Ikke bare trendy kjønnstematikk

7IBodiesIDance

Konsept, koreografi og dans: Daniel Mariblanca.

Videodesign: Ursula Kaufmann.

Kunstnerisk assistent/dramaturgisk samarbeid: Amanda Billberg.

Produsent: Camilla Svingen.

Lysdesign/lys- og lydtekniker: Jon Eirik Sira.

Foto: Mar C Llop.

Komponist: Gunnar Innvær, Miriam Casal Madinabeitia.

Musiker og protagonist: Alejandro Bernaldes Merchan.

Støttet av: Kulturrådet, Fond for lyd og bilde, Bergen kommune, Hordaland fylkeskommune, Nordisk Kulturfond, Fond for utøvende kunstnere, Norwegian Arts Abroad(NAA).

Co-produksjon: BIT Teatergarasjen, Carte Blanche, BORA BORA, Danmark, NorrlandsOperan, Sverige.

Urpremiere 20. oktober 2018

Daniel Mariblanca står alene på den nedstrippede scenen på Studio Bergen. Han smiler sjarmerende, og litt nervøst, ikledd avslappede treningsklær. «I 2016», sier han, «ble det lovlig for transpersoner i Norge å skifte juridisk kjønn uten å gjennomgå kjønnskorrigerende inngrep». Det blir stille. Danseren flytter seg fra midten av scenen til ytterkanten av den. Klærne kles av, plagg etter plagg, og han går rolig tilbake til midten av rommet. Han stirrer på oss, før han lar blikket gli over på seg selv. «Som transperson opplever Daniel Mariblanca sin egen kjønnsidentitet som flytende, ikke enten eller. Overgangen beskriver han som både sårbar og frigjørende – som å slutte å lyve for seg selv», står det i programteksten.

Det viktige synliggjøringsprosjektet

7IBodiesIDance er et tverrkunstnerisk prosjekt; danseforestilling, konsert og kunstinstallasjon. Samlet sett er det et beundringsverdig synliggjøringsprosjekt, som gir tilgang på unike, personlige historier fra transpersoner fra hele verden. Mariblancas utgangspunkt er 70 intervjuer, som sammen med hans egen historie utgjør kjernen i kunstprosjektet. Det ambisiøse nybrottsarbeidet er informerende, aktivistisk motivert og selveksponerende. Dette gjør at kunstprosjektet strekker seg utover den sceniske konteksten det er plassert i, og inn i en større samfunnsdiskurs.

Jeg ser på en naken kropp med skallet isse, muskuløse armer, bryster, hår og kjønnslepper. Kroppen er oppreist, og blikket vendt ut. Tunge utpust gjør magen stor og rund, mens langsomme innpust trekker navlen inn mot ryggsøylen og presser ribbeina ut på forsiden. Kroppen krøker seg sammen. Mønsteret repeteres, mens kroppen snurrer rundt sin egen akse. Så risting, bevegelse rundt i rommet, balansering på én fot. Klask; kroppen faller i gulvet og kjemper seg opp igjen. Assosiasjoner til bibelske historier om Jesu’ korsfestelse dukker opp. Kroppen fremstår deretter som et skadet dyr, som vrir seg i smerte og skriker uten stemme.

Noen ganger er kroppen Daniel Mariblanca – så er den bare kropp for en stund. Bevegelsene og positurene gjør kroppen til figur, skulptur eller illustrasjon av følelser det er ubehagelig å være vitne til. De noe klisjéfylte bildene i forestillingen blir, sammen med lyder av vann eller bruken av jord på scenen, konkret illustrerende heller enn subtilt refererende. Men fordi synliggjøringen av minoritetsgruppen transpersoner fremstår som viktigst, kommer de kunstneriske valgene mer i andre rekke. Som én av få forestillinger med et mål om å formidle hva det vil si å være transperson, kan den fort tilrøve seg definisjonsmakt over begrepet «trans», og i verste fall redusere det til én identitet eller erfaring. Dette gagner ingen. Ved å gjøre seg selv til forestillingens subjekt, og samtidig vise til et rikt og nyansert fellesskap av historier, unngår Mariblanca å portrettere én statisk «transidentitet». Han danser på vegne av et større «vi», som senere også slipper til i rommet på en mer direkte måte.

Trendy kjønnstematikk?

