Fellesskap finnes!

Hva drømmer ungdommer på Oslos østkant om? Hva drømmer vi alleom? Kan vi forbindes tettere sammen med hverandre ved å se innover i hver enkelt? Og hvordan kan arbeid med det underbevisste skape politisk endring?

Dette har dramatiker Toril Solvang og koreograf Maja Roel undersøkt denne våren sammen med ungdommer fra Tøyen og en rekke profesjonelle teaterfolk og musikere – i samarbeid med Nationaltheatret og Black Box teater. Resultatet er en slags guidet meditasjon og surrealistisk performance både nede på bakken og høyt over hustakene til hovedstadens mangfoldsperle og hipstermekka.

– Troen på drømming som livsviktig skaperkraft er en av bærebjelkene i UTOPIA – Et drømspel fra Tøyen, sier de to.

Prosjektet skulle egentlig ha smittevernvennlig premierehelg med 10 publikummereiom gangen på hver visning i midten av april. Men på grunn av utvidede strenge regler i Oslo, ble det kun avholdt et par interne visninger for spesielt inviterte fagfolk. Nylig ble det klart at Oslo kan åpnes mer opp og flere publikummere får anledning til å oppleve UTOPIA – Et drømspel fra Tøyen 11.-13. juni. [HF1] Dette intervjuet ble gjort like etter prøvevisningene i april.

Drømmepraksis

Manuset til UTOPIA tar blant annet utgangspunkt i intervjuer med over 40 lokale ungdommer, hvor de ble spurt om hva de drømmer om.

Maja Roel: Mange av ungdommene fortalte at de drømmer om å ha en helt vanlig dag med vennene sine og et stort ungdomshus midt i byen hvor alle unge kan møtes på tvers av øst og vest. Andre drømmer om et mer aksepterende samfunn, hvor alle kan bli sett for det de gjør og ikke hvordan de ser ut. Og mange drømmer om at klimakampen skal føre til at vi kan leve bedre og tryggere i framtida!

Fem av de intervjuede ungdommene fikk være med videre i prosjektet, sammen med profesjonelle kunstnere som Renate Reinsve, Julian Skar og Fredrik Floen. I det videre arbeidet har en spesiell form for «drømmepraksis» stått sentralt som metode for å skape form og innhold.

MR: Målet har vært å vise at vi alle er viklet sammen og en del av noe større. Å knytte oss sammen gjennom felles drømmer.

Toril Solvang: Parallelt har vi hatt mange diskusjoner om dagens politiske situasjon, som vi er dypt misfornøyde med. Vi er omgitt av globale katastrofer som klimaendringer, oppblomstring av høyreekstrem politikk, store flyktningestrømmer og masseutryddelse av verdens fauna. Vi mener at de fleste politikere er visjonsløse med tanke på å løse disse problemene. Det er dystopisk at de ikke ser ut til å tenke i særlig lange linjer eller søke løsninger på komplekse problemer, de vil heller selge lettfattelige budskap. Vi ønsker at prosjektet skal bidra til at vi kanskje kan klare å ta inn litt større perspektiver.

Jeg skal gi deg en drøm

Jeg var en av fem heldige til stede på første gjennomgang, en solfylt ettermiddag på Tøyen torg i april. Fire personer, skjødesløst inntullet i store mengder plast og gråpapir, pipler fram fra skyggene og beveger seg sakte mot oss. De omringer oss og framfører tekst som virker tøysete og høytidelig på samme tid. Mens vi blir guidet ut av torget og inn i en av de brune høyblokkene på Tøyen, får vi høre litt om Tøyens historie, om de forskjellige utøvernes personlige forhold til stedet, og improviserte historier om andre folk vi ser bevege seg rundt på torget.

Deretter tar vi én og én heisen opp i 11. etasje hvor vi møter nye mystiske plastinnpakkede figurer som leder oss inn til hver vår grovsnekrede alkove. Her legger vi oss inni, mens utøverne setter seg på huk ved siden av oss og hvisker lavt «Jeg skal gi deg en drøm…» Til sist får vi ta plass på toppen av disse alkovene –som også er en slags troner –og kan plutselig se vidt og langt ut over Oslo, ned til Gamlebyen og fjorden.

Klump

Utover i forestillinga beveger alle de innpakkede menneskefigurene, som nå er morfet sammen til en klump – et drømmedyr– seg rundt og rundt på gesimsen i solskinnet utenfor mens de framfører tekstbrokker, oppmikket så vi hører dem krystallklart innenfor vinduene.

