Farseaktig trekantdrama

Torshovteatret er en utrolig fin scene for intime forestillinger som denne. Og Trine Wiggen har visst å benytte seg av hele det vesle, runde rommet. Det

lille eyolf

Av Henrik Ibsen

Bearbeidet av Trine Wiggen og Elin Amundsen Grinaker

Regi: Trine Wiggen

Scenografi: Ingrid Tønder

Kostymer: Ane Ledang Aasheim

Lys: Øyvind Wangensteen

Lyd: Bendik Toming

Dramaturg: Elin Amundsen Grinaker

Nationaltheatret, Torshov, 1. november 2024

tykke, lyseblå teppet som dekker scenen i første akt går nesten opp til føttene på publikum, og skuespillerne kommer veldig tett innpå på folk. Det virker ikke påtrengende, tvert imot blir man engasjert. Og folk ler helhjertelig fra første scene, da Rita (Marian Saastad Ottesen) og Astas (Selome Emnetu) konkurranse om Allmers gunst blir åpenlys både gjennom kroppsspråk og tale. For forestillingen beveger seg på grensen mellom farse og tragedie, men heller mest mot farsen. Den er både underholdene og tankevekkende.

Og Rita er hovedpersonen. Ottesen spiller en forunderlig Rita; hun er både sårbar og feig, yndig og forførende. Jeg tenker umiddelbart på kontrasten med en annen Ibsen rolle hun glitret i, nemlig Fanny Wilton i Jan Bosses oppsetning av John Gabriel Borkman. Som Fanny var hun utagerende og seksualisert, som Rita er hun heller kontrollert og småskremt, og hun gir mye rom for forståelse av karakterens bevegelsesgrunner. Hun er tross alt gift med en mann som valgte henne på grunn av pengene og fordi han fant henne deilig, det er ikke så rart at hun bruker sin sex-appeal for alt den verdt.

Usentimentalt

Men her er det lite plass for føleri. Dette er særlig merkbart i framstillingen av Eyolf, noe jeg synes er både modig og befriende. I de siste årene har mange oppsetninger av Ibsens stykker, da særlig av Vildanden, forbarmet seg over barna på en måte som kler dagens sentimentalitet mye bedre enn stykkene selv. Som kjent går det stort sett ganske dårlig med barna hos Ibsen, og han bruker dem ubarmhjertig for å vise svakheter hos foreldrene.

Her spiller Vanja Kern Vestenfor en overbevisende Eyolf som ikke akkurat er et barn, men heller en usympatisk ungdom. Han er frekk, uforskammet og på merkelig vis bortskjemt. Ikke at jeg klandrer ham for det.

Vanligvis er jo Borgheim og Asta hans allierte i stykket, men her er heller ikke de videre opptatt av ham. Da Eyolf entrer scenen i rullestol er det knapt noen som enser han. Men han biter godt tilbake, krever sitt og skriker til moren uten noen form for selvmedlidenhet, eller hensyn til andre, for den saks skyld. Det er bare i møte med Rottejomfruen han blir litt tammere.

Og dette er et høydepunkt: Olav Waastad leverer en uforglemmelig Rottejomfru. Han eier scenen helt fra han kommer opp trappen nynnende på en foruroligende melodi. Men latteren sitter nå løst hos publikum. Og Waastad klarer å finne den vanskelige balansen mellom farse og tragedie: Han er pikant, neurotisk og litt dragqueen-aktig, samtidig som han er ganske så skummel. Det er rett og slett en fryd å se på ham.

Ingen å klamre seg til

Bortsett fra Rita, og det bare til tider, er det stort sett vanskelig å sympatisere med karakterene. Asta eller Borgheim er heller ikke særlig hjertelige. Det er riktignok utfordrende å framstille Borgheim som usympatisk. Han er tross alt en av Ibsens triveligste karer, der han går rundt og er lei seg fordi han ikke har noen å dele gleden med. Det er kanskje derfor Christoffer Masters holder seg litt i bakgrunnen, og den ene scenen disse to har alene, spiller Masters og Emnetu på god avstand, bak rekkverket på balkongen.

Lenge er det egentlig trekantdramaet som gjelder: To kvinner som kjemper om en mann, og to ektefeller som har sklidd langt fra hverandre. Til tider føles dette mer som Strindberg enn Ibsen. At det er Allmers disse kvinnene konkurrerer om er litt vanskelig å forstå, men la gå. I likhet med mange av Ibsens mannlige hovedpersoner, er ikke Allmers spesielt tiltrekkende sett med nåtidens øyne. En fyr som er besatt av «det menneskelige ansvar», samtidig som han systematisk unngår å ta ansvar både for kone, sønn og jobb? Det er nok ikke helt lett å forsvare karakteren, og kanskje er det heller ikke det Mads Ousdal prøver på. Han spiller i hvert fall en veik og nokså egoistisk fyr, ganske blottet for selvforståelse, men heller ikke særlig god til å forstå andre.