Populære tv-show som Orange is the new black (2013) og Transparent (2014) har begge karakterer som identifiserer seg som trans, og en kan si at det blitt trendy med kategorioverskridende kjønnsidentiteter innen mainstreamkulturen og moteverden, så vel som i kunstfeltet og samfunnsdiskursen for øvrig. I artikkelen «The transgender body in art: finding visibility ‘in difficult times like these’», skriver Sabine Henlein om hvordan den første generasjonen med transkjønnede kunstnere ofte fotograferte den kjønnskorrigerende transformasjonen av egne kropper og stilte dem ut i gallerier. Henlein skriver: «Dette kan ha gitt katarsis og tilfredsstilt betrakterens sult etter det sensasjonelle, men det bidro også til å sementere ideen om en monolittisk transkjønnet opplevelse». Mariblanca unngår nettopp dette, ved å løfte frem et mangfold av stemmer. I likhet med andre kunstnere i det Henlein kaller «den andre generasjonen» tar også 7IBodiesIDance inn det emosjonelle og sosiale aspektet ved personers prosess og transformasjon.

Kjønnsforsker Janneke van der Roos mener på sin side at det klassiske «født i feil kropp»-narrativet nå utfordres av særlig unge mennesker som identifiserer seg som trans. Dette gjelder innad i transmiljøer i Norge, men også i diskursen forøvrig. Å oppleve seg som «flytende kjønn» er et annet perspektiv, som fordrer alternative narrativer. Dette klarer 7IBodiesIDance å løfte frem, men portretteringen av den nakne kroppen kan fremdeles problematiseres. Er kroppen fullstendig avkledd for å tilfredsstille majoritetens nysgjerrighetsbehov? For å selge billetter? Kroppen som forankringspunkt for de levde erfaringene, vel vitende om at transfobiske ytringer ofte kommer i form av fysisk vold, gjør at jeg godtar den nakne kroppen på sakens premisser. I sammenheng med den norske lovgivningen om juridisk kjønnsskifte, som har hatt kjønnskorrigerende inngrep som premiss frem til 2016, er det fint å se at den institusjonelle utøvelsen av makt ikke lenger rammer transpersoner som ikke selv ønsker kirurgiske inngrep. Mariblancas kropp er i sentrum av fortellingen om hans liv på flere nivåer.

Raskere og raskere bevegelser, svette som renner nedover ryggtavlen. Knyttede never mot gulvet, som stabber seg fremover i langsomt tempo. Kroppen krøker seg sammen igjen. Danseren inntar ubehagelige posisjoner, som eksplisitt viser rumpe og underliv fra flere vinkler. Musikken er rytmisk, og en svak, sakral stemme høres i bakgrunnen. Kontrasten mellom den lette, høystemte musikken og den tunge og utmattende dansen er stor.

Pussy or dick

Med enkle, dramaturgiske grep blir heteronormen latterliggjort. Samtidig belyser den vanskelighetene med å leve i et samfunn med en sterk cisnorm, som «naturliggjør» personer som føler seg tilfreds med det kjønnet en er blitt tildelt ved fødsel, og «annerledesgjør» de som ikke gjør det. Forestillingens brudd viser oss hvor forenklet, og banal, tokjønnsmodellen er når en snakker om kjønn:

Stemningen skifter raskt. Den dansende kroppen går fra å repetere bølgende bevegelser til lyden av vann tilå stå oppreist, se på oss, og gå med raske skritt mot ytterkanten av scenen. Det hentes frem en stol, og to mikrofoner på et stativ. Danseren setter seg ned, knyter på seg tekniske joggesko, og stiller seg i midten av rommet. Det blir et humoristisk innslag. Publikum gjør som publikummere pleier: etter en stund med alvorstung smerte er det godtå le litt. Slik blir det muligå puste igjen. Mariblanca forteller om et hotellopphold, hvor han ikke fikk sove, og kom på en sang. Han hvisker, og slår den ene knyttneven sin mot den andre håndens flate. Klask, klask, klask. Hviskingen blir til gjenkjennelige ord:«pussy, dick, pussy, dick». Klaskingen går i en taktfast rytme, og ordene«pussy»og«dick» blir høyere og høyere, og tilslutt skriker han:«PUSSY! DICK! PUSSY, PUSSY, DICK, DICK!». Det blir stille, og vi ler.

Latteren er ikke bare tilfredsstillende. Gjennom å rette blikket ut mot oss, får Mariblanca meg til å rette oppmerksomheten mot meg selv. Opplevelsen av å sitte godt plassert i publikumssalen gir ro og trygghet. Rollen som avgrenset, akseptert og privilegert cisperson er enkel sammenliknet med Mariblancas historie.

Kategorisering av «de andre»?