– «Det kollektive» har en egen valør i dag. Jeg ble veldig rørt bare av å se utøverne bevege seg sammen som en klump i UTOPIA. At det går an å være så påkobla hverandre når man har blitt vant til at den daglige kommunikasjonen betyr avstand og hakking. Hvordan er koronasituasjonen tenkt inn i verket?

TS: Ja, fokuset på det kollektive i UTOPIA har blitt forsterket av pandemisituasjonen. Maja og jeg diskuterte mye i starten av pandemien at den tydeliggjør hvordan folk henger sammen med hverandre.

– Apropos å henge sammen. Grepet med at vi som publikummere blir servert andres drømmer, rett i øret, er jo en ganske direkte instruks om å koble seg på andre: «Jeg skal gi deg en drøm.»

TS: Vi tror at det finnes et sett drømmer som er ganske felles for folk og som vi kan ta tak i. At det finnes noe vi alle deler. Vi har også delt drømmer mellom hverandre i prosessen som har blitt brukt i manus. Slik er det egentlig med all tekstproduksjon, at den er kollektiv: Straks jeg har skrevet noe er det ikke mittlenger. Det synes jeg er noe av det fineste med tekst og teater – det tilhører ikke lenger megnår det er delt, jeg har gitt det videre.

TS: Dette kan så klart også leses veldig åndelig. At alt blir gitt oss av noe/noen/fra et sted. For man kan jo lure på: Hvor kommer egentlig kunsten fra? Blir den gitt oss? Vi vet heller ikke hvor de forskjellige drømmesitatene i manus kommer fra – hvem i det kunstneriske teamet de kommer fra, om de kommer fra ungdommene som var med i starten, etc.? Vi har bare fletta dem sammen. For å gi dem videre.

MR: Dette har vært inspirert av Carl Gustav Jung – at drømmer kan være med på å gi informasjon og skape endring. Det kollektive, ubevisste har slik vært en inspirasjonskilde, noe vi har pløyd oss ned i. Vi har også vært opptatte av at vi er natur. Vi tenker at vår måte å koble oss på naturen er å søke innover i oss sjøl.

Sosial drømming

Den aller første spiren til UTOPIA vokste ut av Maja Roels arbeid med sin Homo Ludens-forestilling[1], hvor hun fordypet seg i bøker om utopi.

Maja Roel: Jeg fikk ikke brukt alt dette materialet da, men ble veldig inspirert av utopi-teoriene. Sammen med Toril fant vi ut at vi hadde lyst til å gjøre noe eget på denne tematikken. Vi ble særlig inspirertav Ruth Levitas’ teorier[2]om utopi som «sosial drømming» og en måte å rekonstruere samfunnet på. Teoriene hennes kan leses både som en kritikk av den eksisterende verden og en måte å mane fram alternative verdener på. Av henne ble vi også inspirerte til å tenke på utopi som prosess. Altså ikke utopi som «et perfekt samfunn», men som en strategi for å drømme fram eller se for seg ulike virkeligheter.

Disse teoriene har duoen omarbeidet til den konkrete arbeidsmetoden de har brukt gjennom hele prosjektet – «drømmepraksisen». Metoden er også inspirert av den islandske koreografen Margrét Sara Guðjónsdóttirs praksis «Full Drop Into The Body», som er en dyp avspenningsteknikk til musikk, og filosofen Ernst Blochs ideer om The Not Yet.

MR: Vi brukte dette for å stimulere fantasien og å drømme fram både form og innhold til prosjektet. Etter en dyp avspenning stilte vi spørsmål til hverandre, og så kunne man svare som om man visste svaret. Slik har vi fått alle de involverte til å se for seg ulike scener, hva prosjektet trenger eller mangler til enhver tid etc. Det var en slags lek om at forestillinga allerede fantes før den faktisk gjorde det. En variant av en slik ledet meditasjon/drømmepraksis får publikum også oppleve på selve forestillinga.

MR: Vi strakk oss hele tiden etter det som ennå ikke var i prosjektet, men som kunne bli. Gjennom drømmepraksisen og The Not Yet koblet vi oss mer på det underbevisste og mindre på det rasjonelle. Og vi har fått tilbakemeldinger fra utøverne om at denne metoden skapte en flat struktur som gjorde at alle fikk eierskap til det vi lagde.

