Faust? Hvem?

Ja, det er viktig å snakke om hvordan det står til med likestilling på alle plan. Ja, det er viktig å snakke om maktstrukturer – at det fortsatt

Vi må snakke om Faust

Av Thorleifur Örn Arnarsson og Mikael Torfason

Basert på Faust del én og Faust del to av Johann Wolfgang von Goethe. Oversatt av Elisabeth Beanca Halvorsen

Regi: Thorleifur Örn Arnarsson

Dramatiker: Mikael Torfason

Komponist, musikalsk ansvarlig og lyddesign: Gabriel Cazes

Kostyme: Monika “Mona” Ulrich

Lys- og videodesign: Vaxi Baerenklau

Kameraoperatør: Marte Vold

Dramaturg: Heidi Randi Tørressen

Nationaltheatret, hovedscenen,1.februar 2019

er skjevheter er klinkende klart. Skulle det vise seg at piloten i flyet du sitter i er kvinne, forbereder passasjerer seg på å dø. Kvinnelig kirurg? Hjelp! Men gamle Goethe og Faust – lever det fortsatt noen i Norge som vet hvem de er? Jeg leste nettopp et sted at det som ofte blir kalt eliten i Norge, i motsetning til sine like på kontinentet, ikke er så opptatt av å lese klassisk litteratur. Her er det større prestisje i å gå på ski. Så hvem har lest eller har et forhold til Faust? Nerder og de som har studert litteraturvitenskap? Hvis hensikten her er å si noe om feminisme og patriarkatet hadde det kanskje vært mer rammende å ta for seg Fausts norske fetter: Peer Gynt og hans Gretchen: Solveig?

Ungdommen/Gretchen

Allerede før vi er kommet inn i teatersalen er forestillinga i gang. En stor gjeng med flotte, hvite, unge mennesker fra middelklassen står på scenen og messer i kor. «Mye har forandret seg, men vi lever fremdeles i et mannlig overherredømme», messer de. «4 av 5 ofre for menneskehandel er jenter», «kvinnelige kjønnslemlestelser påvirker mer enn 200 millioner nålevende jenter og kvinner», «det begås minst 1000 æresdrap i India og Pakistan hvert år», og en mengde annen fakta om hvordan det står til i verden akkurat nå. Det er så mye at det er umulig å ta inn, selv om hver og en av beskjedene er svært viktige. Ungdommene har på seg T-skjorter med påskriften «Vi må snakke om Faust». De ligner på talekorene som ikke var uvanlige i 70-tallets politiske teater. Det korresponderer også med det økende politiske engasjementet blant ungdom i dag. Ungdommer går i tog for miljø og likestilling. Det er, oppriktig talt, svært oppløftende. I Vi må snakke om Faust er det allikevel ikke helt uproblematisk. Her er det de middelaldrende teaterskaperne som dytter ungdommen foran seg, på et vis, og lar dem ta stilling og rydde opp i problemene selv. Får ungdomskoret rollen som Gretchen her? De blir plassert i front i roller de mannlige teaterskaperne har laget for dem, og som Gretchen forført og beæret over å bli sett? De mannlige stemmene i stykket virker mer opptatte av å granske sitt eget følelsesliv, enn å rydde opp i skjevhetene i verden.

Løst og ledig

Den kvelden jeg så stykket hadde de to foregående forestillingene vært avlyst på grunn av sykdom, og fortsatt var en av skuespillerne fraværende og en av dem fortsatt ikke helt i form. Stykket spilles løst og ledig, men jeg kan godt tenke meg at det var enda mer futt og fart på premieren, nå var det tendenser til at det hele var noe slitent og slapt. Det var litt som å diskutere Faust på nachspiel. Det er tilløp til artige og interessante vinklinger, og også til dyp samtale, men det meste forsvinner i nye fragmenter og hendelser som dukker opp. Og etterpå sitter det heller ikke så godt festet i minnet. Ble hele samtalen dekonstruert i hjel? Det kan virke som Thorleifur Örn Arnarsson og Mikael Torfason sliter litt med regigrepet. Det virres litt hit og litt dit og stykket kritiserer seg selv underveis: «Dette er så 1991», metakommenterer Mattis Herman Nyquist oppgitt fra scenen.

Maksimalisme

I motsetning til ungdommenes prolog pøses det på med virkemidler i resten av forestillinga. Det er ut og inn av farger, musikk og scenografiske elementer. Slik kan også Goethes Faust oppleves når man leser den – her er det et sammensurium av scener med mytologiske og historiske figurer fra flere tidsaldre og steder. Marika Enstad, Petronella Barker og Kjersti Tveterås spiller engler i overdådige parykker og kjoler. De er tøffe og friske og har et fint driv. De klatrer i stativ, danser med sceneteknikerne som henger dem opp i husker, de ikler seg mannekropper og puler med Gud (John Emil Jørgensrud). Nader Khademi er Mefistofeles i en fin puddelfrakk. Han er kanskje mer søt enn farlig her. Han kommer inn på scenen i en svart bil av den typen som ofte blir kalt for penisforlenger. På bilen er det skrevet på latin «ultima necat» - den siste dreper.

Mads Ousdal står for Fausts monolog fra tragediens første del i Goethes verk. Han framfører den profesjonelt, men noe innadvendt.

Tekstcollage

Teksten fra Faust av Johann Wolfgang von Goethe er gjendiktet av Elisabeth Beanca Halvorsen, det klinger utmerket og flott oppdatert språklig. Ellers er det innadvendte blikket på mannen gjennomgående i flere av tekstfragmentene som brukes. En lang sekvens er viet en historie om (erkeengelen) Mikael og hans traumatiske fødsel og om hans foreldre som var medlemmer av Jehovas Vitner. Er dette en personlig historie fra dramatiker Mikael Torfason? Den, og noen av de andre «private» historiene blir fragmenter som henger litt utenpå helheten i stykket. Et moment som fungerer er der Gretchen (Kjersti Tveterås) forteller sin lille «private» historie til publikum på første rad mens hun rolig vasker hendene deres. Dette blir filmet slik at vi alle får del i det. Her fungerer filmingen, ellers blir den stort sett mer forvirrende. Det er litt synd, for historien om den 14-årige Gretchen som her stilles sammen med den 14-årige Priscilla som blir Elvis Prestleys barnebrud, forsvinner litt i alt kaoset. Dette med «det evig kvinnelige» er det jo fortsatt noen som holder høyt.

Forvirrende mangfold

Det at vi ser video av det som skjer rundt og bak scenen samtidig som vi opplever det som foregår på scenen, gir et fragmentert bilde. Det understreker at det er mange historier og perspektiver vi må lære å leve med samtidig. Det finnes for eksempel så mange syn på hva feminisme er at det er vanlig å snakke om mange feminismer. Det spørs om det er så veldig fruktbart å dytte Goethe foran seg og kalle ham en gammel gris og representant for patriarkatet når så få i det norske publikummet har et forhold til ham og hans hovedverk Faust, eller når ikke dette stykket tydeligere viser ham fram for oss. For vi kan godt snakke om Faust, men det gjør vi egentlig ikke i Nationaltheatrets oppsetning.