Gråt ikke mer, Oslo Nye

Evita

Av Andrew Lloyd Webber (musikk) og Tim Rice (sangtekster)

Regi: Sara Cronberg

Koreografi: Melker Sörensen

Scenografi og kostymedesign: Franciska Zahle

Lysdesign: Mathias Hersland

Kapellmester: Simon Revholt

Premiere Oslo nye teater, Oslo 21. mars 2024

Den snart femti år gamle rockeoperaen Evita er blitt en klassiker ikke minst på grunn av sterke sanger som «Don’t cry for me, Argentina». Oppsetningen står og faller med hovedrollen Eva Perón og samspillet med antagonisten Che. Med Natalie Bjerke Roland har Oslo Nye Teater funnet en skuespiller med stjernepotensiale. I tillegg til å kontrollere publikums reaksjoner i glansnummeret «Gråt ikke mer, Argentina», overbeviser hun i en rolletolkning der hun får vist et bredt spekter av emosjoner. Hun greier å vise Evas dobbelthet, med både stor sårbarhet og kalkulert beregning.

Med sin stoiske fremtreden fungerer Kim Helge Strømmens Che (som i revolusjonshelten Che Guevara) som stykkets forteller. Rollefiguren fremstår som et klart korrektiv til Eva. Evita formes av disse to rollene, og de overskygger president Juan Perón. Sindre Postholm spiller ham med tilbakeholdt styrke. Modou Bah gjør også en god rolle som Evas «ungdomskjæreste», tangoartisten Agustin Magaldi.

Gode enkeltprestasjoner til tross – Oslo Nyes Evita overbeviser like mye fordi det er en forrykende god ensembleoppsetning. Ensemblets 16 dansere og sangere skaper tett driv og jevnt gode prestasjoner. De lager personligheter i massescenene som forestillingen er full av. Eva Perón kom fra fattige kår, og den karismatiske kvinnen hadde et nært forhold til det argentinske folket – så teaterets vektlegging av massescenene er en naturlig konsekvens av den virkeligheten det berømte musikalparet Andrew Lloyd Webber og Tim Rice forsøker å gjenfortelle.

Apolitisk politiker

Eva Perón var en legendarisk figur som nærmest fikk helgenstatus i Argentina i løpet av de årene hun stod ved sin presidentmanns side. Juan Perón ble valgt til president i 1946, men Eva døde av livmorhalskreft allerede i 1952, 33 år gammel. Sammen grunnla de en politisk bevegelse, peronismen, en populistisk ideologi som låner trekk fra mellomkrigstidens sosialdemokratiske så vel som fascistiske ideer. Da hun traff Juan var han dobbelt så gammel som henne, men hennes skuespillerbakgrunn og sterke utstråling ga paret en glamorøs aura. Ifølge librettist Tim Rice overbeviste unge Eva den daværende arbeidsministeren og offiseren om at de ville ha gjensidig nytte av hverandre. Med sin barndomserfaring av fattigdom og svik (moren, Eva og hennes fire søsken var en godseiers «andre familie» som han ga på båten da det passet ham), hadde Eva stor forståelse for og appell hos Argentinas store, fattige befolkning. Kombinasjonen med Juans tette kontakter i arbeiderbevegelsen, gjorde dem til et uslåelig par – så lenge det varte. Juan Perón var en del av militærkuppet i 1943, og hans suksess dalte fort da tidene ble vanskeligere utover på 1950-tallet.

Denne tvetydigheten er ett av flere grep som gjør at Evita holder på spenningen gjennom to og en halv time. Fortellingen om presidentparet politiske valg fremlegges med en blanding av klar kritikk og uklare sympatier. Men selv om originalen ikke gir entydige svar på de politiske og moralske valgene presidentparet tok, greier denne oppsetningen å skape en tvetydighet som inviterer publikum til å tenke selv og diskutere de holdningene som historien viser frem.

Oppdatert musikalsk

Før jeg gikk for å se premieren torsdag, sjekket jeg You tube og hørte gjennom opptaket fra den første oppsetningen av Evita på Broadway i 1979. Musikalen hadde urpremiere i Londons West End i 1978, men den ble opprinnelig utgitt på LP-plate i 1976. Gjennomspillingen av musikken ga et flatt inntrykk, og kombinert med minnet av en lunken teateropplevelse fra London for mange år siden, gikk jeg til Oslo Nye med ganske lave forventninger. Jeg hadde vanskelig for å se for meg at denne rockeoperaen kunne fenge i våre dager. I parentes bemerket skal det føyes til at den begrepsmessige vekslingen mellom musikal og rockeopera skyldes at Evita har fått den siste betegnelsen fordi den ikke har noen talte partier: All tekst fremføres som musikk.

At de lave forventningene ble vendt til en positiv opplevelse skyldes ikke minst det gode orkesteret under kapellmester Simon Revholts ledelse. Musikken spilles med en spenst som fremhever komponisten Andrew Lloyd Webbers varierte, stilmessige grep. Både tango og atonale innslag kommer klart frem, og det er gjort flere valg som styrker den musikalske opplevelsen. Bare det at de har utelatt de skarpe fløytetonene i Evitas glansnummer, «Gråt ikke mer, Argentina», viser at det kunstneriske teamet har skapt denne oppsetningen med en klar bevissthet om hvordan de skal nå frem til dagens publikum.

Dansk produksjon

Evita er en co-produksjon mellom Oslo Nye Teater og Aarhus Teater. Oppsetningen hadde premiere i Danmark først, og både regi, koreografi og scenografi er skapt i Aarhus. Sammen med koreograf Melker Sörensen har regissør Sara Cronberg skapt en levende og bevegelig forestilling, der spesielt Franciska Zahles kostymedesign får glitre med en kavalkade av lekre designerantrekk kontrastert mot basisk enkle klesgrep. Scenene der Natalie Bjerke Roland skifter kostymer i et tempo få andre gjør henne etter, fremstår som en beundringsverdig og fornøyelig styrkeprøve. Teamet følger opp utspillene i teksten der Eva Perón synger «Dior meg» med en parade av antrekk og poseringer som kunne vært den legendariske motefotografen Richard Avedon verdig. At hun i samme sang også synger «Machiavelli meg» føyer alen til stykkets politiske dybde.

Evita kan fort bli den suksessen Oslo Nye Teater trenger. Det rapporteres at det kommunalt eide hovedstadsteateret sliter. I den pågående kampen om musikalmarkedet klager privatteatrene på konkurransen fra de offentlig finansierte teatrene. Med dagens billettpriser synes den debatten ganske uvesentlig – sett fra publikums side. Med Natalie Bjerke Roland har Oslo Nye Teaters Evita skapt en ny stjerne som skinner i en kollektiv prestasjon.

(Publisert 22.03.2024)