Hvem kan iscenesette det posthumane?

Det som er mest fremtredende idet jeg går inn på Hovedscenen på Dansens Hus er det store og svarte scenerommet,

Spectral

Konsept: Ingri Fiksdal
Friedrich Floen

Koreografi: Ingri Fiksdal

Kostymer og scenografi: Friedrich Floen

Komponist og musiker: Camilla Vatne Barrat-Due

Vokal og trommer: Duduzile Ginger Mathonsi

Lysdesign: Phillip Isaksen og Ingeborg S. Olerud

Utviklet og fremført av: Alma Bø, Mariana Suikkanen Gomes, Hanne Frostad Håkonsen, Duduzile Ginger Mathonsi, Mariama Slåttøy, Kristine Karåla Øren
Dansens Hus i samarbeid med Black Box teater, BIT teatergarasjen (Bergen) og APAP-Performing Europe 2020 - a project co-founded by Creative Europe Programme of the European Union.

Dansens Hus, 1. – 6. september 2020

som uten amfiet oppleves uendelig. Midten av rommet er kapslet inn av et rødt lys, en dim skogslysning med et underlag av batikkfargede tepper, dyner og overmadrasser. I taket henger stofflignende klumper i ulik høyde og størrelser. Ettersom synet venner seg til mørket, endres klumpene og transformeres til kroppsdeler og karakterer. Noen snurrer rundt sin egen akse, andre svaier forsiktig fra side til side og gir små hint om autonomi. Men inntrykket er at dette er en forestilling innhyllet i mørke, hvor handlingene utspiller seg i et slags tidløst tomrom.

Rundt den opplyste midtdelen er det satt ut stoler og puter. Alle med én meters avstand fra hverandre og to meters avstand fra scenen. En av publikumsvertene forteller meg at jeg kan velge selv hvor jeg vil sitte, men at jeg bare kan gjøre ett valg: hvis jeg har satt meg på en pute på golvet, kan jeg ikke ombestemme meg og sette meg på en stol. Koronarestriksjonene er en påminnelse om at jeg både er en potensiell kontaminasjon, og en del av noe større enn meg selv.

Jeg lener meg forover for å se (bedre) inn i den verdenen som tar form foran meg, se om jeg kan skimte noen av utøverne. Jeg er usikker på om det jeg ser er en haug med klær, eller en faktisk kropp. Det dominerende ambient-lydbildet gir en fornemmelse av noe foruroligende og en insisterende forventning til at noe skal skje. Noe rører seg, jeg er usikker på om det er bevegelse eller om hjernen min begynner å bli utålmodig.

I de første ti minuttene ser Spectral ut som en fantasiskog av hud. En revne i virkeligheten, som gir innsyn i et formalinglass med konservert patologi; en installasjon av kropps- og dyrelignende skapninger. Jeg får assosiasjoner til virveldyr og marulker, 3000 meter under havoverflaten. Det er bare synd at smittevernreglene gjør at vi forblir på utsiden og aldri helt får komme inn.

De vanskelige kroppene

Spectral er et samarbeidsprosjekt mellom koreograf Ingri Midgard Fiksdal og scenograf Friedrich Floen. Forestillingen er en posthumanistisk og spekulativ meditasjon som etterspør et ontologisk skifte: I motsetning til å forstå «det menneskelige» som adskilt fra verden, som noe opphøyd og iakttagende av dens menneskelige og ikke-menneskelige beboere, er dette et forsøk på å se mennesket som noe uløselig tilknyttet verden, og som bare kan forstås i relasjon til og gjennom dens bestanddeler (planter, dyr, grunnstoffer, atomer).

I et umiskjennelig Fiksdal-univers bygges dramaturgien sakte opp, fra den første kroppen kommer til syne, til den er i bevegelse. Bevegelsene er enkle, repeterende og grenser mot det praktiske. Utøverne får tidlig i forestillingen en instrumentell rolle, enten det er å endre på selve rommet, eller seg selv ved å dekke seg til under lag på lag med materiale. Det er uklart om intensjonen er å vise hvordan mennesket kan smelte sammen med omgivelsene, eller om det dreier seg om å kamuflere og skjule kroppen. I store deler av forestillingen fremstår lyd, lys og scenografi som dominerende aktører, der utøverne skal gjemmes og helst ikke synes.

Å gjemme utøverne som et scenisk grep for å kommunisere en desentralisering av mennesket er greit nok, men hvorfor er de endringene som blir gjort i rommet så tydelig initiert av utøverne selv? På en demonstrativ måte går utøverne inn og ut av scenografien, ikler seg tepper og overmadrasser, ruller seg inn i stoffet på gulvet som et forsøk på - eller et ønske om - å bli en del av noe. Dette kommer særlig til uttrykk i en scene hvor de ugjenkjennelige utøverne vandrer rundt under flere lag med laken, og samles i et slags ritual hvorpå de nynner og stemmer i med musikken. Vi blir stadig påminnet om at det, under alle lagene, finnes enkeltindivider med vilje, som kan agere med elementene i rommet. Mens de ikke-menneskelige aktørene (lyd, lys, scenografi) i beste fall kan overdøve eller skjule menneskene. De ulike sceniske elementene innrettes i en hierarkisk orden, der lys og spesielt lyd blir dominerende for det overordnede uttrykket.

