En smittende brystklang

Det er et åpent rom jeg kommer inn i på hovedscenen til Black Box teater. Fire rader med krakker er

eavesdropping

Koreografi: Tormod Tora Skår Midtbø

Utøvere: Sara Enger Larsen, Carl Joseph Aquilizan, Vilja Kwasny, Sarah Louise Fischer Luckow, Vivian Pakkanen, Per Anders Kraudy Solli

Komponist: Ingvild Langgård

Lys og scenedesign: Agnethe Tellefsen

Vokalinstruktør: Silje Aker Johnsen

Produsent, dramaturgisk støtte: Inés Moldskred Belli

Black Box teater, 19. september 2024

plassert på midten av scenegulvet, radene har ulik form og lengde og minner om Tetris. Et par av utøverne sitter og venter på oss og det er underforstått at vi kan velge hvor vi vil slå oss ned. I taket henger det firkanta lyskastere i forskjellige høyder, som kaster et kaldt arbeidslys over oss. Jeg setter meg ytterst for å få oversikt over rommet. En kvinne setter seg ved siden av meg; hun nynner svakt. Når rommet etter hvert faller til ro, blir jeg oppmerksom på at nynningen kommer fra flere steder. Lyden glir over til en slags tilfreds stønning, eller noe et sted imellom, det er som om de forsøker å suge ut innholdet i et drops mens de nynner på en melodi. En av utøverne rister abrupt gjentatte ganger, så stemmen hennes forvrenges. Kvinnen ved siden av meg har lent seg nærmere, og jeg får en myk monoton dur inn i øret.

Diapson - gjennom alle

Flere av utøverne begynner også å riste og intensiteten øker. Noen må holde seg fast i krakken for å ikke ramle av, som på en mekanisk okse, mens stemmene deres går opp i pitch og høres ut som hundeleker. Så fylles rommet av en kraftfull stemme fra amfiet – det ligner opera hvor kjeven nærmest vris ut av ledd for å slippe mer lyd til. Det deltar ifølge programmet ikke profesjonelle sangere i produksjonen, men det er en imponerende lyd som skapes der borte i mørket og det jobbes iherdig med projisering og vibrato. Frekvensen plukkes opp av utøverne, og de forsøker å mime lyden med munnen og ved å riste på overkroppen. De forflytter seg raskt fra rad til rad og går tett på oss, uten at det føles konfronterende.

Foreløpig er jeg underholdt, men på en forutsigbar måte. Jeg synes utøverne gjør en god jobb, både fysisk og sonisk, men så langt oppleves det affektert, som noe som skjer i dem, og jeg savner det rommet som programteksten lover meg: en «produktiv forvirring» og «radikal åpenhet». Koreograf Tormod Tora Skår Midtbø er tydelig interessert i stemmen og hva lyd kan skape, og hvordan det påvirker kropp og bevegelse. Men jeg skulle ønske at de alternative forbindelsene «mellom kropper og omgivelser» også gjaldt oss i publikum, og at de gikk mer metodisk til verks for å forsøke å åpne opp for en eventuell annen, sanselig verden, til fordel for hva en utøverkropp kan gjøre.

Lytting

I boken Listening fokuserer Jean-Luc Nancy på to franske verb som begge betyr å lytte; écouter og entender. Forskjellen mellom dem er enkelt forklart at det første verbet er passivt og det andre er aktivt. På norsk kan man kanskje si at forskjellen ligger i om man bare hører på noen, eller om man faktisk lytter til hva noen sier. Entender innebærer det Nancy kaller for intensjonalitet: å peke på, ta hensyn til eller å rette sinnet og tankene mot noe.

Nancy er kritisk til at entender, på grunn av at ordet kan knyttes til mening, og derfor blir tatt mer på alvor. Han stiller også spørsmål ved en underforstått oppfatning om at lytting, altså evnen til å oppfatte lyd, eksisterer i en lukket sirkel mellom objektet (som produserer lyd) og det lyttende subjektet. Écouter erderimot noe ubestemt der evnen til å oppfatte noe og meningen holdes åpen. Nancy mener at écouter innebærer å lytte til resonans – en uendelig gjenklang som sendes frem og tilbake mellom kroppen og lyden, og der subjektet blir til sammen med lyden. Det er vel dette mulighetsrommet Midtbø ønsker at publikum skal erfare: der betydning oppløses og muliggjør andre sanselig opplevelser.

Temperert

I Eavesdropper etableres senere dette mulighetsrommet med et enkelt, men effektivt, sensorisk grep: idet lyset gradvis dempes og vi blir sittende i mørke. Ved å blokkere én dominant sans (synet), blir de andre skjerpet. I denne situasjonen opplever jeg også at stemmene og sangen blir mer bildeskapende. Utøverne sender en vokal rundt i rommet, som et ekko, der den enes lyd overtas av den neste. Det er nærmest så jeg kan se lysbaner i rommet, eller opplever bevegelser, selv om jeg ikke kan se. Noen av disse delene fungerer svært godt, for eksempel når utøverne, etter et lengre parti som består av en kakofoni av skarpe vokaler, skifter abrupt til en dypere, rund lyd, og det kjennes som om rommet får en annen temperatur. Her kommer også valget om å plassere publikum i og rundt lyden til sin rett.

Selv med flere sanselige og fine partier, opplever jeg Eavesdropper som unødvendig nølende. Det blir mange A’er og mye O’ing, noen deler er bråkete, men ikke bråkete nok, andre deler skal være tighte men er ikke stramme nok. Jeg savner også mer utforskning av relasjonen mellom bevegelse og lyd, ut over at «risting-fører-til-skjelvende stemme». Når utøverne for eksempel går sammen i par, slår brystkassene mot hverandre og nærmest presser ut lyden av kroppen. Dermed skapes en dans som likestiller lyd, kropp og rytme, gir assosiasjoner til både parringsritualer, folkedans, stev og kulokk. Men jeg hadde håpet at de ville gått enda lengre inn i transformasjonen, det repeteres for mye med for liten effekt (nei, ikke all repetisjon har et kinestetisk overførings-potensial).

Kanting

I programteksten forteller Midtbø om sin interesse for «vokalpraksiser, lydteori, transstudier og ballroom-kultur», og sitt ønske om å sette det «visuelle og auditive i spill». Ja takk, mer av dét! Jeg tenker at Eavesdropper er inne på noe, og at flere av forestillingens scener nettopp evner å bryte opp både det auditive og visuelle, og skape et interessant sanselig rom å være i. Men mye av materialet kunne med fordel blitt knadd noen runder til, fått en seigere oppbygning, kjappere utgang, det kunne blitt sluppet løs og slipt ned til en ugjenkjennelig form, osv. Men klangfargen i forestillingen resonnerer og transformerer, og i ett, kort øyeblikk blir alle i publikum synestetikere og rommet smaker eple og lukter turkis. Tatt i betraktning av at dette er Midtbøs første helaftens forestilling, er det absolutt verdt å følge med på hva hen kommer til å gjøre videre.