Gi meg mer eller spis meg opp

I fantasy-rollespill (D&D, eller Laiv) er «mind eater» en trylleformel som gjør det mulig å projisere sin egen bevissthet inn i en annens, kolonisere

MIND EATER

Festival, Unge Kunstneres Samfund, 9. til 11. august 2024

tankene deres og gradvis ta kontroll over deres vilje og tale. Det er kanskje med denne trylleformelen i bakhodet den kunstnerdrevne festivalen med samme navn trekker sine første åndedrag ved UKS (Unge Kunstneres Samfund)[1]. På nettsidene loves det kunst som utforsker fantasier og normbrytende begjær, samtidig som festivalen ser med et kritisk og skeivt blikk på vår kulturelle samtid: «MIND EATER seeks to become a steamy meeting point between different artistic inquiries, un-worlding, and critical thinking.»

La handling følge ord

Den smale gangen ned trappa til UKS er tettpakket med kjente fjes fra scene- og det visuelle kunstmiljøet. Jeg overhører noen midt i et resonnement om hvorfor de syns initiativet er bra: at det spilles utenfor de typiske scenerommene, at det jobbes med varighet og at de programmerer kunstnere man aldri har hørt om. Lista er lav, tenker jeg, folk er sultne på noe nytt. Jeg deler mye av frustrasjonen til en av initiativtakerne, Runa Borch Skolseg, som har uttrykt sin frustrasjon på scenkunst.no over en altfor forutsigbar og friksjonsløs programmering her til lands. Første forestilling på programmet er This resting, patience av den Berlin-baserte koreografen Ewa Dziarnowska.

This resting, patience

Av Ewa Dziarnowska

Medskapende: Leah Marojević

Lyd: Krzysztof Bagiński

Kostyme: Nico Navarro Rueda, Franziska Acksel

Rommet vi kommer inn i er dekt med et tykt koboltblått teppe. Publikum sitter på stoler eller gulvet langs de fire veggene. Dionne Warwicks «What the World Needs Now» går i loop, og Leah Marojević står ensom midt i rommet drapert i en gjennomsiktig, ryggløs kjole. Hun trår på stedet og svaier hoftene i takt med musikken, armene følger naturlig med svingingen; det flyter. Utrykket er flørtende og distansert på samme tid, som om vi har fått øye på hverandre på et klamt dansegulv, men behovet for å danse er større enn å skulle prate sammen. Dziarnowska kommer inn i rommet og hekter seg på Marojević i en nesten synkron duett, men der sistnevnte overdrevent nyter hver bevegelse, er Dziarnowska mer aksentuert og pragmatisk. Motsetningene understrekes ytterligere ved at Dziarnowska har på seg lave bootcut jeans, batikktopp og caps.

AI-generert y2k estetikk

De bryter etterhvert opp rommet (og koreografien) ved å flytte på stolene for å omdirigere oppmerksomheten vår. Publikum begynner så smått å bevege seg. Dziarnowska starter en sakte solo der hun smelter inn i seg selv og gulvet. Hun snur og vrir ryggsøylen i overdådige posisjoner, som minner om striptease. Jeg blir mer bevisst Krzysztof Bagińskis lydlandskap, han sitter i sidesynet mitt med laptopen i fanget. Musikken veksler mellom gate- og naturlyder mikset med droner og hardere beats – det låter bra. Idet blikket mitt vender tilbake til Dziarnowska, blir jeg av en eller annen grunn trollbundet av at hun langsomt forflytter seg over på nakken med beina over hodet, samtidig som hun drar buksen ned slik at stringtrusen kommer til syne. Jeg tenker at det er kanskje noe av det fineste jeg har sett på lenge; er sinnet mitt i ferd med å bli spist?

