Fra lystspill til musikal til farse – til ren fest

Forteppet viser en projeksjon med fasaden på en bygård på beste vestkant, og over gatedøren står adressen: Axel Brinchmanns allé 40. Med dette lille

karusell

Av Alex Brinchmann, bearbeidet av Kim Haugen og Olav Thorbjørn Skare.

Sangtekster oversatt og bearbeidet av Tore Nysæther

Regi: Kim Haugen

Scenografi og kostymer: Even Børsum

Koreografi: Kristin Ryg Helgebostad

Musikalsk ansvarlig: Simon Revholt

Lys: Øyvind Wangensteen

Videodesign: Torbjørn Ljunggren

Maskør: Hege Ramstad

Dramaturg: Olav Torbjørn Skare

Nationaltheatret, hovedscenen, 27. januar 2024

nikket til dramatikeren får vi et elegant hint om at originalen bare er et utgangspunkt – eller kanskje snarere: en inngang til et helt eget og unikt univers.

Ikke så rent lite viltert

Og overtyren er ganske riktig en solid invitt. Opp av grava heves crooner-talentet Peter Vermeli, i hvit smoking, med hele ensemblet rundt seg, mens projeksjonen bak ham skifter til et stort skilt der det står Regnbuen – vi er på Oslos legendariske nattklubb anno 50-tallet. Nummeret er et første bud på Tore Nysæthers morsomme tekstarbeid – originalen er «Puttin’ on the Ritz», her: «Er du blå/og lurer på/hvor du skal gå?/ … jeg foreslår/Regnbuen i år». Og mens trøkket fra live-bandet stiger sprer ensemblet seg utover scenen og gjennomfører – ja, gjennomfører er definitivt ordet – en nesten overstyrt scenografi. Det er sjarmerende, vitalt, musikalsk fengende, og ikke så rent lite viltert.

Jeg innrømmer at jeg ble sittende der særs betatt, ja, blendet, men også litt betuttet – for å sitere et nummer som kommer senere i forestillingen. Hva slags sjanger var det egentlig vi ble bedt med på her? Det opprinnelige lystspillet kom vi ikke til å få, det var åpenbart. Men heller ikke en straight musikal.

I min tid som teatersjef har jeg flere ganger droppet tanken om å sette Karusell på repertoaret. Vi leste og lo, men ikke nok. For Brinchmanns samtidige, og ikke minst for det tiltenkte kjernepublikumet på Nationaltheatret, var miljøet gjenkjennelig, ja, det var vel langt på vei deres eget. Men for oss i dag er det i beste fall eksotisk. Sagt på en annen måte: Lystspillets satire blir snarere komisk enn egentlig morsom. Men Brinchmann har en klassisk intrige med tre spesielt gode roller, der en selvopptatt dandy med en kone han syns er litt kjedelig, får smake sin egen medisin. Og siden premieren i 1940 er det trolig det hyppigst oppførte – og mest spilte – av alle norske skuespill, med unntak av klassikerne.

En helt egen tilnærming

Sist Nationaltheatret hadde det på repertoaret – i 2000 – ble avstanden i tid også løst gjennom plassering av handlingen i et musikalsk univers. Jeg så ikke oppsetningen, men så vidt jeg kan forstå var utvalget av kjente hits den gangen epokeriktige slagere, og norske. Og med et dobbelt så stort ensemble vil det nok ha vært en mer rendyrket musikalversjon. Årets utgave har en helt egen tilnærming.

