En nykomling med sjarm, vigør og et ambisiøst konsept

Det er tyngre tider i norsk teater, det kan det visst ikke være tvil om. Politikerne prioriterer oss ned (noen mer radikalt enn andre, riktignok), publikum er litt mindre lystne enn før pandemien (uten at vi vet om det er en faktisk sammenheng), pressen gir oss stadig mindre plass (men – er dét bare her i landet?).

Likevel er pågangsmotet upåklagelig.

Én ting er institusjonenes programmering – samlet sett syns jeg den er både risikovillig og vidtfavnende, og tydeligere enn på lenge. Det kan godt være at det kommersielle islettet har økt, men dét betyr ikke at kvaliteten har sunket, eller at repertoartenkningen er mindre gjennomarbeidet.

Men mest bemerkelsesverdig i denne sammenheng er det yrende livet utenfor de faste scenene. Det er virkelig ingenting å si på rekrutteringen, og dét må da være et sunnhetstegn – kanskje ikke minst nå som fellesskapet har tatt inn over seg kulturens betydning for vår beredskap – ? Det er et sant mylder av kompanier, prosjekter, konstellasjoner og ‘kunstnerskap’. Mange drives også uavhengig av Kulturdirektoratets ymse ordninger. Og de fordeler seg over hele landet. Selv for et tidsskrift som herværende er det vanskelig å følge med.

Klassikerforenkling som program

Blant disse gruppene er rasa Teater (med liten r) en av de helt nye, som etter et knapt års drift nå nettopp sørget for å komme seg inn på redaktørens radar.

De har allerede opparbeidet seg en «portefølje» på fem produksjoner, og består av en broket gjeng med mange av de kjente veiene inn i bransjen, som Bårdars, Dyreparken i Kristiansand og Westerdals, og noen selvfølgelig også med utdanninger fra utlandet – og er virksomme både som utøvere, skrivende og på regi og scenografi.

Navnet «rasa» har de fra et begrep i sanskrit. Det betyr noe sånt som «smak», eller kanskje «sansning», og henspiller på fellesopplevelsen mellom aktør og tilskuer: «... et intimt og voldsomt møte der kunsten deles (smakes) av de som er tilstede», som det heter i promomaterialet. Publikumet de retter seg inn mot er i «spennet mellom ung og etablert». Og for dem vil de lage teater som er «både tilgjengelig og utfordrende».

Jeg syns dette programmet godt lar seg avlese i deres seneste oppsetning, En midtsommernattsdrøm, som jeg fikk med meg på biblioteket på Tøyen i Oslo, en tidlig søndagsettermiddag i januar. Kompaniet har mottatt noen kommunale midler og bidrag fra stiftelser og andre private kilder, og Deichman er åpenbart en viktig partner. Her spiller de også gratis.

Oppsetningen er den tredje i en pågående satsning de har kalt «Helt enkelt», som skal gi en «lavterskelinngang til både klassikerne og teatret». Romeo og Julie og Macbeth er de to første i denne Shakespeare-serien. Det gjorde meg litt usikker. De eneste virkelig vellykkete eksemplene jeg har sett på forenklinger av Shakespeare er i det sagnomsuste prosjektet til det britiske kompaniet Forced Entertainment, med én skuespiller bak et bord, fullt av hverdagsrekvisitter, som hen så bruker til bare å få fortalt fabelen, uten fargelegging. Men der er konseptet nettopp å synliggjøre hvor komplisert handlingen faktisk er – hvor lett det er å gå seg vill, med andre ord, og så: hvor forløsende det er å finne ut av det.

Så, helt enkelt, tenkte jeg, blir dette neppe. Og særlig ikke når de nå hadde valgt seg En midtsommernattsdrøm, der humoren mer enn noe annet nettopp ligger i forviklingene – på alle plan.

En fin-fin fortrolighet mellom aktør og tilskuer

Rommet er nakent, med publikum på alle fire sider av en minimal spilleplass. De fire skuespillerne blander seg med publikum før start. Det er ikke påtrengende, slik dette grepet ofte kan kjennes. De er helt naturlig til stede, men legger ikke skjul på sitt eierskap til det som skal skje. Så blir de da også involvert i en mobilsamtale med noen som sitter fast i trafikken, og får oss alle med på jubelen når de tre andpustne ungdommene endelig ankommer. Det var ikke iscenesatt, men det var en fin-fin forsmak på fortroligheten mellom aktør og tilskuer som jo kompaniet så tydelig etterstreber.

