd mot natt krever.

PS.

Det er den drevne Ragnar Olsen som har stått for den nord-norske språkdrakten. Men ikke minst i en oppsetning som dette – der idéen om teatret som sitt eget rom så tydelig legges til grunn – blir det særlig pussig å insistere på en slik lokal tilhørighet. På samme vis blir det bare forstyrrende når skuespillerne må tråkke over en frontallyskasse på gulvet for å komme seg på og av scenen. Begge deler virker i beste fall uklart tenkt: skal vi påminnes om at slike familietragedier utspiller seg også blant oss, her, i dag? Er ikke det i så fall en fallitterklæring?

(Publisert 08.02.2023)