Ikke som andre jenter

Utover at vi får beskjed om å ikke tråkke på den blå matten på gulvet, er resten av scenerommet på Studioscenen skjult. Vi blir sittende i mørke en liten

Blue Carousel

Konsept, koreografi og dans: Lisa Colette Bysheim, Katrine Patry

Lyddesign & Live DJ: asiangirlsonly (Thea og Miriam Michelsen)

Ytre øye: Janne-Camilla Lyster

Lysdesign: Eirik Lie Hegre

Scenografi: Sophia Gatzkan

Kostymedesign: Golnaz Adham

Dansens Hus, Studioscenen, 6.-9. juni 2024

stund før to små LED-lamper slåes på og drar fokuset vårt til den ene siden av amfiet. Fire skikkelser dytter noe som ser ut som et DJ-bord inn i rommet og plasserer det nært bakveggen. Rommet belyses så av en plate med lyspærer (sunstrips) bak DJ-duen asiangirlsonly, og et sidelys som kaster lilla, rosa og gule skygger på vegger og kropp. Vi befinner oss i en klubb. Deejayene, Thea og Miriam Michelsens har sorte og lange gjennomsiktige kjoler med korsett og tung sminke. En Goth-estetikk som lover hard, hard techno. En lav, men økende og galopperende rytme fyller rommet. Iført nesten matchende sorte shorts og topp, stiller Lisa Colette Bysheim og Katrine Patry seg på hver side av rommet og ser først lurt på hverandre, så oss. Nå kan alt skje, tenker jeg.

Fugledans

asiangirlsonly slipper løs stortromma så det slår i amfiet og kjøttet skiller seg fra skjelettet. Bysheim og Patry gjør små og repeterende bevegelser; vifte med hendene foran ansiktet, riste på rompa, eller stå bredbeint mens man veiver synkront med albuene i været. Plutselig hopper Patry inn i Bysheim og jukker på henne, mens sistnevnte ser ut som om hun slår to imaginære cymbaler repetitivt mot hverandre. Innimellom ser de på oss med et blandingsblikk, flakkende mellom usikkertog flørtende. Publikum fniser.

Bysheim og Patry samarbeidet for første gang i 2018 i improvisasjons prosjektet Moments of Collective Performativity, som ble vist på BIT Teatergarasjen. Blue Carousel er videreføringen av en arbeidsvisning med samme navn, som ble vist på koreografilaboratoriet i 2022. I et intervju med Dansens Hus, forklarer de interessen for fuglenes intrikate paringsritualer og hvor performativt de er. I programteksten står det at humor og repetisjon anvendes som «et koreografisk grep for å kommentere på hvordan kroppen blir sett på, objektivisert og kategorisert.» Gjennom den desperate overlevelsesstrategien til (stort sett hann)fugler, forsøker Blue Carousel å gi et skråblikk på våre flørtevaner.

Mange egg, liten kurv

Utøverne bytter hyppig mellom hver sekvens og hviler sjeldent lenge i en idé. Noen ganger legger de seg på takten i musikken, andre ganger ikke. De kommer sammen i en kontaktimprovisasjon, bryter så ut og går en runde i rommet. Dette kan være for å understreke den uforutsigbarheten som finnes i naturen, og at hekking hos fugler – i motsetning til oss mennesker – er sesongbestemt, og man har ikke tid til å dvele for lenge i en eventuell avvising.

En ting å tenke på når man har mange og vilkårlige skift, er endringshastighet. Det vil si at man har kontroll på hvor lenge hver enkelt del varer og at de varierer i lengde. Det som ofte skjer er at alle delene har omtrent samme lengde, og selv om de er ulike i innhold, oppleves koreografien forutsigbar og monoton i lengden. Dette gjør også at materialet fremstår mer tilfeldig, og at det som skal leses som forførelse vannes ut av hyppige skift uten at det får noen følger for resten av forestillingen.

Tam satire

Satire blir også nevnt i programteksten, altså å bruke humor for å synliggjøre absurde eller problematiske maktskjevheter i samfunnet. Jeg er usikker på hvem denne kritikken er rettet mot og hva som egentlig belyses. Fokuserer de på forførelsen generelt, uavhengig av kjønn og seksualitet? Er det en kommentar til vår trang til å separere oss fra naturen, ved å påpeke spektakulære og banale likheter mellom paringsritualene til fugler og mennesker? Det er lite i forestillingen som leder meg til å tenke at dette har noe med forførelse å gjøre, eller en dekonstruksjon av hva det kan være fordi de sjeldent retter seg tydelig mot noe, eller noen.

Forførelsen fungerer best der de møtes i kontakt, som når de løfter hverandre eller når de putter fingrene inn i munnen på hverandre, uten at de gir utrykk for et ubehag. Særlig i en scene der de står vendt mot hverandre med beina flettet sammen og bøyde knær. De drar så shortsen opp i skrittet slik at rumpeballene kommer til syne, før de vender seg mot publikum med et antydende blikk. Deretter begynner de å klaske innsiden av lårene mot hverandre. Et hint som leder tankene til det homoerotiske, før de i en helomvending ikke innfrir til den forventningen. Poenget er ikke at Bysheim og Patry burde utforske det safiske potensialet fordi de er kvinner, men ved å vende paringsdansen mot hverandre, kunne de ha understøttet forførelses-aspektet ved at de responderer på hverandres tilnærminger.

Ikke alle hannfugler!

På slutten av 90-tallet og tidlig på 2000-tallet var det flere koreografer i Europa som var opptatt av hvordan de kunne påvirke persepsjonen til publikum. Mette Ingvartsens 50/50 (2004), og Xavier Le Roys Self Unfinished (1998) er verdt å nevne fra den perioden. Men der Ingvartsen og Le Roys små fysiske justeringer, enkle lys- og lydeffekter, endret hvordan vi oppfattet deres nakne kropper, er kroppene i Blue Carousel lite plastiske. asiangirlsonly spiller både hardt, dansbart og melodisk, et komplekst dj-sett med mange lag og nyanser, og ikke minst: en tydelig retning. Jeg forstår ønsket om åpne opp for det uventede ved å plassere to ulike praksiser i samme rom, men er kontraster interessant i seg selv, eller har de en komplementær funksjon? Fremhever kontrastene hverandre, eller undergraves helheten fordi musikk og dans aldri finner sammen?

Jeg opplever at Bysheim og Patry forveksler satire med tøysing, og forsøker å utfordre det mannlige blikket ved å presentere en morsom kropp. Men er ikke humor en helt alminnelig del av flørting? Er ikke det å vise at man ikke tar seg selv så høytidelig en egenskap mange verdsetter? Jeg tenker det er lett å tilgi tilgjorte «rare» og «stygge» kropper, så lenge de bærer med seg et løfte om å alltid vende tilbake til sitt opprinnelige tynne/pene/hvite utgangspunkt.

Blue Carousel minner om «Not like other girls»-memen, et tvetydig kompliment som er ment for å skille de morsomme og unike kvinnene fra de forfengelige og gjennomsnittelige. Et spark til siden som på ingen måte utfordrer verken normer eller patriarkatet, men snarere ber om dets bekreftelse.

(Publisert 15.06.2024)