Differensierte subjekter

Castingen i Spectral er en sentral del av prosjektet og har vært et viktig utgangspunkt for å nærme seg det posthumane. Utøverne består av seks kvinner med ulik kulturell bakgrunn og fra forskjellige fagdisipliner. Fiksdal/Floen stiller spørsmål ved hvilke kropper som har rett til å være obskure, om de kan fristilles fra en potensiell andregjøring knyttet til en kulturell bakgrunn. Med tanke på hvordan svart kropp har blitt dehumanisert opp gjennom årene, blir spørsmålet om det posthumanistiske i det hele tatt lar seg forene med det postkoloniale. Hvis posthumanismen skal kunne snakke om en desentralisering av et overordnet subjekt, må den også ta hensyn til de mest belastede subjektene som aldri har eksistert i noen form for forståelse av (et hvit og vestlig) sentrum.

Posthumanismens ønske om å desentralisere individet, kamuflerer det differensierte subjektet i stedet for at det endres eller blir en del av noe større. Grensen mellom desentralisering og dehumanisering er syltynn. Har vi i det hele tatt kommet ditt at vi kan iscenesette svarte kropper som et nøytralt utgangspunkt for å snakke om det posthumane? Hvis vi hevder at det ikke finnes noe subjekt i forkant av erfaring og relasjoner, hvordan skal vi da redegjøre for den eksistensen av fenomener som rasisme, som unektelig sorterer og former individuelle og kollektive kropper, og som konsekvent er med på å informere og organisere en større forståelse av samfunnet. Hva skjer med de mest belastede kroppene idet de skal desentraliseres på like linje med alle andre kropper, uten at man forsøker å forstå deres individuelle historie?

I en posthumanistisk prosess der desentrering av subjektet står i fokus, kan det oppleves som en fortielse av at sosiale forskjeller fins, og nødvendigheten av å tenke kritisk rundt asymmetriske maktrelasjoner. Spørsmålet blir da hvilke kropper og subjekter som skal desentreres, og av hvem?

Posthumane løfter

Dommedagsprofetier knyttet til spørsmål rundt det posthumane har vært et gjennomgående tema i science fiction, spesielt innen den japanske anime-sjangeren. I kultklassikeren Ghost in the shell (1995), befinner vi oss i en nær fremtid der mennesker har blitt «utvidet» med kybernetikk ved at biologisk vev eller kropp forbedres teknologisk, som et forsterket skjelett, eller gjennom muligheten til å laste opp kunnskap direkte fra et uttak i nakken. Når en persons identitet implanteres i disse maskinene, måles den som en distinkt «virkelig» og intelligent enhet, som blir referert til som «spøkelse», «spøkelse i skallet». Dette er en referanse til den vestlig-platonske dualismen i filosofien, som postulerte at det finnes et eterisk kjennetegn ved å være et menneske utenfor dens fysiske og dødelige kropp, altså en sjel. Det er et konseptuelt skille som skiller en kyborg* fra en robot, men kan man skille et menneske fra en kyborg? Er du i det hele tatt et individ når den eneste menneskelige delen av deg er et eterisk og immaterielt «spøkelse», lagret som data i en kybernetisk hjerne?

I Spectral er det posthumane et historisk øyeblikk, ikke som et endepunkt for selve menneskeheten, men slutten på en selvforståelse knyttet til en bestemt type menneskelig subjekt. For Fiksdal/Floen signaliserer det posthumane bare slutten på en viss oppfatning av mennesket, noe som gjelder for den delen av menneskeheten som er privilegert, har makt, rikdom og fritid nok til å konseptualisere seg selv som autonome individ; vesener, som utøver sin vilje gjennom å sette egen agenda.

De siste årene har klimakrisen og den akselererte utryddelsen av arter satt fokus på behovet for en posthumanistisk-tekning, et skifte for å adressere de materielle endringene som et direkte resultat av menneskelig rovdrift på sårbare økosystemer. I tråd med dette, forsøker Fiksdal/Floen å skape en holdningsendring som ansvarliggjør og plasserer oss i en dypere relasjon til naturen og omgivelsene våre.

I sin bok How We Became Post Human advarer forfatter Katherine Hayles om to mulige retninger innenfor en posthuman tidsalder, der én vei ledes av Descartes’ filosofi der bevisstheten kan eksistere uten kroppen. Hvis denne veien dominerer evolusjonen etter menneskene, vil mennesker bli oppfattet som individuelle deler som lett kan gjenskapes og erstattes. Den andre, og kanskje den mest sympatiske, er at det posthumane består av utvidelser som integreres med den biologiske kroppen og ikke vekk fra den. I Spectral fremstår det som Fiksdal/Floen har valgt en spekulativ løsning ved å forsøke å fjerne og/eller kamuflere mennesket, heller enn å sidestille og integrere det med de andre elementene i rommet. Kroppene viser ingen tegn til endring, men demonstrerer sitt potensiale og mulighet til å endre omgivelsene.

Spørsmålet jeg blir sittende igjen med etter forestillingen, er om menneskekroppen er et nødvendig element for å snakke om en potensiell verden uten mennesket i sentrum. Castingen blir det obskure elementet i Spectral, uklart og fremmedgjort i eget univers. Kroppene blir en representasjon av en mulig sameksistens, ikke som en integrert helhet, men som et problem som må løses og kamufleres. Spectral havner så i den første retningen Hayles advarer mot: det er ikke så viktig hvilken kropp du har og at den lett kan erstattes. (Publisert 06.09.2020)

Fotnoter

* En kyborg er en krysning mellom et levende vesen og en maskin. Det er vanlig å bruke begrepet i science fiction, der teknologi er integrert i mennesker, eller cyberspace hvor mennesket er integrert i maskinen (avatar).