Forglemmelig Fosse

Selv om det er begrenset med plasser i Malersalen, teaterscenen som nylig har blitt tatt i bruk på

NOKON KJEM TIL Å KOME

Regi: Terje Skonseng Naudeer

Lysdesign: Gyril Høgberg

Lyddesign/komponist: Kjetil Schjander Luhr

Med: Kristian Berg Jåtten, Reidun Berge Melvær, Pål Rønning

Den Nationale Scene, Malersalen

Premiere 29. september 2024

Den Nationale Scene, er det imponerende at hele spilleperioden til Nokon kjem til å kome allerede er utsolgt. Men det er kanskje ikke så rart likevel. For til min store forskrekkelse viser research på Sceneweb og atekst at dette rett og slett er første gang DNS setter opp Jon Fosses dramadebut. Stykket skrev han allerede i 1992, men det ble først utgitt og satt opp i 1996 på Det Norske Teatret. Ventetiden har med andre ord vært lang for bergenserne.

Jeg har tydeligvis falske minner av å ha sett opptil flere versjoner av stykket i Bergen, men det er faktisk Studentteateret Immaturus som har satt det opp flest ganger (2). Stykket var naturligvis en del av Det Vestnorske Teatrets Fosse-maraton i fjor i forbindelse med Nobelprisen, der alle hans tekster fikk iscenesatte lesninger. Men hvor kommer denne følelsen min av å ha sett det så mange ganger fra? Kan det være det ikoniske radiohørespillet på NRK fra 2002? At teksten har blitt kanonisert og en del fraser er så kjente at de nesten høres ut som en pastisj når jeg hører dem igjen på scenen igjen.

No er vi komne til huset vårt

Til huset vårt der vi skal vere saman

Du og eg åleine til huset der du og eg skal vere åleine saman

Langt borte frå dei andre

Huset der vi skal vere saman åleine i kvarandre

Sist så jeg stykket var på Det Norske Teatret i 2019 i Kai Johnsens regi. Versjonen opplevdes som mer minimalistisk og utspilte seg i et nakent rom som kunne vært hvor som helst. Den var også mørkere og hadde flere momenter som lente seg mot thrillersjangeren. Versjonen på Den Nationale Scene er et mer tradisjonelt trekantdrama om makt og kontroll, og handlingen utspiller seg i et lyst og lett scenerom som kontrast til det uhyggelige som finnes i teksten.

Det vestlandske

Den enkle ytre handlingen er altså at Han og Ho har flyttet til et øde sted sammen for å være alene, men en murrende følelse om at noen kommer ødelegger, spesielt for henne, og etter hvert også for ham. Hvorfor de har dette brennende ønsket om å isolere seg fra alle andre, gir ikke teksten noe svar på. Det bare er der. Når den utadvendte naboen som solgte dem huset plutselig dukker opp og vil hilse på, skjer en voldsom maktforskyving i forholdet. Denne naboen burde tilsynelatende ikke være noe stort problem, men han sniker seg inn mentalt og ødelegger det som skulle være en øde idyll for de to. Som en ert under madrassen blir Han og Ho gående og tenke på naboen konstant.

Det isolerte og vestlandske i Fosses tekst underbygges av både kulisser og scenografi. Skuespillerne har på seg våte vintage regnjakker, brusende lydkulisser skaper en illusjon om at de er omsluttet av hav. På scenen står det gamle bestemormøbler, et respatexbord, en gammel sofa, en reol, og kostymene er 50-tallsaktige. Bukseseler og praktisk cardigan i ull. Dette er med på å datere forestillingen, noe som er utypisk for Fosses dramatikk som ofte mangler slike tidsangivelser. På veggene henger det bilder av de som har befolket huset tidligere. Først synes Han og Ho at de befinner seg i et koselig hjem, før alle disse bildene av det levde livet begynner å oppleves invaderende. Spesielt bildet av denne irriterende naboen. Malersalens autentiske sjarm, hvite vegger og luftige følelse skaper et behagelig rom å være i. Rommet kler den dramatiske handlingen og gir en følelse av å befinne seg i ett av disse trekkfulle vestlandshusene. Det spesielle rommet gir også mulighet til å kaste lange svarte skygger utover de høye hvite veggene, det utnyttes effektivt som en slående metafor.

Pausene viktig

Regissør Terje Skonseng Naudeer har de siste årene gjort flere større og gode oppsetninger på Den Nationale Scene og klarer å opprettholde det voldsomme indre trykket som finnes i Fosses tekst.

Det viktigste er som kjent det som ikke blir sagt, og karakterene sier aldri det vi som publikum håper eller forventer at de skal si. Denne frustrasjonen ivaretas godt i den tette regien. Handlingen oppleves som et mer tradisjonelt sjalusidrama der han (Pål Rønning) renner over av frustrasjon over hennes (Reidun Melvær Berge) kontakt med naboen (Kristian Berg Jåtten). Han tolker alt i verste mening, men hun ordlegger seg også noen ganger på en måte som gir ham bensin på bålet. Den murrende mystikken er borte, og stykket virker mer som et forstørrelsesglass på en giftig relasjon. Det lener seg nærmest mot psykologisk realisme. At det er såpass stor aldersforskjell mellom skuespillerne underbygger også følelsen av å få innsyn i et uproporsjonalt forhold.

Reidun Melvær Berge var for et par år siden strålende i Fosses Stengd gitar på Det Vestnorske Teateret og hun er også god her. Hun har en måte å formidle teksten på som hun var født til å spille Fosse. Hun har en tydelig og melodiøs fremføring av den poesilignende teksten og ordene klinger godt i munnen hennes. Karakteren er staut og med mye selvrespekt, derfor blir det ekstra underlig at hun på et vis aksepterer mannens hersing og kontroll.

Kristian Berg Jåtten bringer en komisk letthet inn i stykket med sitt sprelske vesen og uanstrengte måte å avlevere replikkene på. Dette oppleves som noe muntrere enn det som er typisk for oppsetninger av Fosse. Pål Rønning får godt frem hvordan mannens aggressivitet henger sammen med usikkerhet og veksler uanstrengt mellom kjærlig mann og tikkende bombe. Det ligger et potensial for humor i karakterenes hjelpeløshet og tekstens enorme mengder med gjentagelser. Meningen endrer seg stadig ut fra hvordan de sier de samme ordene.

Det er mye som fungerer godt i denne forholdsvis nedstrippede, tette og velspilte forestillingen. Men det er likevel ikke mer enn man kunne forvente, og dette kommer neppe til å bli et viktig referanseverk for iscenesettelsene av Fosses dramatikk.

Det spesielle ved rommet kunne dessuten blitt utnyttet enda mer. Jeg savner det uavklarte og ulmende i Fosses tekst, for nå opplevelses den som veldig konkret. Tidvis føles det som et teaterstykke om #metoo eller psykisk vold.

Publisert 02.10.2024