Et folks tragedie

Det er feststemning i foajeen på Black Box Teater. Vårsolen skinner og lyskledde folk i alle aldre og med diverse

Baqorban

Tekst: Sara Baban, Rozerin Algunerhan

Manus og regi: Pia Maria Roll

Dramaturg og medvirkende i regi: Kai Johnsen

Musikk: Jo Berger Myhre (komponist), Kaveh Mahmudiyan, Sara Baban

Lyd: Guðmundur Vignir Karlsson

Lys og scenografi: Felipe Osorio-Guzmán

Koreografi: Maja Roel

Med Sara Baban og Rozerin Algunerhan

Black Box teater, 19. april 2023

opprinnelser ankommer teatret tidlig. Jeg hører ungdommer prate om hvordan de gleder seg til forestillingen. Enkelte har tatt med blomster. Sist Pia Maria Roll og Sara Baban samarbeidet var i Ways of Seeing og folk venter spent på at dørene skal åpnes. Kontrasten mellom denne stemmingen og alvoret vi møter inne i salen blir stor. Men til slutt jubler publikum igjen. Kanskje det er lærdom å hente i dette. Også i krig trenger folk glede, fester og ritualer. Under annen verdenskrig satte man spesielt pris på dem som visste å beholde sine spirits.

En tekst i beste Ibsen-stil

Baban, Roll og den unge skuespilleren og aktivisten Rozerin Algunerhan har levert en sterk og finbygget tekst der vi møter en kurdisk mor (Sara Baban) og hennes datter Baqorban (Rozerin Algunerhan), som er født og oppvokst i Oslo. Moren var medlem av Kurdistans arbeiderparti (PKK), og måtte flykte til Norge i 1999, rett før datteren ble født. Den unge Baqorban har vært en av lederne i den norske kurder-foreningen og ifølge moren blir hun ansett for å være «et stort politisk talent». Siden invasjonen av Ukraina har jenta stått på døgnet rundt, men nå klarer hun ikke mer, og hun har brutt kontakten både med moren og foreningen.

Stykket begynner i det Baqorban oppsøker moren på Haugerud for å finne ut av det hun i alle år har kviet seg for å fortelle: Det som skjedde rett før de kom til Norge, i tiden rundt pågripelsen av PKKs leder Abdullah Öcalan, som moren var vitne til. Hele stykket består av denne ene samtalen mellom mor og datter. «Mamma, jeg trenger hjelp», sier datteren gang på gang, men moren unngår så godt hun kan å gi svar. Bare litt etter litt får datteren presset historien ut av henne. Og i beste Ibsen-stil, åpner teksten dørene til fortiden for å kaste lys over nåtiden og dilemmaene begge står overfor.

Midt i en floke

Når folk får satt seg, blir salen mørklagt og dørgende stille. Så dukker det opp et svakt lys, som først faller på kabelinnmaten på høyre side av bakveggen, og så på de to musikerne som sitter til venstre. Etter hvert får vi se et rutenett som opptar det meste av gulvet. Det er laget av utallige lyskastere bundet sammen av tykke kabler. Lyskasterne står med åpningen mot gulvet, slik at det bare kommer litt lys ut fra toppen, der hvor kablene springer ut. Og alt er sirlig distribuert i et perfekt grid.

Etter hvert som moren åpner seg og datteren får svar, begynner kvinnene å løfte lyskasterne opp og flytter på dem til de havner i en stor og blinkende haug som får meg til å tenke på et bankende hjerte. I en slags omvendt logikk, får økt kunnskap det til å gå fra geometrisk perfeksjon til en floke av kabler og lyskastere som kanskje illuderer den umulige situasjonen kurderne nok en gang har havnet i.

Klart syn i godt håndverk

Den enkle scenografien til Felipe Osorio-Guzmán blir altså brukt for alt den er verdt av regissør Roll og dramaturg Kai Johnsen. De har for øvrig fått til en stram forestilling hvor alt ser ut til å være der av en grunn. Også den litt strenge koreografien til Maja Roel er effektiv og målrettet: Lenge holder kvinnene avstand mens de beveger seg rundt omkring i rutenettet, men etter hvert begynner de å gjenspeile hverandres bevegelser og mot slutten tar datteren moren i hånden og hindrer henne i å gå.

