Historisk melodrama

Heksejakt (eng.: The Crucible) gjenforteller, i fiksjonalisert form, den sanne historien om den såkalte

heksejakt

Av Arthur Miller

Oversettelse: Peter Magnus

Regi: Miriam Prestøy Lie

Scenografi: Olav Myrtvedt

Kostymer: Alva Walderhaug Brosten

Komponist/lyddesign: Selma Frida Stang

Koreografi: Ane Evjen Gjøvåg

Lysdesign: Arne Kambestad

Dramaturg: Kjersti Gulliksen

Den Nationale Scene, Store Scene, 19. oktober 2024

Salem-/Massachusetts-hekseprosessen i 1692 hvor mer enn to hundre ble anklaget og 19 henrettet. Handlingen foregår i landsbyen Salem, grunnlagt av puritanske nybyggere. Miller beskriver hvordan en gruppe jenter i byen begynte å vise merkelige symptomer, som epileptiske anfall, ubevissthet, umotivert skriking osv., etter å ha deltatt i lek og dans i skogen sammen med den innfødte slavinnen Tituba. Dette tolkes snart av flere voksne som djevelens verk, og dermed settes heksehysteriet i gang. Anklagene om hekseri eskalerer – i en sosial saus av puritansk religiøsitet, familiefeider, makt, sjalusi og regulær løgn. Stadig flere kvinner – og menn – anklages for hekseri. De unge jentene spiller med – særlig for å forsvare seg selv mot anklager. En teologisk begrunnet måte å redde seg selv på er å innrømme å ha deltatt i djeveldyrking og samtidig fortelle om sine visjoner av andres omgang med djevelen. Slik ble stadig flere inndradd, anklaget og dømt for hekseri. I alt 14 kvinner og 5 menn ble hengt, og én mann drept under tortur. Denne historien setter Miller inn i en kommenterende ramme som sidestiller det historiske heksehysteriet med de anti-kommunistiske forfølgelsene i USA i årene etter 2. verdenskrig, omtalt som mccarthyisme etter senator Joseph McCarthy som sto i spissen for dette. Stykket ble utgitt og urfremført i 1953, mens disse prosessene ennå pågikk.

Millers skuespill er uhyre velskrevet. Det har en velkomponerte og spennende handling, i tradisjonen fra det borgerlige melodramaet og Ibsen, samtidig som det også er preget av Brechts episk-modernistiske dramaturgi.

Historisk tablåregi

På DNS har Miriam Prestøy Lie satt opp stykket i en spektakulær historisk tablåstil. Oppsetningen ivaretar lojalt, og fokusert, historiefortellingen. Flere av Millers episke og utdypende kommentarer er innarbeidet i den historiske fremstillingen. Men alle henvisninger til den amerikanske 1950-talls konteksten er fjernet.

Og Millers episke beskrivelser av de unge jentenes ville lek og dans i skogen, som utløste anklagene om hekseri, transformeres i oppsetningen til effektfulle koriske opptrinn av jentene i ekstatisk dans og sang. Dette jentekoret utgjør en avgjørende visuell og musikalsk ramme omkring den dramatiske handlingen – som jentene selv i aller høyeste grad er del av, som anklagere og anklagede i den eskalerende hekseprosessen, styrt av mannlige myndighetspersoner og patriarker. Dette bidrar til oppsetningens melodramatiske preg, med fokus på enkle motsetninger og konflikter mellom gode og onde individer og en dualistisk fremstilling av mannlige maktutøvere og underordnede kvinner. Dramatikken fremstilles i sort-hvite kontraster, selv om oppsetningen også får med mange nyanser i Millers rike tekst – men altså ikke den episke samtidsaktualiseringen.

I Prestøys historiserende tablåregi virker de visuelle arrangementene, tekstfremføringen og musikken effektfullt sammen på en estetisk vakker, og ikke minst underholdende måte. Det er aldri et kjedelig øyeblikk i forestillingen. Men den engasjerer ikke på et dypere eller sterkere meningsgivende plan. Særlig savner jeg den politiske relevansen av Millers potente tekst.