Og ut av dette svinger forestillingen seg ubesværet men energisk i gang. I et hyperkort anslag blir vi fortalt grunnplottet mellom de fire elskovssyke ungdommene, mens hver av aktørene raskt skaper sin karakter, med hvert sitt slips for de to gutta og hver sin hårbøyle for de to jentene, og hver sin «stasjon» blant publikum. Men allerede her får vi også det første bud på det hver av dem har utviklet som positur, plastikk og minespill – fysiske «kjenninger» – for sine respektive skikkelser. Det er både virtuost og morsomt. Mathias Bleymann er gjest i kompaniet, men han har så avgjort forstått språket når hans lidderlige Lysander utover i handlingen stadig vekk havner med buksene om anklene, til økende besvær, for nå bare å ta ett eksempel..

Når begge parter har det moro

Og det er nettopp slik de lykkes med det som ganske riktig blir en forenkling av Shakespeare. De får oss med på den enkle karaktertegningen, viser oss kortene, så å si, og dermed har begge parter det moro.

Det samme gjentar seg når alveriket introduseres. Her snakker de alle bergensk, og hip-hop-musikken er stemningsdriveren (en slags ghettoblaster styres åpenlyst med en fjernkontroll, som til overmål sviktet på denne forestillingen, til ekstra jubel). Igjen er plastikken talende – de hilser hverandre ved å sprette ned på huk, som viltre aper. Og Brita Angeltveits Pukk er en fulltreffer – med strikkelue ned i øynene og akkurat så kvikk og gutteromsaktig ensporet at hun – altså han – blir gjenkjennelig både som eventyrskikkelse og nåtidsungdom.

Og håndverkerne? Ja, de er nordlendinger. Men uten at humoren melkes. Det er snarere noe uskyldsrent over dem, der kanskje Ina Marie Brekkes fint avstemte Fløyte slår an den reneste tonen, slik Fløyte vel skal.

Når så de tre handlingsplanene er etablert, ligger humoren gjennomløpende i de raske skiftene mellom dem – her skal jo fire aktører spille samtlige karakterer. Da blir nettopp de raske men tydelige karakterelementene så viktige, at publikum har oppfattet dem samtidig som aktørene ivaretar dem med den presisjonen disse fire skuespillerne oppviser. I så måte er det et klart høydepunkt når Elias Wingan – som spiller både Titania og Skyttel – ender med å måtte både forføres og forferdes av seg selv. Til slutt deler han selvsagt da også med oss hvor umulig dette er.

Samtidig må etter hvert også regien «gi tapt» – med åpne kort, riktignok, når enkeltrekvisitter må brukes som erstatning for skikkelsen selv, og aktørene etter hvert må hive seg inn i en rolle som til da har vært spilt av en annen.

Og plutselig kommer forestillingen selv til å ligne på det det hele jo slutter med: håndverkernes spill-i-spillet. Dette fremføres også med bravur, mens vi alle gjøres til publikum sammen med de bortskjemte atener-ungdommene (som altså knapt sitter stille et øyeblikk, de skal jo også være håndverkere). Men humoren Shakespeare har gitt denne sluttscenen har regissør Harald Engan og hans ensemble nå brukt opp.

Verdens mest spilte komedie

Og slik måtte det gå. Det er en grunn til at En midtsommernattsdrøm er verdens mest spilte komedie. Den er jo så mye mer enn forviklinger. Vi har fått en sjenerøs og vital time med Shakespeare. Ukomplisert, uten å kjennes som en overforenkling eller travesti. En liten bragd, egentlig. Men prisen er selvsagt poesien. Det store rommet både over og under. Det som ligger bortenfor forenklinger

Jeg tror likevel Shakespeare selv ville latt seg sjarmere.

Og målt med kompaniets egne, uttalte mål? Er forestillingen tilgjengelig? Så til de grader. Utfordrende? Kanskje ikke spesielt. Men ansporende, javisst – til både tro på teatret og nysgjerrighet på Shakespeare.

Ikke dårlig, dét.