En natt i et foruroligende slumre-paradis

Det er en tidlig vårkveld i mars da jeg krysser Grünerløkka på vei til visningen av I guess you have a lot of questions. A bedtime story av Maritea

I guess you have a lot of questions. A bedtime story

Et arbeid av Maritea Dæhlin

Tekst og stemmer i lydinstallasjonen: Yasnaya Elena A. Gil, Sigrun Slapgard, Maritea Dæhlin.

Kunstneriske rådgiver: Tormod Carlsen

Lydkunstnerisk støtte: Thora Dolven Balke

Teknisk support: Truls Hannemyr

Produsent: Elisabeth C. Gmeiner

Co-produksjon: Black Box teater for Oslo Internasjonale Teaterfestival 2021

15. 20. mars 2021, PS:Hotel Vulkan, Oslo

22:00-08:00 (over natten)

Dæhlin – presentert som en del av Oslo Internasjonale Teaterfestival 2021. Til tross for at kvelden ennå er ung kan jeg høre mine egne fottrinn. Før pandemien ville det livlige utelivet på Løkka en onsdagskveld ha overdøvet lyden og jeg ville hatt følge av andre kollegaer. Nå er det uvirkelig stille. Like uvirkelig er det hvor rutinemessig det er blitt å ta på ansiktsmasken i det jeg ankommer PS:Hotel på Vulkan i Oslo hvor Dæhlins arbeid skal vises. Jeg kommer med blandede følelser. Jeg er ikke spesielt glad i visninger som krever hele natten av meg, eller som potensielt kan innebære en Big-Brother-overvåket opplevelse, men jeg takket ja denne gangen ettersom alle publikummere gis et eget soverom. Jeg hadde også et behov for et avbrekk i fra pandemien og en opplevelse av en slags normalitet.

Ankomst

Selve innsjekkingen går raskt. Hotellrommet viser seg å være lite og mørkt, og oppleves litt traurig og anonymt, men med en tidsmessig fargepalett. Det kunne vært hvor som helst. På hotellsengen venter et brev, en innpakket gave og et skriv med noen få praktiske instrukser. Der opplyses det at jeg ikke trenger å foreta meg noe som helst – det hele vil starte opp av seg selv cirka klokken 22.30, og vare fram til 06.30 neste morgen – og at gaven er til meg og skal pakkes opp først i morgen. Jeg er velkommen til å lytte: I våken tilstand, sovende, eller et sted midt imellom. Frokost vil serveres fra sju og utsjekking er klokken ni på ukedager. Jeg åpner brevet og begynner å lese. Der forteller Dæhlin at vi er fire aktører som møtes i hennes installasjon: Hotellrommet, lydarbeidet, natten og meg – sistnevnte i rollen som publikum, deltaker, vitne, og eller lytter. Det vil ikke skje noen andre uventede hendelser. Frykten for en Big Brother-opplevelse er parkert. Her etableres raskt og presist en avklart og trygg kontrakt med meg som publikummer, som gjør at jeg føler meg ivaretatt og lydhør for å ta imot det som er i vente.

Omdreiningspunkt

Lydinstallasjonen er basert på stemmene til Yasnaya Elena A. Gil, Sigrun Slapgård og Maritea Dæhlin. På ulike språk vil de følge meg gjennom natten og gi rom for drømmer og bevissthetens understrømmer. Yasnaya Elena A. Gil er lingvist og aktivist for urfolksspråk fra Oaxaca i Mexico og vil veksle mellom å bruke engelsk, spansk og ayuujk. Hemsedølen Sigrun Slapgård er tidligere NRK journalist og forfatter som har dekket kriger og konflikter særlig i Midtøsten, Latin-Amerika og Sørøst-Europa, mens Maritea Dæhln, bosatt vekselsvis i Norge og Mexico, er som tverrfaglig kunstner fascinert av de to førstnevntes erfaringer og perspektiver. Omdreiningspunktet er samtaler Dæhlin har hatt med dem rundt begrepet «solidaritet».

Lydmessig skal det vise seg at verket anvender en klangverden kjent fra elektronisk musikk, kombinert med en utstrakt bruk av tekstflater som fragmenteres, dupliseres og gjentas. Lydbildet beveger seg fra det åpne og minimalistiske, til sykliske bølger med rytmiske mønster og buldrende partier. Dette lydbildet kombineres med bearbeidede utdrag av tekstmaterialet vi har hørt tidligere: Fra kortere og gjenkjennelige tekstpassasjer, til kakafoniske tekstpartier understøttet av enkle, underliggende lydstrukturer.

