He-he-Hedda, hva er du nå?

Det er en begivenhet at Vegard Vinge og Ida Müller setter opp forestilling i Oslo. Og at de har inngått et samarbeid med Det Norske

HEDDA GABLER

Av Henrik Ibsen

I en versjon av Vegard Vinge og Ida Müller

Medverkande Vinge/Müller: Petter Width Kristiansen, Harald Kolaas, Maximilian Brauer, Mohamed Mohamed, Sofia Hegstad Su, Alexandra Koren, Sofie Polmar, Katla, Gro Trondal Johansen, Trond Reinholdtsen, Vegard Vinge, Ida Müller, Tobias Pfeil, Sander Haga Lilleeidet, Tyrone Wiggins, Wibke Schuler, Joscha Eckert, Emil Holmberg Lewe, Martin Breine, Odin Vang, Guro Aae, Anna Hansen

Medverkande Det Norske Teatret: Hedda Rønneberg, Per Willy Liholm, Gyril Høgberg, Inger Johanne Sæterbakk, Lars Didrik Strand, Ada Hesjevoll, Åshild Mjelde Nordås, Børge Løkke Knudsen, Kjell Åge Meland, Vibeke Anisdal Myhre, Per Øyvind Eggum, Ole Herman Andersen, Anders Svinndal, Raymond Stubberud, Knut Nikolai Bergstrøm, Vegar Angel Nordheim Andreassen, Ingunn Wegger, Johan W. Schioldborg, Else Jacobsen, Lisa Kristin Valde, Roar Myrvang

Det Norske Teatret, Scene 2, premiere 14.juni 2022

Teatret er lovende. Det er lite materiale om forestillinga å spore opp i forkant, annet enn to svære plakater med forvridde referanser til Tarantinos Pulp Fiction som henger i foajeen og som ligger på teatrets hjemmeside. På den ene er det «Uma Thurman» som uanfektet røyker og leser Adolf Hitlers Mein Kampf mens Eilert Løvborg slikker rumpa hennes. Den andre plakaten viser Hedda som skyter seg med pistol gjennom kjønnet slik at kula går ut gjennom hjernen hennes. Mange små babyer ligger rundt. Til venstre står en karakter, sannsynligvis Eilert Løvborg, på kne og knuger boka Kunstwerk der Zukunft mens han tisser på seg. Til venstre for Hedda står en mann i stripete dress med kjønnet hengende ut.

På skjerm

Forestillingene til Vinge og Müller er uforutsigbare. Det hele starter med venting. Og vi vet at forestillinga skal vare minst fire timer uten pause. Etter en liten halvtime kommer vi inn på Scene 2. En hvit presenning henger som sceneteppe foran scenen. På denne blir det projisert penn- eller tusjtegninger med animerte innslag. Vegard Vinge ønsker velkommen over høyttalerne. Det han sier på den østnorske dialekten sin – en dialekt som har mye til felles med skriftspråket bokmål – oversettes til nynorsk på en sideskjerm, et fornøyelig grep. Hele stykket gjenfortelles gjennom projeksjonene på den hvite presenninga. Den er litt buklete, så vi får ikke med oss alt, det pøses på, spys ut. Bildene er overdådige og groteske. Det er referanser til masse filmer og musikk. Stanley Kubricks 2001: En romodysse og The Shining og Alfred Hitchcocks Psycho, blant andre. Det er musikkreferanser fra Depeche mode, La Traviata, A-ha, Richard Strauss (2001-musikken) og Elton John, for å nevne noen. I tillegg er det tegnefilm-aktige lyder på animasjonene. Alt er svært godt komponert sammen musikalsk og dramaturgisk.

Nå blir det ouverture – vi hopper over preludiet

Vi har allerede mistet begrep om hvor lenge vi har sittet i salen når aktørene kommer inn foran den hvite presenninga – de beveger seg presist og teatralt. Alle har masker, slik de pleier å ha i oppsetningene til Vinge og Müller. Assessor Brack har svart skinndress og svart parykk med lang flette. Tjenestepiken Berte har hvit parykk og maske med stor nese, hun er nokså lita og kostymet får henne til å se urgammel ut. Og kostymet og karakteren Eilert Løvborg – en genistrek! Aktøren er ganske rund i kroppen, han er dekket av et militærgrønt kamuflasjenett. Han har rufsete, rødlig parykk og ser ut som en villmann, litt som et troll. Stemmen hans som vi hører seinere i forestillinga, er brølete og guttural. Når han skal spise sushi i en av scenene, bruker han spisepinnene til ørepinner. I en av de kjempelange scenene sklir han rundt i et gytjebad mens Thea Elvsted ser livstrøtt på ham. Thea Elvsted har rød parykk og ganske kule byklær – kan jakka også være et jaktplagg? Hun heier på Eilert, men hva det er slags framtidskultur det er de ser for seg er jo ullent hos Ibsen og det er det også her.

