Hamsun! Overlevelse og undergang

Etter Sult og Mysterier

Regi: Frank Castorf

Festspillene i Salzburg

Premiere 6. august, spilles til 20. august

Alt startet her, i Kristiania 1890, sier Frank Castorf i programmet til Hunger — en sekstimers dramatisering av Hamsuns Sult og Mysterier, som hadde premiere under Salzburg-festspillene.

Forestillingen starter med den berømte åpningslinjen i Sult: «Det var i den Tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania…» Men så bryter Marc Hosemann plutselig ut et hest skrik: «Svastika! Svastika!», og klatrer opp på en NS-plakat som henger på veggen. Ved siden av plakater for «Det germanske Norge», henger det også en reklame for hollywoodfilmen med den corny tittelen: Love before Breakfast på utsiden av tømmerhuset som danner basis for Aleksandar Denic’ scenografi.

Castorfs forkjærlighet for å dramatisere romaner, som Dostojevskij-serien på Volksbühne i Berlin, skyldes blant annet i at romaner ofte tilbyr en større kompleksitet enn drama. I oppsetningene blandes fortid og samtid, og det historiske og nåtidige eksisterer side ved side. Det skyldes ikke at Castorf ikke interesserer seg for det historiske planet i bøkene — men at han vil vise at historien ikke tilhører gårsdagen (se intervju i NST, n.r 2-3 2017). Den ikke-psykologiserende, overdrevne og affekterte spillestilen i Castorfs oppsetninger, kler både Hamsun og Dostojevskij. Men en viktig forskjell mellom Hamsun og Dostojevskij, er at personene til Dostojevskij er talerør for ideer, og kan oppfattes som frempek mot det 20. århundres konflikter og katastrofer.

I Hunger kan alle nazi-referansene nesten gi inntrykk av å være erstatninger for at Hamsuns romaner ikke i seg selv tilbyr Castorf tilstrekkelig mye historisk materiale eller idéstoff. Men det knytter seg også til at det er så vanskelig å skille mellom verk og person. I programteksten, som er en tale Castorf holdt til ensemblet ved prøvestart, sier han at alle hakekorsene på scenen har gitt ham en søvnløs natt. «Og det er kanskje det eneste som er alminnelig kjent om Hamsun. Han var ikke bare kvinnefiendtlig, han var også nazist. Det skal man ikke le av. Det er ikke morsomt.»

Så når jeg-personen i Sult har tapetsert kvistværelset med propagandaplakater for Qusling og Nasjonal Samling, kan det også sies å reise spørsmål ved hvor det politiske ansvaret til Hamsun egentlig starter. Og det spørsmålet retter seg selvfølgelig til publikum. Bortsett fra den vignett-aktige åpningen med plakaten, virker Marc Hosemann helt uaffektert av propagandaplakatene. Ser han dem ikke, eller gjør han seg blind? Slike ambivalenser holdes åpne, men tilfører en både mørk og absurd komikk.

I sammenhengen kan det nevnes at dekorasjonen, som består av et digert norsk trehus, også inneholder inngangsportalen til Mysterium Forlag.

Det som overrasket meg mest på premieren, er egentlig at Hamsuns romaner er så ukjente i Tyskland og Østerrike. I en østerriksk anmeldelse blir Sult datert til 1990 og Mysterier til 1992! Det kan være en slip of the pen, men er unektelig nokså bisarrt i og med at det er så mange nazi-referanser i oppsetningen. I tillegg ser man filmavisklipp av Hamsun og Terboven.

Ved siden av meg i salen sitter det en 80 år gammel dame, som forteller at hennes mann kjente Hamsuns bøker, men at de unge ikke gjør det. Selv har hun verken lest Sult eller Mysterier, men hun følger oppmerksomt med i 6 timer, og flere ganger humrer vi av det samme. For eksempel scenen hvor Marc Hosemann skal forføre Ylajali (Lilith Stangenberg), og har stukket et brennende stearinlys mellom bena. Hun nærmer seg lyset med åpne lepper; men blåser det plutselig ut, og blunker til salen. Dvs. kamera: for som i andre oppsetninger bidrar live-video som projiseres på skjermer på veggen til å spisse motsetningene mellom det autentiske og iscenesatte. På premieren vitner svetten til skuespillerne om at det var varmt som et drivhus. Mens blunkingen til salen kan oppfattes som en regi-kommentar til #metoo. Ylajali er en uberegnelig Hamsun-kvinne, om ikke like kompleks som Edvarda. Hun inviterer ham hjem, men når han legger kortene på bordet og forteller hvor fattig han er, reserverer hun seg. Kjærlighetens veier er fulle av blomster — og penger. All ironien til tross, jeg har aldri hørt Ylajali bli uttalt så vakkert som Hosemann gjør. Poesien kommer i store bølger.