Forestillinger som jobber med varighet gjør åpenbart noe med publikum, det er umulig å ikke forsvinne inn i egne tanker og projisere mening inn i det langtekkelige blå rommet. This resting…lider litt av det jeg kaller «Berlin-syndromet»: skamløst selvrefererende og i overkant opptatt av sosiale koder og det visuelle, men uklar når det kommer til det kroppslige. Det er flere steder jeg opplevde dansen som en ettertanke, men siden de også hadde skiftet kostyme var det liksom ikke så viktig. Og før noen rekker å kritisere meg for ikke å nevne referansen til Comme des Garçons høst 2000 sjakkmønsterkolleksjon, fylles rommet igjen av Dionne Warwicks fløyelsstemme. Begge utøverne står nå i hver sin spot med matchende blå og ryggløse kjoler. Tre timer har rast av sted. Jeg har noe motvillig og ubevisst blitt forført inn i noe uendelig blått og klissete, og det er helt ok; jeg tror også at det verden trenger nå er kjærlighet.

Pizza er bondemat

Vi blir invitert inn i en fiktiv burgersjappe på festivalens andre dag. Australske Ivan Cheng, iført rød og hvit blazer med hvitt miniskjørt og MC-støvler, flyr

Wild Tanks: Halogen Daylight Springtime

Av Ivan Cheng

frem og tilbake mellom publikum. Han har på seg en mygg som han snakker med seg selv og delegerer oppgaver i. Vi sitter vendt mot en stor tv-skjerm som på et foredrag. Cheng ønsker oss velkommen og spør om det er noen som ikke er komfortable med å bli filmet, og sier at det er en forestilling med publikumsdeltagelse: «don’t worry, nothing crazy.» En kameramann følger etter og gir et nærbilde av Cheng som vises på skjermen. Det ligner en behind the scenes, eller en YouTube-påvirkers iscenesettelse. Han stiller seg opp, gjør balettbarre og fremfører tekst på en pompøs måte. På nettsidene står det at teksten er et utvalg av og google-oversatt Ibsens Vildanden og Når vi døde vågner. Dét er det tidvis vanskelig å få med seg, men det later ikke til å være så viktig heller; det meste i Wild Tanks: Halogen Daylight Springtime forlates rett før det etableres.

Jeg har lenge etterspurt arbeider som både utfordrer det normative i samfunnet, men også strukturene og metodene i selve arbeidet. Der dramaturgien, så vel som kropp, rom og tid destabiliseres og får en ny form; jeg opplever at mye skeiv kunst hviler i konkrete identitetsmarkører, heller enn å utfordre rommene de befinner seg i. Cheng er langt på vei inne på noe, og jeg merker nysgjerrigheten min løper etter når han forsvinner opp i galleriet med kamera på slep eller står og balanserer på en gardintrapp. Komisk er det også når publikum får i oppgave å være statister i en restaurantscene, med påfølgende lange og intrikate scenehenvisninger som knapt noen får med seg. Men jeg opplever likevel at den noe nonchalante og kaotiske dramaturgien spiller seg selv ut og blir monoton, og halvveis i forestillingen har jeg mistet interessen.

Mi corazón

Det er to forestillinger på festivalsprogrammets siste dag.

Masterpiece

Av Luisa Fernanda Alfonso

Lyd og utøver: Peter Rubel

Kostyme: Isabelle Marie Lange

Masterpiece av Luisa Alfonso er et skråblikk på arketyper innen karakterdans og Mariachi. Mariachi er opprinnelig fra Mexico, og er stereotypisk kjent for flerstemte menn i svart dress med sølvknapper og broderidetaljer (chorro) og sombrero. Rommet er inndelt i et mer klassisk oppsett mellom scene og publikum. På en rekke står det fire små høytalere på et stativ dekt med rysjer i ulike farger. De er justert i samme høyde som Alfonso og skal sikkert forestille et Mariachi-band. Musiker Peter Rubel sitter på scenen og styrer lyd. Alfonso plasserer en liten høytaler foran publikum og stiller seg oppå den. Hun har på seg et hvitt maxiskjørt med rysjer og sort topp med hvite rysjeermer. Det spilles av en sang og Alfonso stemmer småfalskt i mens hun forsiktig tramper en rytme.

