Full pupp!

Regissør og skuespiller Hildur Kristinsdottir har teamet opp med forfatter Eirik Willyson, en ekte ektemann og en uekte vennegjeng i denne lille formperlen av et mannskroppslig melodrama. Det er preget av sentimentalitet, stødige one-linere, sterke symboler og stundom akkompagnert av instrumenter - alt satt til et barnerom med vegg-til-vegg-tepper.

Hvor er Willy?

Kristinsdottir begynner det hele med en Wikipedia-fotnote om ordet willy, og fortsetter i et tørt Tore Ryen-spor som sentrerer rundt hjemmevideo-dokumentasjon og essayistiske gjenfortellinger fra eget liv som mor og kunstner. Dette forteller hun med en absurd utstråling og sjarmerende tilbakeholdenhet.

Etter en halvtime med sinna mammablogginnlegg fra sitt oppdiktete, metaforiske land Middelmådia og det norske skolesystemet som holder de to flinkissønnene hennes for narr og de annenklasses klassekameratene på midten, trer Kristinsdottir fram fra bakerste scenografivindu på det lille teaterkjøkkenet ikledd gravidmage og bomberjakke. Først da går startskuddet for komikvelden.

Som om det hjerteskjærende tilbakeblikket på Kristinsdottirs kjærlighetshistorikk fra et voldelig forhold over høytalerne ikke var nok, drar hun på dette tidspunktet fram rapperen Pepper-Hildur fra sin debutforestilling på Black Box i 2009. Den gang stilte hun opp med Salt-Maria og Jester-Spinderella i møte med sosialpsykolog Berit Ås og Dr. Jane Goodall «for å utforske ideer, synge, breake og finne mening og sammenheng i en jungel av politisk korrekthet, likegyldighet, egoisme og avhengighet.» Å se en godt voksen dame smelle på med noe bars, vekker fort flimrende bilder av leopardmønster og utdrikningslag. Men som en forlengelse av det tungt fordøyelige hun akkurat har fortalt, blir selv et støvete musikkinnslag à la Gatas Parlament, et vakkert og særs morsomt øyeblikk.

Til forskjell fra i 2009 virker ikke Kristinsdottir å navigere etter de politisk korrektes stjerner. Kan tenkes Salt-N-Pepperikke gjorde det den gang heller. Men som vanlig legger hun sjel og kropp inn i forestillingen, og tillater seg derfor å herje med sine medaktører, så vel som med publikum. Det er helt tydelig hennes «gutterom» vi befinner oss på, et usensurert forum av akkumulerte komplekser, idealer og fetisjer. Hun formulere drøye utsagn gjemt bak mannsrollen hun ikler seg, for så å stirre ned de publikummerne som oser av skepsis og be dem dra til seg blikket.

Det hele kan høres ut som et eksemplifiserende horror house signert Sigmund Freud, fordi nesten alt her inne handler om kuk og mor. Det er lekenheten og lagene av ironisk lettbeinthet som redder hele prosjektet fra å bli skummel, russisk Pussy Riot-konfrontasjon. Hildur er ikke redd for å oppleves plagsom, selv om marerittet hun komponerer setter henne i en mare-lignende posisjon. Spesielt er den overdimensjonerte gyngehesten som står plassert midt på scenen som en av Tsjekhovs pistoler, et løfte om at hun på et tidspunkt vil måtte ri denne - som en mare.

Der er Willy!

Når hun pustende og pesende er ferdig med sitt stick-it-to-the-man-rapnummer, omformes snakke-Hildur til den danse-Hildur jeg forelsket meg i fra forestillingen MADAM av Henriette Pedersen på Black Box tidligere i år (les anmeldelsen Et lite pietistisk vindu). Der var hun en rapende og vrikkende nymfe.

