Et lite pietistisk vindu
Det er godt å se når utøvere gir ustoppelig mye av seg selv. Nartmanstiftelsens MADAM på Black Box inneholder ingen formell disiplin. Det ligger heller en latent egen lidenskap her.
Publisert
Sist oppdatert
Den franske forfatteren Gustav Flaubert smatt sin Madam Bovary inn midt imellom realismens rumpeballer, i 1857, med lange og virkelighetsnære
madam
Koreograf/Regissør: Henriette Pedersen
Tekst: Pernille Mercury Lindstad
Utøvere: Håkon Mathias Vassvik, Hildur Kristinsdottir, Kjersti Aas Stenby
Kostyme: solveig Holthe Bygdnes
Scenografi: Olav Ryland Myrtvedt
Lys: Ane Reiersen
Lyd: Vilde Ilkama Nupen
Produsent: Morten Kippe
Dramaturg: Oda Radoor
Black Box teater, Store scene, 17. juni 2021
utlegninger om borgerskapets kjedsomhet og det kvinnelige frigjøringsprosjektet. Romanen handler om Emma Bovary, gift med legen Charles. De lever i en blondekantet, bondelandsaktig tilværelse i provinsen, der hun ledes inn i en rekke utroskapsforhold, pådrar seg stor gjeld og til slutt tar sitt eget liv.
Koreograf Henriette Pedersen og hennes kompani Nartmanstiftelsen har tidligere brukt klassikere som tekstmateriale i sine eklektiske danseoppvisninger, bl.a. Peer/Bitch på Black Box i 2019. Denne gang i MADAM. Der Flaubert skildret «en tilværelse fylt av spenning og romantikk» har Nartmanstiftelsen skapt en fan fiction-versjon «full av jokking og erotikk».
Halloween
Fra sommersola og rett inn i Halloween-kassa på Black Box, kan det gotiske og glatte scenerommet med én gang virke litt unødvendig goldt. På nettsiden var det også lovet mudder, noe jeg tolket bokstavelig. En slørkledd, enkel installasjon står isteden lengst bak på scenen. Jeg pustet lettet ut da det første som kom til syne under foldene på den grønne nettingen var en rapende, twerkende mø i lær, slangeskinn og frynser. Altså ikke så pretensiøst som det kan virke som ved første øyekast. Heller rølpete!
Herifra blir MADAM bare rikere og rikere. Nartmansstiftelsen har turna teksten til Flaubert på det grovest, noe de og den også kler. Fremfor et pietistisk middelalderepos, fråtser utøverne i adjektiver og moderne referanser. Siden alt annet er strippet ned - scenerommet er bart, musikken for det meste harde, generiske dunk, og kostymene på nippet til nakenhet - er det den betydningstette teksten og de konstante bevegelsene som står for rikdommen.
Handicap
Det er ikke så mange intime karakterstudier ute på gulvet, som det er enkle karnevalistiske figurer med kun én tanke i hodet om gangen. Mens Hildur Kristinsdottir (som Emma Bovary) jokker på alt og ingenting, og Kjersti Aas Stenby (som alle andre) rabler skaldekvad, fungerer den skulpturelle regien aller best idet Håkon Mathias Vassvik (som Charles) stepper manisk og mumlende ut fra bak de grønne gardinene. Han ligner en viril Frankenstein-skikkelse, en kjempe sammenlignet med de sinte små jokketrollene på scenen. Det robuste og flerdimensjonale hos kompaniet får også bein å stå på i dialogen. Som fanget i norsk film er det en helt vanlig dialog som utspiller seg mellom figurene. Men alt er off-beat, all interaksjon er utført med campy timing og motorikk, og den lange avstanden mellom de uanstendige karakterene og oss for øvrig blir komisk stor.
Ikke bare har utøverne fått enkle motiver å følge. Det virkelig befriende bevegelsesgrepet, er at alle på scenen ser ut til å ha fått tildelt ulike handicap. Den ene stepper med stive bein og klumpfot og virker å ha satt seg fast i takten. Emma og hennes jålete begjær framføres som både velsignelse og forbannelse, lik en rolle hun både er tildelt, prøver å mestre og bryte med, ved fåfengt å vouge seg bort og ut av rampelyset. Motstanden i bevegelsene ser jeg på som en kampaktig underleggelse av konvensjoner. Spesielt housemusikk- og strobelysinnslagene, hvor danserne kommer fram til oss i publikum, stiver av og smiler påståelig, viser den dristige og uunnskyldende stoltheten og autoriteten som ligger i bunn. Nærheten var spesielt etterlengtet. Det insisterende ble fort for mye.
Heksestemning
Det jeg føler tok brodden av det ville og ukategoriske var lengden på forstillingen. Det kan være min immature konsentrasjonsevne det er snakk om, men det var ikke så mye som fikk hvile i den halvannen timen som gikk. Og selv om forestillingen er innom nok av stemningsfylte og -skapende grep. Et godt eksempel er den antiklimatiske arsenikkdøden mot slutten. I et hekserituale av et shakespeariansk selvmord, svelger Aas Stenby slurker med sort maling, ler hysterisk og faller død om, gang på gang, aldri helt ferdig med å DØ! Det blir hakket for post-ironisk, men det har nok også å gjøre med at kompaniet lever på å fucke forventningene. De henter seg iallefall inn igjen hele veien. Jeg lo og hadde lyst til å være med der jeg satt i mitt lille, pietistiske vindu i salen. (Publisert 19.06.2021)