Etterhvert tar dansen større plass i rommet. Alfonso rammer inn hodet med armene, skyter bryst og tramper bestemt og selvsikkert i gulvet – det minner om flamenco. Hun blir mer og mer intens, sperrer opp øynene og nærmest freser. Snart tar dramaet fra halsen og opp over bevegelsene, og det hele fremstår ustabilt og komisk. Masterpiece kunne lett ha blitt en parodi, men dansen er kontrollert og skråsikker, og det er ingen tvil om at dette er noe som står henne nært. Forestillingen åpner opp for spørsmål knyttet til tilhørighet og behovet for å definere seg selv, og at kultur kan være noe man føler seg knyttet til og fremmedgjort av samtidig. Mot slutten joiner Rubel henne i en vakker og krepsende karakterduett, som kom så brått på at jeg tok meg selv i å flekke fortenner mens jeg fniste.

I pausen, mens rommet gjøres klart for siste forestilling, går publikum ut for å nyte det fine været. Folk får tid til å debrife og dele tanker. Det snakkes inngående om oppmerksomhet, tid og publikum, og at man i forholder seg ganske ulikt til det innenfor scenekunst og visuell kunst.

As I put on gel, and a new day will come

A Short History of Necromantic Gender Transgressions

Av Odete

Før vi går inn i salen igjen, får vi beskjed om at vi kan bevege oss fritt i rommet og at vi ikke trenger å holde avstand til Odete. Det er også lov å bruke lykten på mobilen hvis man trenger å se bedre. Rommet er mettet av neonrosa og blått lys. Vi skaper umiddelbart en sirkel og Odete morer seg med hvor pliktoppfyllende vi er. Ut av en stor svart hettegenser, ser jeg noen briller, mikrofon og to lange fletter. Hun begynner med å fortelle om en en oldtidssivilisasjon, om Mesopotamia og hvordan det som vi i dag kaller det tredje kjønn – mennesker som ikke anses eller anser seg for å være mann eller kvinne, ble forstått og hvilken funksjon de hadde i samfunnet. Odete tar på seg hvite bomullshansker med fjær på fingertuppene, og henter en diger skriftrull. Samtidig med at hun forteller, avduker hun mer og mer av rullen. Det ser ut som en blanding av hieroglyfer og 1800-talls anatomitegninger, med påsydde filt-detaljer og broderinger.

A Short History of Necromantic Gender Transgressions er et forsøk på å mane frem de døde trans- og ikke-binære fortellingene som ofte blir skrevet ut av historien. Odete forteller om evnukker, hermafroditter (intersex) og mennesker som ikke passet inn i samfunnenes kjønnsidealer. Om hvordan de gjennom historien har fått ulike, men konkrete funksjoner, eller er tildelt utenomjordiske og magiske evner. Jeg tenker på hvordan transpersoner og kroppene deres i dag har blitt en grobunn for alskens konspirasjonsteorier og moralpanikk. Et fikenblad av bekymring for å blåse liv i gamle misogynistiske troper for å kontrollere hvordan kvinner bør være og se ut.

Godt gjennomført

Det er ikke første gang noen prøver på noe lignende her i byen, Mind the gap (2010), og Re-think dance (2013) står friskt i minne. Jeg syns Louis Schou-Hansen, Skolseg og resten av teamet har klart å lage en festival som ga nye rom å være i, som føles både tiltrengte og relevante. Jeg skulle gjerne likt å se kunstnere som er etablert og virker i miljøer utenfor the usual suspects: Berlin, Amsterdam eller Brussel, men det er en annen diskusjon. At MIND EATER er et bra initiativ, er en understatment; det er vel heller et helt nødvendig tilskudd til et kunstfelt som føler det er for lite risikovilje hos de etablerte scenekunstintuisjonene.