Samstemte elementer

Mannen som hele tiden snakker om ansvar, virker bare ekte når han leker. Det skjer i en bemerkelsesverdig scene mellom Ousdal og Emnetu. Da Eyolf dør, setter Rita i et skrik og lysene går ned. Scenearbeiderne kommer smidig inn og dekker det lyseblå gulvteppet med noe som kan ligne på tang. Da lysene kommer opp, er det som dunkle, bevegelige lysstråler, og man får følelsen av å være under vann. Her finner Asta Allmers og forsøker å muntre ham opp. Ousdal og Emnetu blir fulle av liv når de begynner å leke og tenker tilbake på de gode tidene de tilbrakte sammen i ungdommen, helt til de forferdet henter seg inn. Eyolfs drukning hjemsøker jo alle i andre akt. Lys (Olav Wangensteen) og scenografi (Ingrid Tønder) understreker dette utmerket med sin undervannsstemning.

Også Ane Ledang Aasheims kostymer bidrar godt til forestillingen, særlig i Ritas tilfelle. I første akt er hun iført en fotsid, glamorøs kjole med bar rygg, akkurat passe elegant og forførende. I andre akt bytter hun til hun rød genser og rød strømpebukse (ingen bukse eller skjørt), og høye leopardhæler. Det er noe ganske rotete over antrekket, og det faller godt sammen med Ritas forvirrede tilstand, fullstendig i sjokk etter sønnens bortgang. I siste akt er Rita igjen elegant, med oppsatt hår og dempede farger på den lyse pelsen og den enkle, lysegrønne kjolen. Men kjolen er fortsatt åpen og det lyse undertøyet synlig. Det er bare helt mot slutten, da hun bestemmer seg for veien videre, at hun knepper igjen.

Jeg kan ikke la være å tenke på forrige gang Lille Eyolf ble satt opp i Oslo: Sofie Jupithers populære versjon med Kåre Conradi og Pia Tjelta i hovedrollene. Der dukket Tjelta opp i lyse, bekvemme klær allerede i andre akt, hun var godt på vei til å finne fram til både seg selv og ektemannen. I Wiggens versjon er det uklart om Rita eller Allmers i det hele tatt gjør det.

Søndagsstemning

På urpremieren av Lille Eyolf på Christiania Theater skal en dame ha gått bort til Ibsen og beklaget seg over at «arme Rita» nå måtte ta seg av alle de «uskikkelige gutterne». «Tror De paa det da?» svarte Ibsen. «Tror De igrunden ikke det bare var en søndagsstemning?». Når Asbjørn Aarseth kommenter anekdoten i Henrik Ibsens skrifter, hevder han at Ibsen bare testet publikums reaksjon på den siste samtalen og ikke egentlig tvilte på stykkets videre handling. Aarseth begrunner ikke sin påstand, men jeg er likevel enig med ham. Når jeg leser teksten, tror jeg virkelig på at Rita og Allmers går gjennom en «forvandling», et begrep som for øvrig går igjen gjennom hele stykket. Faktisk mener jeg at det er selve muligheten for forvandling stykket handler om. Jeg leser Lille Eyolf som et motstykke til Vildanden. Mens det i Vildanden er åpenlyst at barnets død ikke makter å forvandle faren, tror jeg Lille Eyolf utforsker muligheten for at tragedien får foreldrene til å bli voksne mennesker.

Likevel kan Ibsens replikk om «søndagsstemningen» understøtte en helt annen tolkning av stykket. Og det er nok den Trine Wiggen går for. I siste akt finner jeg det i hvert fall vanskelig å tro på at det har skjedd noe med Ousdal og Ottesen, eller på at de har funnet fram til hverandre. Det er noe hult og tomt i replikkutvekslingen. Muligens er dette også relatert til at store deler av forestillingen blir spilt som farse. Da tragedien inntreffer, er det vanskelig å hente seg inn. Også bearbeidelsen av teksten støtter dette. Wiggen og Elin Grinaker har gått for en slags mellomvei i replikkene: Til tider har de beholdt Ibsens gamle vendinger («Du havde champagne, men rørte den ej» og «guldet og de grønne skoge»), andre ganger går de for et helt modernisert språk. Så da Rita og Allmers prøver å finne tilbake til hverandre ved å dele sorg og samvittighetskvaler, kan ikke folk annet enn le godt da Ottesen plutselig utbryter: «Kan vi ikke bare glemme ham?». Mange sitter faktisk med et smil gjennom hele siste akt, som om de ikke tror på foreldrene i det hele tatt.

Men det er naturligvis fullt mulig å lese Lille Eyolf misantropisk, sannsynligvis er det også mer tidsriktig. Og det er vel det Trine Wiggen gjør. Og som sagt, skaper hun en underholdene og tankevekkende forestilling, med god rytme og samspilte tekniske virkemidler, og en interessant og feministisk tilnærming til Rita.

Publisert 05.11.2024