Stiv og høylytt spillestil

Spillestilen er tilpasset Prestøys tablåregi. Det innebærer at skuespillerne ofte står stille i lengre tid i faste positurer arrangert ut fra den visuelle helheten, dvs. tablåene. Til tider er dette slående vakre bilder. Men det synes også å være en hemsko for flere av skuespillerne. Kanskje også på grunn av den historiske betoningen virker flere av skuespillerne ofte stive og deklamerende. De må stå eller sitte stille og fremføre lange og ofte høytravende replikker. Man synes å ha forsøkt å gjøre spillet livligere gjennom en hurtig og forsert replikkføring. Dette har til tider en gammeldags eller komisk virkning. Men flere av skuespillerne, særlig de litt eldre, behersker den deklamerende spillestilen som tablåformen legger til rette for. Jeg ønsker ikke her å trekke frem enkeltskuespillere i en oppsetning med et stort ensemble i et stort dramatisk personregister.

Scenografien, musikken og det melodramatiske

Olav Myrtvedts scenografi består av to stiliserte amfiaktige konstruksjoner plassert på dreiescenen. Disse elementene flyttes rundt og skaper stadig nye abstrakte scenerom med relevans for handlingen: bedehus, privathjem, rettssal, fengsel m.m. Bakgrunnen består av en rundhorisont hvor det er projisert en dunkel skog. Belysningen av horisonten skifter gradvis i løpet av forestillingen. Belysningen er for det meste noe dunkel, men blir stadig mer rødlig og oransje, som et tiltakende skjær av helvetes flammer. Rødt er i det hele tatt gjennomgangsfargen i forestillingen, og kommer særlig til syne i de historiske kostymene, som alle går i ulike nyanser av rødt. Dette bidrar til den visuelle stiliseringen. Men det er vanskelig å se noen dypere mening med dette røde, enn som et estetisk element i tablåvirkningen. Muligens har tanken bak vært at rødfargen tradisjonelt har vært assosiert med ondskap, lidenskap og djevelskap. En religiøst preget musikkomposisjon, av Selma Frida Stang, ligger også som et alvorlig kontentum gjennom hele forestillingen. Ved dramatiske høydepunkter bryter musikken ut i sterkere uttrykk, flere ganger med bruk av eldre religiøse sanger. Belysningen bryter også av og til igjennom, særlig mot slutten, med en effektfull bruk av prosjektør.

Scenografien, kostymene og musikken er viktige bidrag til oppsetningens estetiske tablåform. Om jeg skal nærme meg en tolkning av oppsetningen, vil jeg si at disse virkemidlene sammen med måten teksten er bearbeidet og fremføres på bidrar til den melodramatiske virkningen. Men det kanskje mest avgjørende i så måte er at regissør Prestøy ikke har tatt høyde for den episke kontekstualiseringen som Millers tekst legger opp til. Fjernes denne dimensjonen av samtidsrelevans, gjenstår en velkomponert og dramatisk historiefortelling, som med vilje eller ufrivillig overgår til melodramatisk forenkling og patosbetoning.

Feministisk tolkning?
Det er muligens et betonet feministisk perspektiv i oppsetningen, i form av spenningen mellom mannlige makthavere og kontrollerte og utnyttede kvinner. Men dette perspektivet forblir innenfor det historiske, som en kritikk av et avleggs kristen-patriarkalsk samfunn – samtidig som det er noen forsiktige henvisninger til at dette kanskje ikke er helt avleggs.

Mot slutten, men før de avsluttende – stiliserte – fengsels- og henrettelsesscenene, dukker det opp moderne elementer i kvinnenes kostymer i form av bl.a. kortere skjørt og ulike moderne sko. Men fortsatt bærer alle rødt skaut, som de gjør gjennom hele forestillingen. Denne hodebekledningen leder tanken til kvinners påtvungne bruk av skaut i ulike kristne sammenhenger og sekter, som uttrykk for deres underordnede og kontrollerte status. Men i forestillingen skjer det altså en moderne oppdatering i deler av kvinnenes kostymer som synes å antyde en vedvarende kvinneundertrykkelse gjennom den vestlige historien og religionsutviklingen. Jeg synes imidlertid at dette og det betonte maktforholdet mellom makthavende menn og undertrykte kvinner, heller underbygget den melodramatiske fortellingen enn en politisk aktualisering.

Jeg hadde forventet at fortellingen om heksehysteriet i Salem/Massachusetts på slutten av 1600-tallet på en tydeligere måte var blitt koblet til politisk-sosiale tendenser i vår samtid. Dette kunne for eksempel være sammenbruddet av skillet mellom løgn og sannhet i offentligheten, nasjonal og identitetspolitisk sjåvinisme, demonisering av «de andre» – og naturligvis også kjønnet maktutøvelse, som oppsetningen til en viss grad viser, men på en historisk måte.

Publisert 23.10.2024