I Castorfs oppsetning fletter han som sagt også inn Mysterier. Det er originalt, selv om bøkene ofte nevnes i samme åndedrag (her i Norge). Hovedpersonen i Sult forsøker å slå seg igjennom som dikter, men er i ferd med å gå til grunne av sult. Romanen kan leses som en studie i sult, og de merkelige sinnsilstandene det fremkaller. Selv om det neppe er så mange som gjør det, fordi Hamsuns kommende bok, Mysterier, igrunnen handler om samme person. I første scene blir monologen til Marc Hosemann fulgt opp av en annen skuespiller, Josef Ostendorf, som setter seg ned på verandatrappen, og sier: «Hadde Herrens finger pekt på meg? Men hvorfor just på meg?» Han er kledd i gul dress, som Nagel, men teksten er fra Sult.

Josef Ostendorf og de andre skuespillere skal etter hvert bekle rollen som Nagel. Alle har gul dress, uavhengig av kjønn. En hovedforskjell mellom bøkene, er i følge denne oppsetningen at hovedpersonen i Mysterier er en velholden mann.´, og at problemet hans er ikke sult. Men tvertimot at han er mett, i flere betydninger. Det gjør Mysterier til en undergangsroman, der Sult handler om overlevelse.

Tittelen Hunger stilles i relieff ved at treffpunktet i den norske kystbyen hvor handlngen i Mysterier utspiller seg, er en McDonald’s. Den er like omhyggelig realistisk som kvistværelset i Sult. Men realismen får en surrealistisk omdreining når en’ pommes frites’ (Ostendorf) og en ‘hotdog’ (Rocco Mylord) diskuterer herremenneskeideer. Samtidig som hovedpersonen spyr.

Scenen er bygd over en scene i Sult hvor han endelig har fått noen penger, og går inn på en bevertning og bestiller en biff. Problemet er at han ikke klarer å holde på maten. I parentes bemerket er denne scenen også en referanse til Castorfs iscenesettelse av Gerhard Hauptmanns streikestykke Die Weber (Veverne). Der var et tilsvarende pomme frites-kostyme en kommentar til arbeiderbevegelsen i årene omkring murens fall. Her føres denne (interne) referansen videre gjennom en reklameboard for «McAfrica».

Scenen hvor Nagel blir kjent med Minutten, er en av de sterkeste. Minutten tåler ikke å drikke, og byborgerne morer seg med å skjenke ham full. Sophie Rois, som pleier å spille stålsikre kvinner, gjør seg så liten som en lort. Hun trygler om å få slippe: jeg tåler det ikke, jeg tåler det ikke. Så skjærer hun tenner til ansiktet blir deformert til det ugjenkjennelige. Så forvandler kroppen seg til et hakekors.

Der scenen fra kvistværelset kan oppfattes som en kritikk mot at historien skygger for Hamsun som forfatter, konfronterer scenen oss med det betente i bøkene. Hamsuns noen ganger ufattelige kynisme, som når Nagel sier at ‘Ola Nordistuen ikke engang er et komma i historiens store bok, men en flekk på papiret.’

Her har forøvrig scenen med Minutten et etterspill, idet Sophie Rois dukker opp som en boakledd kvinne, og sier opprørt til sin venninne (Katrin Angerer): «Det var en forferdelig tid!» Så legger til: «Men en deilig tid!» («Eine schöne Zeit!»). «Det var en slik entusiasme.» Sophie Rois’ tenksomme ansiktsuttrykk er verdt hele forestillingen. Den slutter forøvrig med Nagels selvmord og med at Hosemanns karakter har fått hyre. Så slår forestillingen en ring, og lar åpningslinjene gjenta seg.

(en kortere versjon av denne anmeldelsen sto i Klassekampen, 13.08.2018).