Fengslende audiovisuelt hørespill

Pressemeldingen 19. juni fra Transiteatret kom brått på. Rett før ferien setter inn melder de at de skal ha en «online urpremiere» flere

03.08.38 - Tilstander av unntak

Regi: Tore Vagn Lid

Medvirkende:

Terje Isungset, Anders Elsrud Hultgreen, Mathias Grønsdal, Øystein Nesheim, Tor Christian F. Bleikli, Anders Bitustøil, Tore Vagn Lid, Harald Lind-Hanseen, Lindis Haugan, Vibeke Eilerstsen, Grete Helene Madsen, Trude Wikeland, Bjørg Steiro, Bård Tømmerås, Leo Preston, Veronica Thorseth, Håkon Fyhn, Petter Grytten Almklov, Jens Røyrvik, Sigurd Magne Torbergsen, Jon Bjerkan, Leo Van Baal, Ottar Markussen, Kikkis Holmås.

Online-premiere: 22. juni

Scenisk premiere: Festspillene i Nord-Norge, 23. juni 2019

steder i landet samtidig. Forestillingen skulle ha en mer tradisjonell scenisk premiere på Festspillene i Harstad 23. juni, men altså lørdag 22. juni hadde man mulighet til å møte på såkalt «lyttepost» på Wraphuset i Bergen, på NTNU i Trondheim, eller bare alene hjemme på dataen.

Å streame teaterforestillingene har Tore Vagn Lid gjort før, men denne gangen er alt mer sofistikert utført og timingen er helt avgjørende på en ny måte. Jeg merker jeg må ha tunga beint i munnen for å klare å forklare dette her, for det er mange baller i lufta samtidig. Og heldigvis mister de aldri noen av dem i bakken.

Altså. For nøyaktig på sekundet en måned før 22. juli, åtte år etter terroren skal det med hjelp av tegnere, video, musikk, journalistisk materiale og radioopptak spilles gjennom den brutale ettermiddagen sekund for sekund. Hvordan høres det ut nå etterpå, nå som vi faktisk vet hva som var årsaken? Og hvordan er det å høre alt dette igjen, etter at ABB på mange måter forandret samfunnet og den offentlige debatten, for alltid?

På Wraphuset har de ansvarlige rigget til en komfortabel setting med godstoler og servering av øl og vin, kjeks og frukt på bordet og en stor hvit vegg foran oss. Vi får beskjed om å møte opp ti på tre, men lite skjer før nærmere halv fire. Mens jeg venter ser jeg en facebookvenn dele at hun sitter hjemme og også er klar for lyttepost. På veggen der jeg befinner meg er det en nedtelling til det skal gå live. Sammen på en ny måte. Og akkurat de sekundene forestillingen går live er altså ingen tilfeldighet.

Først hører vi Tore Vagn Lids stemme ønske velkommen. Han befinner seg i Harstad der de skal ha en scenisk premiere med publikum dagen etter. Spillet i nord og filmen vi ser på settes i gang ved at det filmes på et hvitt ark og det ser ut som svart blekk brått blir veltet dramatisk utover og sprer seg. Bomben har gått av. Forestillingen eller hørespillet varer altså deretter akkurat så lenge som selve terrordåden utspant seg.

03.08.38 - Tilstander av unntak spilles altså fysisk i Harstad, men det er hovedsaklig ved hjelp av små pappfigurer som forestiller bilen til ABB eller båten over til Utøya at handlingen drives videre, ikke tradisjonelle skuespillere og heller ikke synlige spillere, som er begrepet Transiteatret selv har brukt om de fysiske menneskene i flere av forestillingene. Spesielt bilens ferd filmes nært og nærme. Når for eksempel ABB venter en halvtime i buskene ved fergeleiet, så venter vi også. Da han kjørte i en tunnel, så kjører vi i tunnel. Det er timet og tilrettelagt på minuttet. Små figurer og tynne papirhus filmes når varebilen for eksempel kjører gjennom Skøyen eller ut på motorveien mot Drammen.

Vi var mange som møtte opp på lytteposten småforvirret og avventende til hva vi skulle få se, og hvordan kunne et live overført hørespill med figurteater fungere som teater? Overraskende godt.

Vi settes inn i stemningen den dagen med gamle rapporter og radioklipp. Det er sommerregn og på Sørlandet har en dame skapt oversvømmelse på et hotell fordi hun sovnet sittende i dusjen med rompa over sluket. En tikkende klokke er ofte en sentral del av hørespillet. Vi hører brannalarmen som går av i regjeringskvartalet. Innledningsvis hører vi mye fra P4s opptak den dagen. Deres joviale programledere i sommermodus og lettbeinte trafikkmeldinger. De spiller «The Final Countdown». Etter de har fått inn første melding om at noe har skjedd i sentrum av Oslo er stemmene deres fortsatt glade, lette og uvitende. De setter direkte over til en annen nyhetssak der det heter «Det er typisk norsk å være god - også i økonomi.» Man kan ikke gjøre annet enn å le av tilfeldigheten.

Vi får høre lydklipp fra talen til Gro fra Utøya, der hun blant annet snakket om Hitler, og det klippes inn ulike rykter og feilmeldinger som kommer opp i kjølvannet av bomben og oppdateringer fra utenlandske nyhetskanaler.

Ekspertene spekulerer på om dette skjer fordi Norge har anerkjent en palestinsk ambassadør, eller kanskje fordi det er økonomisk krise i Hellas eller hva om det har med Libya å gjøre? Og selvsagt; den store elefanten i rommet for mange disse timene; islamsk terror.

Selv om alle vet hvordan dette går er det en nerve og utvikling i spillet, til tross for at det går sakte.

«Vi oppdaterer deg så fort vi vet noe» sier en radiovert, og det er påfallende hvordan all oppdatering er basert på at de faktisk ikke vet noe.

Lydkulissene er altså en svært viktig del av helheten, men det er også en mer tradisjonell musikalsk overbygning på det hele. Det varme reggaeinspirerte lydbildet fra flere tidligere produksjoner er også med her, men det er også et slags kor og musikere som spiller live. Både i rommet vi befant oss i fysisk og i hovedbasen i Harstad.

Formspråket kjenner man på mange måter fra flere andre av Vagn Lids produksjoner, selv om det denne gang er minimalt med menneskelig kontakt, som jo også forsterkes av at vi ser dette online, men kamera og filmingen spiller i enda større grad førstefiolin.

Forestillingen fremstår både som veldig avansert - samtidig som effektene, formene og tegningene som brukes er sparsommelige, enkle og effektive.

Noe som alltid blir fremhevet som en av teatrets viktigste og mest karakteristiske egenskaper er den såkalte «her og nå»-følelsen. At det skjer et menneskelig møte og det som oppstår er umulig å lagre for historien eller kan bevare stemningen på video. Dette er en sannhet som rokkes ved i dette prosjektet, og som viser at det er mange måter å være sammen på og at teatralitet kan skapes overalt.

Forestillingen slutter når ABB går ombord i båten MS Torbjørn og det er mye som tyder på at det er en slags «fortsettelse følger» her, selv om det er vanskelig å tenke seg hvordan det skal gå an å dekke det hendelsesforløpet.