Flyktig fabulering

Forestillingen Fabulations er et samarbeid mellom dansekunstnerne og koreografene Orfee Schuijt

FABULATIONS

Koreografi: Orfee Schuijt og Bára Sigfúsdóttir

Musikk/lyddesign: Kim Myhr og Eivind Lønning

Scenografi og kostymedesign: Kjersti Alm Eriksen

Lysdesign: Martin Myhrvold

Ytre øyne: Janne-Camilla Lyster, Mette Edvardsen og Siri Jøntvedt

Dansens Hus, 9. Februar 2023

og Bára Sigfúdóttir, musikerne og komponistene Kim Myhr og Eivind Lønning, scenograf og kostymedesigner Kjersti Alm Eriksen og lysdesigner Martin Myhrvold. Schuijt har tidligere skapt forestillinger som Thing Power, som ble vist på RIMI/IMIR SceneKunst (Stavanger) og Black Box teater (Oslo, 2020), mens Sifúsdóttir stod bak forestillingen Flökt, med premiere på kunstencentrum nona i Mechelen i Belgia (2020). Fabulations er deres første samarbeid, med utspring i en lengre dialog om felles kunstneriske interesser som improvisasjon, tverrkunstneriske samarbeid og det å relatere til omgivelsene på ulike måter.

Filmatisk stemning

Når jeg kommer inn på Studioscena på Dansens Hus får jeg umiddelbart øye på et stort kvadratisk sjokkrosa filtteppe midt på scenegulvet. Over teppet henger tre gule transparente «dusjforheng», sammentrukket i hvert sitt feste over teppet. Forhengene utgjør en fascinerende installasjon bestående av tau som leder ned til et mørkegrått sakkosekk-liknende objekt på gulvet, og ser ut som et ekstra sett med scenetepper. Samtidig får baderoms-assosiasjonen meg til både å tenke på diverse skrekkfilm-scenarioer, og Ulf Nilsengs scenografi i forestillingen Psalm for a Slut (Dansens Hus, 2022). Lyset skaper imidlertid en varm og lun stemning.

Når sallyset slukkes kommer et elektronisk lydbilde med en distinkt beat på, noe som gir inntrykk av at koreografene ønsker å gå rett på sak. Lydbildet er fengende og rikt, og det får vare en stund før danserne kommer på scena. Schuijt og Sigfúsdóttir går sammen inn, ikledt lysegrå kostymer; løse bukser med press og løst sittende gensere. De beveger seg i et raskt tempo, aktivt lyttende til hverandre, mens de utfyller den andres negative rom (der den andre ikke er). Materialet består først og fremst av arm- og benbevegelser, som bortsett fra noen len er sentrert rundt egen akse. Kvikt og lekent forflytter de seg lengre bak på scena, bak de gule forhengene og inn på det rosa teppet.

Symbiotisk dans

Inne på teppet fortsetter danserne i den samme duren; med å bevege seg i rykk og napp rundt hverandre. Den kontinuerlige driven skaper en viss distanse til publikum, men deres tilstedeværelse gjennom blikk og ansiktsuttrykk veier opp for dette. Noen ganger forsterker de hverandres bevegelsesmateriale, for eksempel ved at begge har rette armer i samme retning og vibrerer som kolibrier på jakt etter nektar. Bevegelsesmaterialet kunne hatt godt av flere slike øyeblikk der danserne «kommer sammen», særlig når de befinner seg langt bak på scena. Lydbildet har et stort spenn; fra drivende beats til mer stille partier med noe som likner fuglekvitter. Et av «dusjforhengene» strekkes plutselig magisk ut «av seg selv» og et diagonalt sidelys gir en opplevelse av lav sol – som i en vakker solnedgang.

Idet danserne kommer lengre fram på scena, roer dansen seg og de setter seg på gulvet rett ovenfor hverandre. Potensialet for nærhet i denne scenen får dem til å klappe hverandre hardt på ryggen med flat hånd, som om dette øyeblikket blir for mye å bære og de må vifte det vekk med en klønete gest. Litt senere befinner utøverne seg for første gang på hver sin side av det rosa teppet. Avstanden mellom dem virker å få dem til å miste kontakten med bevegelsesmaterialet (eller hverandre?) og idet de (raskt!) kommer sammen igjen tar de opp den samme dansen. Det er som om jeg er vitne til et symbiotisk forhold mellom to personer, der begge parter, på godt og vondt, er gjensidig avhengig av hverandres kroppslige nærhet for å fungere.

Science fiction som dans

Schuijt og Sigfúsdóttir spør seg om dans kan være et medium for science fiction, med henvisning til filosofen Donna Haraway sitt begrep «speculative fabulation» – som kort fortalt innebærer fabulering eller historiefortelling som en hverdagspraksis. Science fiction som sjanger i litteratur eller film tar ofte for seg av forestilte, framtidige konsepter – gjerne med rot i mytologi – med mål om å underholde, kritisere samfunnet, skape alternativ og gi en fornemmelse av undring. Flere koreografer har jobbet med science fiction som utgangspunkt for danseforestillinger, et aktuelt eksempel er Mathilde Caeyers forestilling New Religion som ble vist på Dansens Hus forrige helg og Ingri Fiksdals forestilling Fictions of the Flesh (Dansens Hus/Black Box teater, 2021).

Utover det å gjøre fabulering til en fysisk (danse)praksis eller metode for å generere bevegelse, forstår jeg ikke helt hvilke fantasier og bilder Schuijt og Sigfúsdóttir vil mane fram hos publikum. Både scenografien, lyden og lyset bidrar til å skape et sanselig og underfundig rom jeg får lyst til å være lengre i, men bevegelsesmaterialet og måten danserne relaterer til hverandre og rommet på, blir monoton i lengden. Det produseres ingen bilder som ville ha fortalt meg noe mer om hvem og hvor disse personene er, og de grå, løst sittende kostymene knytter ikke danserne til den fargerike, spenstige scenografien, men representerer en type iscenesatt nøytralitet jeg har sett mange ganger før. Dansen framstår nærmest som en jevn strøm av innfall, og slik unnlater dessverre koreografien å følge opp potensialet for fabulering og science fiction som ligger i forestillingens estetiske elementer.

(Publisert 20.02.2023)