Mariblanca, som for det norske publikummet er mest kjent som danser i Carte Blanche, blir i ikke definert som annerledes i ensemblet. Han er individ i en gruppe, slik det også kommer frem i forestillingen Souflette, som ble vist under årets Oktoberdans. «I år har vi laget programstier, som er et forslag til hvordan du kan orientere deg i programmet», står det på BIT Teatergarasjen sine nettsider om årets festival. 7IBodiesIDance er plassert i programstien, eller kategorien, RE:GENDER, sammen med blant andre Juli Apponnen og forestillingen Life is hard and then you die. Til felles har de at de formidler egne, personlige opplevelser. Samtidig påpeker Apponnen at hun selv ikke nevner begrepet «trans» når hun snakker om sin performance. Lie is hard and then you die handler om smerte, forteller hun under festivalens debatt Across and Beyond hvor Daniel Mariblanca også var en del av panelet. Sistnevnte kan sies å ha en annen strategi, men i uttrykk og innhold er 7IBodiesIDance også et verk som setter smerte i fokus. At begge verkene kun inngår i programstien RE:GENDER fremstår derfor som noe reduserende, og problematisk fra festivalens side. Rammene man plasserer forestillingene inn i kan virke hemmende på verkets liv, og i verste fall skape en distanse mellom verkets intensjon og publikums opplevelse. Ja, 7IBodiesIDance handler om kjønn og dekonstruksjonen av den klassiske tokjønnsmodellen, men den er også bærer av noe mer «universelt». Smerten og ønsket om å bli sett og respektert er emosjonelt relaterbare størrelser. At forestillingene til Apponen og Mariblanca ikke også inngår i de øvrige kategoriene som Intimate Aestetics, virker rart, både med tanke på tematikk og estetikk.

Det kollektive «vi»-et

Inn på scenen kommer musikeren Alejandro Bernaldes Merchan, kledd i et hverdagslig antrekk og med en gitar over skulderen. Musikeren setter seg ned på stolen foran oss, og retter mikrofonene mot instrumentet og sin egen munn. Folkinspirerte toner, imponerende fingerspill, gjenkjennelige ord som«amor»og«corazón». Danseforestillingen glir over iå bli intimkonsert.

Med begrensede spanskkunnskaper kan jeg bare anta at den lidenskapelige sangen handler om kjærlighet. Samtidig minner den meg på at danseren selv kommer fra Barcelona, og jeg blir nysgjerrig på hvordan en kan se hans oppgjør med tradisjonelle kjønnsroller i den konteksten. De andre samarbeidspartnerne i kunstkollektivet til Mariblanca, som også har navnet 7IBodiesIDance, slipper nå til i rommet. Forestillingen avslutter med at bakdørene på scenen åpnes, og publikum kan vandre inn i et menneskelig bibliotek av folks historier. Hvem dette «vi»-et er, får vi oppleve i et én-til-én forhold i kunstinstallasjonen. Vi vandrer inn i bakrommet, som består av store plakater med bilder tatt av fotokunstneren Mar C Llop, og under bildene en kort tekst som personene selv har skrevet. Vi leser om forskjellige menneskers liv og transformasjon, og det blir tydelig at også glede og frihet er en del av deres historier. På et tidspunkt blir det så nært, så sterkt at øynene mine fylles med tårer.

Å bli bevisst sine egne privilegier, og at menneskerettigheter aldri er skrevet i stein, er kanskje en av de viktigste lærdommene en kan gjøre seg i disse tider. Rettighetene til transpersoner, skeive og kvinner er stadig er oppe til reforhandling hos den amerikanske presidenten så vel som hos den norske statsministeren.

Teksten er skrevet som en del av Dansekritikerrørsla som er støttet av Norsk Kulturråd.

Hanne Frostad Håkonsen er utdannet dansekunstner fra Skolen for Samtidsdans (nå: Høyskolen for dansekunst) og går BA i Tverrfaglige kjønnsstudier ved UiO. I 2013 mottok hun dansekritikkstipend fra Danseinformasjonen og scenekunst.no, som hadde som mål å løfte frem nye stemmer i kritikken. Hun har skrevet dansekritikk for scenekunst.no, persikop.no og Norsk Shakespearetidsskrift. hannefh@hotmail.no.

Referanser:

Henlein, S. (2016) «The transgender body in art: finding visibility ‘in difficult times like these’. The Guardian. [Lest 16. oktober 2018].

<https://www.theguardian.com/artanddesign/2016/nov/18/transgender-art-trans-hirstory-in-99-objects>

Sheets, H. M (2017) «Gender-Fluid Artists Come Out of the Gray Zone. The New York Times. [Lest 16. oktober 2018] <https://www.nytimes.com/2017/09/15/arts/design/gender-fluid-artists-new-museum-transgender.html>

Lilleslåtten, M. (2018) «Janneke van der Ros: Feministen som forsker for forandring.Kilden Kjønnsforskning (24. august 2018, http://kjonnsforskning.no/nb/2018/08/janneke-van-der-ros-feminist-som-forsker-forandring)