Etter åpningsnummeret dreier scenen fra baksiden av en dekorasjon – ja, vi er på teater, dét understrekes straks, og den friheten det gir utnyttes til fulle gjennom hele forestillingen, med frontalt spill og subtilt og ikke så subtilt publikumsfrieri. Dekorasjonen som svinger frem er et forvokst interiør i en byleilighet, i karakter et rosafarget sted mellom Barbie og besteborgerlig, og med en skikkelig show-stopper trapp som sentralt element. Det er en scenografi med Even Børsums klare signatur. Han skaper tydelige scenerom, mildt overdrevne i uttrykket, som samtidig gir regi og skuespillere både utfordringer og god plass. Og signaturen blir enda mer markert i kostymene. De balanserer hårfint på kanten til det vulgære, overdrevne som de er, men tar aldri luven fra utøverne. De gir dem vel heller noe å strekke seg etter. I denne sammenheng skal for øvrig Børsums samspill med maskøren Hege Ramstad understrekes – hun har gjort et nydelig arbeid, der skuespillerens eget uttrykk kommer fullverdig til sin rett, samtidig som karikaturen hele tiden ligger på lur.

Hvor skal dette ende?

Med dette ambisiøse anslaget oppleves de innledende scenene som litt, hva skal jeg si – prøvende? Vi er hos ekteparet Jean og Helene. Han er nettopp kommet hjem fra sitt arkitektkontor, hun er et annet sted i leiligheten og tar seg av barna. Venninnen Ellinor er kommet innom, som det heter, og flørten henne og Jean imellom er i gang. Lystspillteksten krever her mer av skuespillerne enn de kan gi den, og for den saks skyld: mer velvilje enn et nåtidig publikum har. Riktignok har regissør Kim Haugen og hans dramaturg Olav Torbjørn Skare gjort en både fri og fin bearbeidelse av originalen, men eksposisjonen skal nå likevel ha sitt. Når derfor første musikalske innslag kommer – «Du gjør meg ung og yr» («You Make me feel so Young») – melder den formastelige tanken seg, at smektende låter med muntre tekster skal gi oss den klangbunnen stoffet ikke lenger oppleves å ha. Uroen over regigrepet styrkes i vårt første møte med dr. Holm – Per Aabels berømte rolle, som dessuten Kim Haugen selv spilte i 2000. Holm, får vi vite, eksperimenterer i sitt private laboratorium med kjønnshormoner, og så langt har det vært ytterst vellykket med både høner og rotter, og scenen ender med at Jean overtaler ham til å sette en sprøyte på Helene, så det kan bli litt fornyet fart i ekteskapet. Dette komplottet må imidlertid hun overhøre – og det skjer her med en av de mer utstuderte – ja, koreograferte – bakspill-arrangementene jeg har sett. Plutselig befinner vi oss i den forserte farsen. Hvor skal dette ende?

Vel. Et sted sånn midt imellom, kan man kanskje si. Et skikkelig bud på det får vi neste morgen på doktorens kontor, der Ingegjerd Egeberg er møtt opp som en pasient som ikke lider av noen verdens ting – annet enn et kraftig undertrykt erotisk behov. Når Egeberg kaster seg ut i en nærmest surrealistisk versjon av «Fever», med en helt hinsides koreografi, tar forestillingen av. Og når Helene så ankommer og setter i gang sitt dobbeltspill med Holm, der hun sørger for å få byttet serum med vann, er Henriette Marø helt formidabel i forvandlingen fra anstendig ung kvinne til pågående hundyr, med stadige utbrudd av ufrivillig, hyperkåt kakling.

Opp i en høyere enhet

Og derfra og ut holder oppsetningen koken. Den viser seg å være en usentimental og fryktløs sjangerblanding, der lystspill, musikal og farse rett og slett går opp i en høyere enhet.

Det er riktignok en liten dupp umiddelbart etter pause. Men den er Brinchmanns skyld. Der truer også originalen med å segne under dramatikerens behov for å gi sine skikkelser et rikere indre liv enn sjangeren strengt tatt tåler. Dette har imidlertid bearbeidelsen hentet fint inn, syns jeg. Musikalnumrene som skal erstatte skikkelsenes møte med rene følelser, er velvalgte – og gjennomføres med en raffinert distanse. Avgjørende i så måte er koreografien. Uttrykket er ytterst originalt, der ikke minst forståelsen av skuespillernes muligheter – dvs. hvor lang det er mulig å hjelpe dem til å strekke seg – er imponerende. Vi savner ikke profesjonelle dansere et øyeblikk. Kristin Ryg Helgebostad og Kim Haugen må ha samsnakket seg grundig. Slik de også må ha gjort med Simon Revholt som musikalsk ansvarlig: I hvilken grad han hefter for utvalget av numre vet jeg ikke, men de sitter utrolig godt, både i uttrykk og dramaturgisk plassering.