«Inn i de små timer»

Installasjonen starter klokken 22.30. I begynnelsen preges opplevelsen av stemmen til Yasnaya Elena A. Gil som forteller om hvordan vi konstitueres som mennesker av fortellingene vi bruker om vår egen historie: «I am carrying this mountain on my back». Jeg faller i søvn på et tidspunkt, og når jeg våkner til igjen er klokken blitt 01:30. Jeg våkner med en følelse av å ha seilt fryktløst gjennom mareritt-liknende bølger av inntrykk, og tenker at denne installasjonen er et sant slumre-paradis. Med andre ord, en sann fest for de av oss som elsker å ha vekkeklokken på slumre-funksjon eller «snooze», med flere ringetidspunkt.

Når jeg våkner klokken 04.00 hører jeg Sigrun Slapgård fortelle om sin første tur til Oslo som 14 åring, og om det å komme fra en familie som strikket votter for å samle inn penger til Afrika. Om solidaritetsarbeid som engasjement, til forskjell fra bistandsarbeid slik det blir forestått av den nye klassen av profesjonelle bistandsarbeidere som har vokst fram i det nyrike Norge. Om solidaritet fundert i strikking og gode intensjoner versus kalkulerte investeringer forkledd som bistand. Jeg drifter vekk et øyeblikk, men hører ordet klimakrise og noen betraktninger om hvordan Norge selv trenger bistandshjelp fra noen som kan løfte oss ut av vår egen vandalisme og rasering av egen naturen, med hyttebyer i fjellet og et uetisk overforbruk, før jeg igjen faller ned i en halvvåken tilstand, mens en intens, syklisk buldring fyller rommet. Jeg åpner øynene i det klokken er 04:50 og til ordene «når røyken fra brannene i California når oss». Øyeblikket synes å etterfølges av en kakofoni av fragmenter som gjentas og Yasnaya som snakker på ayuujk. Når jeg våkner neste gang, er det helt stille. Klokken er 06:50. Det er kun rommet og meg.

Etterklangen

Natten er over. Rommet er kjølig. Jeg kjenner på ønsket om å kunne ta det hele med meg hjem i form av en podcast. Jeg står opp og ruller ut min medbrakte yogamatte og starter dagen. Etterpå pakker jeg opp gaven. Med den gis jeg en utfordring. Det er nå opp til meg å gi gaven vinger ut i verden.

I frokostrommet møter jeg en håndfull andre gjester som jeg antar også har delt natten med Dæhlin. Alle sitter omhyggelig organisert med forskriftsmessig avstand. Masker benyttes mellom egen plass og buffetbordene hvor håndsprit er tilgjengelig. Pandemiens konsekvenser for sosialt samvær er tydelig. Nærkontakt er begrenset. Kontrasten til intimiteten som lydinstallasjonen skapte er slående. Opplevelsen truer etterklangen av Dæhlins arbeid. I stedet dukker spørsmål opp: Hvorfor velge hotellet og det anonyme hotellrommet som et visningssted? I en pandemi framhever dette valget de mellommenneskelige omkostningene ved kravet til smittevern og sosial distanse. Inkludert hvordan kravet til distanse og isolasjon er uløselig knyttet til sosiale privilegier. I en kunstkontekst påminner derfor hotellet og enerommet meg også om hvordan all kunst og kultur forutsetter privilegiet – eller overskuddet – til å ha mulighet til å treffe egne valg. Dramaturgisk sett demonstrer frokostrommets smittevernsprosedyrer, og tilbudet om enerom nettopp en privilegert posisjon som utfordrer lydinstallasjonens etos «In Solidarity I trust»?

Med alle disse paradoksene tumlende rundt i hodet forlater jeg hotellet en tidlig morgenstund. Jeg angrer på at jeg ikke bare sjekket ut uten å møte virkeligheten i frokostrommet som nå er i ferd med å overskygge nattens gode opplevelser fra grenselandet mellom søvn og våken tilstand. Først når jeg setter meg ned på ettermiddagen for å se igjennom mine notater fra natten og igjen leser Dæhlins brev, ser jeg at hun har foregrepet dette skismaet som hotellsettingen frambrakte i meg når hun mot slutten skriver:

«I would like to talk to you about the hotel room, what it means, its comfort, its neutrality, its privilege, its memories, the hotel as a gift for you, as a place to rest, as a place to find your sleep disturbed, as a place to get something that most people can’t afford, at least not the locals, the hotel as a place of travels, of breaks and the hotel as a house that is also suffering under a crisis. But I think I have said enough for now.»

Dæhlin er klar: «I guess you have a lot of questions. Hun er på sporet av noe, og som aktør i hennes lydinstallasjon opplever jeg meg ivaretatt og sett, beriket og utfordret. Hva mer kan en forlange av «a bedtime story?»