Jeg hadde på forhånd klekket ut en plan om at denne anmeldelsen skulle hete Hvor er Willy? Men ideen falt i fisk da willyer var overalt. Etter at Kristinsdottir har tatt oss gjennom en rituell rykningsfødsel med velkomponert strobelys og stormeffekter av lysdesigner og scenograf Eilif Fjeld, vrir hun av seg pølseskinnsdrakten med kvinnelig påtrykk for å mate sine to nyfødte sjimpanseunger (!). Hamskiftet avslører også at gravidmagen i realitet er en gubbevom og at puppene er man titties. Attpåtil har Kristinsdottir en dum og vanlig tissemann hengende mellom beina, som følger henne resten av forestillingen. Som lovet i programteksten blir det en bevegelse fra morsrollen og inn i en ny mannsrolle.

Dette er også tidspunktet i forestillingen hvor de andre aktørene, utelukkende menn, får en rolle på scenen. Som en matrusjka-dukke dukker det opp stadige nye talenter fra de medvirkende gjennom en serie små innslag. Samtidig rakner strukturen på forestillingen. Blant høydepunktene er den parodiske radiosendingen om navn på penis som dramaturg Eirik Willyson og komponist Anders Borchgrevink fører seg imellom. Også historien om Kannibalen fra Ventas, gutten med det mest spanske navnet Alberto Sánches Goméz, som er tiltalt for å ha drept, partert og spist sin egen mor, når ekstremt slagbare høyder når Hildur kaster seg klaustrofobisk ut av silikondrakten og inn i en flamenco med Liban Gulaid på trommer og Fjeld på bass. Men det handler aldri om disse mennene. Det er alltid hennes rom.

Hvor er Mamma?

Tankene mine går til den nå ferdigfødte kunstneren Vibeke Tandbergs lek med likhetene mellom gravid mage og tjukk vom, når den hybride skikkelsen til Kristinsdottir snakker om mannsrollen. Det er som om mannen i stykket til Kristinsdottir og Willyson aldri helt blir mann. Bare en forkledd skikkelse, en kentaur mellom mann og dame, eller kvinnens (morens) versjon for hva mannen kan komme til å bli. Denne kjønnssuppen speiles også i formen på forestillingen. Historiene har liten sammenheng, annet enn løse forbindelser mor-sønn-forbindelser og virker å forsvinne ned i et hull i det mørke og bekymrende internettet, slik Kristinsdottir selv forteller at hun falt offer for Youtube-algoritmene under barselen. Måten gjengen fleiper seg gjennom mørketallene og mannestatistikkene gjør det vanskelig å danne originale perspektiver på mannsrollen. Heller er det en reproduksjon.

Når forestillingen går mot slutten, sitter jeg likevel igjen med en følelse av å være svært underholdt. Det er alltid noe å se på i dette barnerommet. Hjulpet fram av det svakt redigerte scenebildet av hennes egen leilighet blir også Kristinsdottir plassert på hjemmebane. Som en stor jævla baby som gulper rundt. Men jeg husker ikke så mye av det hun har sagt. Det konkrete budskapet gikk meg hus forbi. Hvis målet var å få mannen opp å stå, er jeg med andre ord ikke helt overbevist. Den fascinerende formen begeistret, men innholdet forvirret.

Mens sceneteppet av en gravid Kristinsdottir med englefjes trekkes for, og de klargjør seg til alle siste finalenummer der bak, spiller voiceoveren med ektemannen og barnet til Kristinsdottir som øver seg på å rope «Hvor er mamma!»etterfulgt av teatralsk gråting.

My Little Willy er en øvelse for publikum i å avsløre hva som er dokumentarisk og hva som er teatergrep. Det er en artig prosess å skrelle fiksjonslag for fiksjonslag, men ideen om fortellingen mistes på veien, og det blir aller mest en dekorativ souvenir å ta med seg hjem. De lyse fremtidsutsiktene til den nye mannsrollen kan til forskjell ikke tas med hjem. My Little Willy handler ikke like mye om å stake ut ny kurs, som den handler om det å føde menn. Uansett hvor artig det kan gjenskapes.

(Publisert 23.11.2021)