Jan Gunnar Røise

Og så er det skuespillerne. Egentlig er det deres kveld. Alle sju – og flere er det ikke! – er fullblods med på notene, og takler sine respektive utfordringer med bravur. Tre av dem har gjennomløpende roller.

Det er den relativt ferske Jacob Jensen som spiller dandyen Jean. Han har kanskje ikke helt den selvfølgeligheten som stoffet krever, ennå – er ikke foreløpig en så dreven sjonglør som han vet han må være. Men han skaper en fin skikkelse, suveren og naiv i samme åndedrett, og fremstår allerede som en fullbefaren musikalartist, synger flott og danser ditto. Og med skikkelig publikumstekke.

Marø er et funn i sin rolle. Maken til vitalitet! Et stort komisk talent – jo gjerne det. Men jeg syns det skal sies sterkere: Hun kjenner sine muligheter så godt at hun skaper en særs original skikkelse av denne unge kvinnen – og som handlingens omdreiningspunkt bærer hun oppsetningen ubesværet på sine skuldre. Med enorm energi, javisst, men tilsynelatende med mer å øse av, om det skulle trengs. Hun tar også fint vare på de ømmere partiene, uten å gjøre dem større enn de skal være. Som for eksempel i «Bewitched, Bothered and Bewildered» sammen med Vermeli – nydelig balansert der Helene et øyeblikk dras mot en verden utenfor ekteskapet.

Når det gjelder Jan Gunnar Røise som dr. Blom, lurer jeg virkelig på hva Per Aabel ville sagt. Aabel etterlot seg jo en pris, og om ikke Røise allerede har fått den, er tiden nå inne, ja, det haster! Dette er en skuespiller på topp. Han har et så stort register, og er så sikker – og samtidig så modig – i måten han disponerer sine talenter på at det er en fryd. Og det handler om talenter i flertall. I sin første scene har han lagt seg til en forstoppet liten latter, som forteller alt om denne legevitenskapelige nerden som bare får være med på den ukentlige bridgen fordi han bor i etasjen under. Lenger ute i handlingen prøver doktoren å finne tilbake til seg selv, etter å være blitt virvlet inn i Helenes forførende dobbeltspill, og da søker han trøst hos en av sine laboratoriehøner, som Røise har en lengre buktalerdialog med. Og i det som er skikkelsens avslutningsnummer, der han er romantisk fortapt og full av anger – strekker han et eksplosivt musikalnummer («The Great Pretender», med innslag av «Oh, oh, Darling», om jeg hørte rett) til sin absolutte ytterlighet, med full bruk av den store trappen og vokalist-takter som kunne gjort ham til headliner på neste sommers festivaler.

En liten ekstra vri

I aller siste runde får den frekkheten – eller snarere friheten – som Kim Haugen og hans team har arbeidet seg frem til, en liten ekstra vri. Seda Witt har dobbeltrollen som nytilsatt husholderske hos Bloms og som kontorsøster hos dr. Holm. Dette blir et running gag, der hun stadig blir stanset og spurt om hun har en søster, noe hun avviser med økende desperasjon. Til slutt får vi forklaringen, men ingen spoiler fra meg – jeg nevner det bare for å si at Seltun åpenbart har fått forståelse hos teamet for sine økonomiske utfordringer.

Og nå kan han i tillegg koste på seg en fornøyd latter hele veien til banken.

(Publisert 30.01.2024)