Kammerspillets aktører

De kjente Ibsen-karakterene blir revitalisert gjennom at de får nye posisjoner. Karakterene forstørres og forvris. Vinge/Müller har en del til felles med den amerikanske billedkunstneren Paul McCarty. I ett av hans videoverk opptrer en grotesk, forvokst og voldelig Mikke Mus som slenger maling rundt seg. McCarty vrir den ikoniske amerikanske figuren til å komme med bitende kulturkritikk. Arbeidene hans er som Vinge/Müllers svært seksualiserte og voldsomme. Vinge og Müller tar for seg teatrets ikoniske karakterer gjennom sitt arbeid med Ibsen. Strategien minner om McCartys. De Ibsen-figurene de skaper er like smertelig overdimensjonerte, og de er plassert i en fullstendig gjennomseksualisert verden der høy- og lavkultur er samme smørje.

Tante Julle blir likevel på den ene siden en ganske mild og vennlig karakter (hvis man kan beskrive noen slik i det Vinge-Müllerske universet). På den andre siden har hun et tydelig incestuøst forhold til Tesman. Hun tusler rundt og elsker Tesman og maler Hedda. Jørgen Tesman er en lallende white-trash-tusseladd – slektskapet til Hjalmar Ekdahl i Vinge/Müllers Vildanden er tydelig, men Tesman er også direkte ond. Han banker Hedda til hun blir liggende. Biblioteket hans inneholder ikke ei eneste bok, men har hyllemeter med dvd-er – kanskje en link til Vinge-Müllers uendelige filmreferanser. Filmene er så inngrodde i samtidens referanseverden, de er våre mytologier, de trumfer bibel, koran, historie. Og det fiktive ved filmverdenen trumfer virkelighet og natur. Tesman går rundt i caps og slaskete klær – når han ikke er naken – som de fleste av karakterene er i store deler av tiden. Hos Vinge/Müller er Tesman en mer handlingskraftig mann enn vi er vant til å se ham. Og han er potensielt farlig. Han er egosentrisk, voldelig og uforutsigbar.

Hedda

Hedda Tesman, eller Hedda Gabler som er pikenavnet hennes, er kledd i en rød silkeslåbrok. Hun har blond parykk (når hun mister parykken langt uti stykket, ser vi at hun er skallet under). Aktøren har en ung og slank kropp. Maska er litt Marilyn Monroe-aktig. Hedda er naken store deler av kvelden, bare ikledd smykker. Hun leker med pistolene sine, hun drikker sjampanje og smører seg inn med barberskum og snurrer rundt på salongbordet i stua. I en tidligere scene er det tante Julle som barberer Hedda grundig nedentil. Hos Ibsen er tanten nøye på at alt skal være perfekt for hennes kjære Jørgen. Hedda er et salgsobjekt i ekteskapet med Tesman. Det er en slags pornoestetikk som gjelder, kjønnshår er æsj. Hedda snurrer rundt på salongbordet som et objekt i en butikk.

Hedda 2

Det er to Heddaer i denne versjonen. Den andre heter Vegard Vinge. Han er kledd som skuespilleren på scenen – og han er jo skuespiller selv også, men også alt det andre som må til for at det skal bli forestilling. Han er blant annet regissør. Og også i dette stykket – som han har gjort i andre av parets oppsetninger – roper han ut regikommandoer underveis. Denne kvelden maser han mye på «Børge» som er scenetekniker. Det er mye som må fikses: lys, kjøring av truck, presenningene skal opp og ned og fram og tilbake. En lysbro skal kjøres. Vinge/Hedda har styring på alt. I Ibsens stykke er det jo hun som får ting til å skje på en manipulerende måte. Denne versjonen av Hedda tar over regien fullstendig, hun har funnet sin plass i verden. Men Hedda-rollen er dobbel – hun er faktisk ikke lett å få tak på, skum- eller oljeinnsmurt som hun er.