Indre politikk

– Dere sier at prosjektet er politisk – på hvilken måte kan det forstås slik?

TS: Det er absolutt ikke plakat-politisk, men jeg tenker det likevel i høyeste grad er politisk teater. Vi synes som sagt at politikere er lite i stand til å skape reell endring, samtidig som alle vet at vi måendre kurs nå. Når man snakker om radikale politiske endringer tenker man gjerne på revolusjoner. Men de betyr gjerne raske og ytre endringer som ofte ikke er holdbare på sikt. Og når man snakker om utopier handler det ofte om politiske visjoner, ideologier. Vi mener man ikke kan snakke om reelle endringer før de virker på innsida av menneskene. Historien viser at dårlig politikk og skadelige systemer lett kommer tilbake om den gode endringen ikke virkelig er forankra i folk.

TS: Arbeidet med UTOPIA målbærer et håp om å starte en forandring inni hvert individ som deltar i prosjektet, å skape en «indre politikk» gjennom å gå dypt inn i «hva er reell endring». Vi har ambisjon om at også publikum skal oppleve dette. Slik er prosessen egentlig lik resultatet.

Målgruppe: menneske

Solvang & Roel har samarbeidet tidligere om å få ungdommers stemme opp og fram på scenen, blant annet i To hjem (2017) som handlet om unges opplevelse av skilsmisser. UTOPIA er deres fjerde samarbeid, og også her er tekst og bevegelse framtredende, likestilte elementer.

– Jeg har forstått at målgruppa for UTOPIA har forandra seg fra «ungdom» til «ungdom og voksne»?

TS: Ja, dette er ikke målgruppespesifikt slik jeg har vært vant med å jobbe fra før. Forestillinga er nok ment mer allmennmenneskelig. Samtidig mener jeg den tar ungdom på alvor der de er i livene sine, med utfordringer de har. Og det er iallfall ikke ei forestilling som skal «fortelle deg hvordan det er å være ung».

MR: At det er lokale ungdommer blant utøverne i forestillinga vil nok skape et speil for ungdommene fra Tøyen. Jeg tror at den slik også vil kunne nå ungdom.

Det är synd om människorna

– Siste del av verket opplevde jeg som ganske dyster. Det snakkes mye om skam, og at det er synd på menneskene. Hvorfor har dette vært viktig å dra inn i et prosjekt om utopi?

TS: Sitatet henger selvfølgelig sammen med Strindbergs Et drömspel. At mennesket har det vondt på jorda, at det finnes mye lidelse.

MR: Vi har hatt lyst til å inkludere hele mennesket, også det mørke. Det er vanskelig å snakke om utopi uten å snakke om dystopi – det er en helhet som hører sammen.

– Men jeg synes også at den siste delen ga et bud om trøst. Ønsker dere å trøste publikum?

TS: Det er vel hovedintensjonen med kunst generelt? Det er alltid viktig å rekke ut en hånd. Å si at «du er ikke alene» synes jeg kanskje er den viktigste oppgaven til scenekunsten. Da må vi faktisk tåle og våge å se på det som gjør vondt og er vanskelig, også.

MR: Det har vært viktig for oss at publikum lander ned på håp-og-trøst-siden, ikke på den dystopiske siden. Det er det utopiske som har vært drivkraften her, det finnes nok av dystopiske verk ellers.

Evig flow

– Hva er det dere drømmer om nå, da? Hva er deres utopi?

TS: Jeg drømmer om det som verket sier: Flere kollektive opplevelser, for det lengter jeg skikkelig etter nå! Det er så godt å få satt egoet litt til siden. Da skjer det noe større, som er mer kreativt og gøy å være i.

MR: Det å være mer forbundet med andre og mer forbundet med naturen og meg selv som natur, er vel det jeg drømmer om. Samtidig er det som vi har fått leve litt i utopien gjennom å ha jobbet i en så kollektiv prosess, i en tid som i det øvrige er preget av isolasjon. Jeg har følt meg privilegert som har hatt mulighet til det. Vi har ambisjoner om å bygge ut prosjektet enda mer, å knytte det enda mer til folk på Tøyens faktiske drømmer: Kanskje henge opp oppfordringer på utvalgte steder om at folk kan sende drømmene sine til oss – sånn at verket vil være i konstant utvikling, i en kontinuerlig kollektiv flow, evig «Not Yet». (Publisert 10.06.2021)