Midt i dramatikken finners det også en del humor. Vi ler for eksempel godt når moren forteller om konvensjonene i Kurdistan, hvor det visstnok er vanlig å spørre hverandre ustanselig hvordan det går uten at noen svarer på det. Også musikken gir pusterom. Enda mer enn i Ways of seeing, viser Sara Baban her hvor god hun er til å synge. De vakre sangene er forankret i kurdisk folklore og jeg skulle veldig gjerne ha skjønt hva hun sier.

Siste ressurs i kamp

Lenge ser jeg bare en ung jente som forgjeves søker hjelp i en mor som rives i stykker av konflikten mellom sitt ønske om å beskytte datteren og sin lojalitet til kurdernes sak, en mor som i tillegg legger press på jentas engasjement. Lenge tror jeg altså at det handler om en slags modernisert versjon av dilemmaet mellom å kjempe for rettferdighet i verden og vise omsorg for ens egne, nemlig dilemmaet Albert Camus ble et symbol for da han mottok Nobelprisen i 1957. I åpningen forklarer datteren at PKK-aktivister blir oppfordret til ikke å stifte familie for å kunne vie seg fullstendig til saken. Bare mot slutten, og dette er kanskje en spoiler, går det opp for meg at jeg har vært helt blind for det moren hele tiden har forstått så altfor godt. At datteren vurderer å følge i fotsporene til alle kurderne som opp gjennom årene har tydd til selvtenning som politisk protest, senest for noen få måneder siden.

Så feil kan man ta. Og da slår det meg at Camus’ dilemma nok er forankret i en patriarkalsk verden, til tross for at han, som kjent, valgte sin mor. Men i Rojava, i den kurdiske delen av Syria, har det siden midten av 1990-tallet foregått en feministisk revolusjon. Det er ikke uvanlig at kvinner blir trukket inn som krigere i geriljaer, men forskningen viser at dette som oftest ikke endrer på maktstrukturene. Blant kurderne har derimot feminisme blitt en grunnleggende del av den politiske bevegelsen, ikke bare innenfor PKK, men også i det lovlige Folkets demokratiske parti (HDP), og ikke minst i Rojava. Det finnes mye overbevisende litteratur som argumenterer for at dette har endret hele den kurdiske bevegelsen, dyttet den bort fra klassisk marxist-leninisme med mannlig ledelse, og i en mer demokratisk retning som har økologi, antikapitalisme og feminisme som bærebjelker. Her satser man på felles eierskap og forvalting av ressurser, samtidig som man går inn for omsorg, både for natur og mennesker. Når den fortvilede datteren spør hva som er viktigst (Den kurdiske saken? Kvinnesaken? Det marxistiske prosjektet? Öcalan?), tviler den like fortvilede moren ikke et sekund: «Kvinnesaken, Baqorban».

Fredsnasjonen Norge?

Det fine ved forestillingen er at refleksjonen for det meste blir overlatt til publikum. Parallellene mellom dagens situasjon og det som skjedde i slutten av 1990-årene (da Öcalan ble utlevert til tyrkerne mot Tyrkias støtte av invasjonen av Irak), er bare så vidt er hintet til. Her må hver og en trekke sine egne konklusjoner. Min er at det ikke er kurdiske kvinner som har ansvaret for å løse denne tragedien. Kurderne har nok en gang havnet midt i en geopolitisk konflikt: De ble forrådt da USA ville invadere Irak, de ble forrådt da Vesten i 2019 godtok Tyrkias invasjon av Rojava til tross for at kurderne hadde nedkjempet IS, og de blir forrådt igjen hvis PKKs flyktninger i Sverige endelig utleveres til Tyrkia. Da vil de nok en gang betale prisen for et internasjonalt oppgjør som de bare så vidt har del i og, sånn sett, er situasjonen deres ikke så ulik den ukrainerne opplever. Men enten man er sammenbitt pasifist eller mener man skal ruste opp forsvaret til folk som blir utsatt for overgrep, må man vel være enig i at det i begge fall må gjelde for alle, både for ukrainere og kurdere. Og så vidt jeg kan forstå er det vi i Vesten, og ikke minst vi i NATO-nasjonen Norge, som har ansvaret for og ressursene til å finne en akseptabel løsning på begge disse konfliktene. Det haster og vi kan nok ikke sitte og vente på at lederne våre, som faktisk også leder NATO for tiden, finner ut av det.

(Publisert 21.04.2023)