Scenografien

Vinge/Müllers forestillinger har ofte vært dominert av Ida Müllers røffe, men likevel sirlig malte pappkulisser og papprekvisitter. Denne gangen er det annerledes. Nå har scenografien også realistiske elementer. Den følger på en måte Ibsens sceneanvisninger, men oversatt til 2022. Her er vi i ekteparet Tesmans nye leilighet. For i det hele tatt å ha råd til å ha en leilighet i dag må jo et ungt par ha penger, men stilen gir ikke inntrykk av det. Her er det ikke designmøbler eller designobjekter. Interiøret er billig i retning trash. Kjøkkenet er nokså velutstyrt, på golvet står en vaskemaskin som ennå ikke er pakka ut. Det er glassdører som i Ibsens tekst. Og altså et rikholdig bibliotek av dvd-er – det kan virke deklasserende for en vordende professor. Det er sofa og salongbord i stua, det er piano. Over sofaen henger et av Odd Nerdrums selvportretter. Det refererer humoristisk til Nerdrums kritikk av Vinge/Müllers kunst for noen år siden. Han mente vel at dette var drittkunst og ikke burde støttes av Kulturrådet. Bildet henger fredelig over sofaen og gjør Nerdrums maleri til borgerlig stuepynt før det etter hvert blir doset ned av en truck. Hele Tesmans leilighet er i starten dekket av en blågråmalt pappvegg og tak som skytes og hamres og rives ned av aktørene og scenearbeiderne slik at vi kan se inn. Håndholdt kamera er mye brukt. Video projiseres på presenningene underveis.

Generalens datter

En av de aller mest spektakulære scenene – og det er enormt mange av dem – er når General Gabler kommer inn med en levende hest. Bak general Gablers maske og kostyme er det nok en kvinne. Det kunne vært Märtha Louise, men det er det ikke. At det er en person med enormt godt lag med hest, er i hvert fall sikkert. På rekke og rad står nakne menn, bare ikledd masken sin. De kan symbolisere mennene Hedda har hatt i sitt liv. Generalen går runde på runde med sin flinke hest, for hver runde skyter han en av mennene. Når de ligger nede, spruter Hedda/Vinge teaterblod på dem fra en ketchupflaske. Generalen blir karakteren som på en måte styrer handlinga her, ikke Hedda selv. Hedda er ofte sammenlignet med Hamlet. Det gjøres også her. Vi får et lydklipp fra en Hamlet-oppsetning. Er det Laurence Olivier vi hører? Det er scenen der Hamlet møter sin far som gjenferd og Hamlet får beskjed om å ta hevn. Store malte og animerte versjoner av, blant andre Hitler, Goebbels, Himmler, blir også en del av denne historien som står for ekstrem vold og drap. Hedda er først og fremst sin fars datter, hun sitter fast og blir styrt av ham selv om han er død.

Det politiske

Som i noen av Vinge/Müllers foregående stykker er det samplet inn opptak fra politikere og samfunnstopper. Nå kjører de på med Nato-kritikk. Det er et innslag med Jens Stoltenberg der han kan virke som en krigshisser når han snakker om EU og krigen i Ukraina. Etter Stoltenberg kommer et langt innslag med Venstres partileder, og representant for utenriks- og forsvarskomiteen, Guri Melby, der hun forsvarer å gi våpen til et land i krig, altså mer konkret, Ukraina. En karakter som brukes til å formidle kapitalisme- og systemkritikk er den sleipe assessor Brack. Han framstår som en slags kloning av avdøde Steve Jobs som lanserte iPhone selv om han visstnok ikke var den som skapte den. Man trenger ikke være konspirasjonshysteriker for å se at hele verden blir manipulert av de store kommunikasjonsteknologiselskapene. Brack står og pusher den fantastiske nye telefonen sin som en dopdealer, sleip som faen. Det er kvasst, kvalmt og veldig morsomt.

Stykket oppleves i det hele tatt som svært relevant. Det samfunnskritiske i det er skarpt og dissekerende. Det åpner opp, men gir ingen entydige svar. Det knar Ibsen sammen med vår verden akkurat nå og slenger resultatet rett i fleisen på oss. Vinge og Müller er umiskjennelige, men de fornyer også formspråket sitt med Hedda Gabler. Vi vil ha mer!

(Publisert 16.06.2022)