Flyktninger tett på

Vi lever i en merkelig tid. Flyktning er blitt et abstrakt begrep. I deler av den politiske retorikken er «flyktning» blitt et skjellsord.

Lost Rooms

Konsept og regi: Kjetil Skøien

Musikk: Julian Skar

Med: Hasan Kassas, Firas Imam, Baraa Kassas, Ahmad Alak & Anas Salameh

Ultima, Vega Scene 18. september 2019

«Lykkejegere» og «migranter» kalles de i dag. «Mulige terrorister» er en annen assosiasjon. Vi er i ferd med å glemme at det dreier seg om mennesker. Enkeltpersoner som har lidd, løpt og sørget. Mennesker med en historie som like gjerne kunne vært din og min. Tilfeldighetene gjør at vi lever i et stabilt og regulert samfunn – så langt vi kan overskue. Vi er så opptatt av oss selv og våre små problemer at vi glemmer å se flyktningene som mennesker.

Slik velger jeg å oppsummere bakgrunnen for Kjetil Skøien og Julian Skars lavmælte forestilling Lost Rooms. Den er svaret på det enkle og skjebnesvangre spørsmålet «Hva ville du tatt med deg hvis du ble tvunget til å flykte i morgen?». I en enkel og effektfull scenografi beskriver fem syriske flyktninger rommene de måtte forlate i hui og hast. En kvinne og fire menn beskriver vegger, dører og vinduer, møblene de måtte la stå igjen, gjenstandene de var glade i. For ikke å glemme vennene og familiemedlemmene de så dø eller måtte forlate.

Enkel og effektfull fortelling

Flyktningene Hasan Kassas, Firas Imam, Baraa Kassas, Ahmad Alak og Anas Salameh er ikke skuespillere. Det virker som noen er nervøse der de står alene, midt på scenen. Det glemmer både de og jeg fort. Samtidig ser de helt vanlige ut. Ansiktstrekkene er kanskje litt annerledes enn hos en «typisk nordmann» – hva nå enn det er? – men ikke mer enn at det knapt er verdt å tenke på. Klærne er gjennomsnittlige, fremtoningen er normal. Men historien de forteller er ekstraordinær.

De fleste står rett opp og ned midt på scenen og beskriver rommene de forlot. Noen gestikulerer, en synger, en spiller på strengeinstrumentet oud, en forteller ved å tegne portretter på kasser som er stablet i bakgrunnen. De korte og skarpskårne tekstene gjentas på engelsk på skjerm. Tempoet er sakte og ettertenksomt. Scenografien består av en stripe av glass og annet dekketøy på skrå over scenegulvet. Tre redningsvester ligger bakerst på gulvet. Lyset brukes for å skape konsentrasjon om fortellingene.

I starten opplevde jeg en viss distanse. Men opplevelsen av fremmedgjøring varte ikke lenge. De enkle rammene og realitetene i det som blir fortalt gjør at de nakent ærlige fremføringene kryper under huden på tilskuerne. Det er ingen store ord og dramatiske beskrivelser. Derfor blir det bare sterkere og sterkere etter hvert som realitetene i det de forteller synker inn over deg.

Lyd og regi

Monologene akkompagneres av Julian Skars lydcollager, beskrevet som «et stemningsfullt og eklektisk lydlandskap». I starten, før monologene startet, opplevde jeg at lydbildet hadde et lett irriterende anstrøk, høyst sannsynlig intendert for å gjøre publikum oppmerksomme. Det varte ikke ved, og under størstedelen av forestillingen var lydlandskapet en understøttende og diskret medaktør.

Kjetil Skøiens regi er enkel og upretensiøs, og derfor også effektiv. All tyngde legges på de muntlige redegjørelsene. Han har laget en runde Lost Rooms tidligere, i 1995. Den ble også vist på Ultimafestivalen, med flyktninger fra krigen på Balkan. Årets oppsetning er produsert i samarbeid med Skøiens kompani Passage Nord, som han har drevet siden 1985.

Lost Rooms forteller om grusomme skjebner gjennom billedlige og hverdagslige beretninger. Regien konkretiserer og forenkler, den senker tempoet og lar ettertanken synke inn. Dette er en effektiv måte å skape medmenneskelig forståelse og medfølelse. Om den også kan skape endring og revolt er vanskeligere å si noe om. Men aktørenes hjertelige glede da forestillingen var over viste at forestillingen har en effekt. Som en del av publikum kjente jeg meg igjen i denne lettelsen. Det er første skritt på en reise mot et bedre og mer inkluderende samfunn.