Evig kjærlighet

I 1985 kunne Det Norske Teatret endelig åpne sitt nye, hypermoderne teaterhus i Oslo sentrum. Åpningsforestillingen var Romeo og Julie, med Svein

romeo og julie

Av William Shakespeare

Gjendiking: Edvard Hoem

Regi: Erik Ulfsby

Scenograf og kostymedesign: Milja Salovaara

Koreografi: Oleg Glushkov

Komponist: Silje Halstensen

Lysdesign: Martin Myrvold

Dramaturgi: Siri Løkholm Ramberg

Musiker: Silje Halstensen

Det Norske Teatret, Scene 2

Premiere 13. januar 2022

Tindberg og Liv Bernhoft Osa i hovedrollene. I dag, nesten førti år senere, settes stykket opp igjen med de samme to hovedrolleinnehaverne. De er blitt tilsvarende eldre siden sist, men hvilken rolle spiller det? Som de sier i et lanseringsintervju var de egentlig for gamle til rollene allerede den gang: Julie er ennå ikke fylt fjorten år, mens Romeo er et par år eldre.

De unge gamle

Alle som har levd en stund vet likevel at alder spiller en rolle, ikke minst når det kommer til hvordan vi fremstår for andre. Det er derfor et dristig grep når regissør Erik Ulfsby snur opp-ned på alderssammensetningen og lar de eldste skuespillerne spille de yngste rollene, mens foreldregenerasjonen fremstilles av de yngre. Blir det komisk? Ødelegger det alt? Eller vil denne utforskningen av teatrets muligheter til å skape illusjon tilføre en ny dimensjon til ett av verdens mest kjente og oftest spilte kjærlighetsdrama?

At oppsetningen også er Tindbergs avskjedsforestilling før pensjonsavgang gjør ikke fallhøyden mindre. Og riktig nok: Fru Capulet (Gina Bernhoft Gørvell på premieren, Marie Blokhus alternerer i rollen) og Amma (Kirsti Stubø) fremstår i en av de første scenene bemerkelsesverdig energiske og vitale sammenlignet med ungdommen, mens vilterheten Romeo, Mercutio (Lasse Kolsrud) og Benvolio (Per Schaanning) utviser snarere virker litt påtatt. Dette går seg raskt til, og beror kanskje aller mest på fordommer hos meg som ser. Snart er spørsmålet om alder glemt og Romeo og Julie trer frem som levende karakterer, klokere og mer ettertenksomme enn vi har opplevd dem før. Særlig påtakelig er hvordan Osas dype, harmoniske toneleie bringer visdom inn i Julies replikker.

Dikterens nærvær

Scenografien ved Milja Salovaara, som også står for kostymene, består av åtte trehvite benker og seks frittstående, buede søyler som får scenen til å ligne et kirkerom med hvelvet tak. Bakerst i rommet, midt på, er det plassert et bord og en stol. Her sitter Det Norske Teatrets egen dikterhøvding Edvard Hoem, som oversatte stykket til nynorsk i 1985 og som i denne oppsetningen både spiller rollen som fyrsten av Verona og fremfører egne, nyskrevne mellomtekster på vers, som seg selv. I tekstene forteller han om William Shakespeare, «hanskemakarsonen», som for å gjøre dikteren bak stykket mer nærværende for oss. Litterært blir dette litt for spinkelt, men performativt og representativt i kraft av egen person lykkes han likevel i å mane frem et dikterens nærvær på scenen. Mest vellykket er det når kommentarene bidrar til å bryte ned den usynlige veggen mellom scene og sal, som i et komisk brudd rett før pause.

En fest for øyet og øret

Til høyre bak på scenen ser vi en kombinert bar/DJ-booth hvor musiker og komponist Silje Halstensen holder til. Hun er også ute på scenen blant skuespillerne et par ganger under forestillingen med egne sangnumre, blant annet under Capulets maskeradeball. Dessverre var det noen problemer med lyden innledningsvis under premieren som slo beina under på den visuelt og auditivt aller mest storslagne scenen, der Halstensen synger mens festdeltakerne kledd i hestemasker fremfører en stilisert simultan koreografi av Oleg Glushkov. Til tross for at opplevelsen av synkronitet ble noe redusert står scenen for meg som et storslått og minneverdig vakkert tablå som bare kan bli enda bedre med lydbildet under kontroll.

Utelatt tekst

I Shakespeares tekst er det listet opp mer enn 30 rollefigurer, her er de kuttet ned til 11. Mest iøynefallende er fraværet av Capulet, hvis replikker er overtatt av Fru Capulet. Det er overraskende brutalt å høre Capulets hjerterå utskjelling av datteren fremført av moren, uten andre tilstede som kan megle mellom dem enn Amma. Ellers medfører reduksjonen i roller at mye av teksten er strøket, blant annet er den innledende verbale krangelen mellom tjenere fra de to husene erstattet av en kjapp, abstrahert slagsmålskoreografi som ivaretar det viktigste handlingsinnholdet. Scenen hvor det viser seg at munken som skulle reise med brev fra bror Lorenzo (Kenneth Homstad) til Romeo aldri kom frem er imidlertid også strøket, noe som skaper et lite hull i plottet. Forklaringen er kanskje velkjent for de fleste i publikum fra før, men likevel så vesentlig for intrigen at jeg synes det er underlig ikke å ha den med.

Evig kjærlighet

En drivende energisk første del avrundes med at bror Lorenzo vier paret mens en opprørsk Mercutio fremfører Hoziers hit «Take Me To Church» så det er til å få gåsehud av. Etter pause settes det inn et nytt og langsommere gir med en mindre markant visuell og auditiv innpakning som nok ikke oppleves like engasjerende for et allerede oppjazzet publikum. Det gjør at forestillingen som helhet taper seg litt. At Romeo og Julie i Tindberg og Osas skikkelser fremstår som sindige og veloverveide snarere enn hodeløst fortapte gjør også at den meningsløse dødsscenen mister noe av sin tragiske brodd. I stedet går den over i en nydelig og rørende avslutningsscene, der de to skuespillerne trer ut av rollene sine og spaserer hånd i hånd ut av scenen: Som det evige kjærlighetsparet, 40 år senere.

(Publisert 15.01.2022)