Innsiden ut

Det er interessant at nettopp Hedda Gabler er blitt valgt til å være Et dukkehjems «søsterforestilling» denne høstsesongen på Nationaltheatret. Den

hedda gabler

Av Henrik Ibsen. Bearbeidet av Mattis Herman Nyquist

Regi: Mattis Herman Nyquist
Scenografi og lysdesign: Øyvind Wangensteen
Kostymedesign: Alva Walderhaug Brosten
Lyddesign: Gaute Tønder
Nationaltheatret Kanonhallen, 23. august – 28. november 2024

ulykkelige Hedda kan på mange måter betraktes som Nora Helmers mørke tvilling, og stykket som en advarsel om hva som kan skje om man ikke har mot eller mulighet til å bryte ut, slik Nora gjør i Et dukkehjem. Regissør Mattis Herman Nyquists double bill på Kanonhallen har samme skuespillerensemble og scenograf, men mens Et dukkehjem er en gjenoppføring av en oppsetning fra 2020, er Hedda Gabler flunkende ny og temmelig frisk i formen.

Kostymene er gammeldagse, men talemålet nytt. Hedda Gabler og ektemannen Jørgen Tesman kommer ut på scenen og forteller om deres nylig tilbakelagte bryllupsreise. Begge virker fornøyde, hun med statusen og pengene hun har funnet i ekteskapet, han med misunnelsen hans utkårede avstedkommer i andre. Og dette er så dypt lykken lodder, i alle fall for Hedda, som stykket igjennom virker totalt uinteressert i sin ektemann både intellektuelt og seksuelt. «Jeg kjeder meg. Jeg kjeder meg. Jeg kjeder meg», hikster hun frem til den manipulative familievennen Brack. Etter hvert gjør flere skikkelser fra fortiden sitt inntog, som igjen gjør at Heddas desperate kjedsomhet blir demonisk.

Tilskrudd spillemåte
Til tross for periodekostymene likner Nyquists Hedda Gabler på hans fire år gamle Dukkehjem. Det som imponerer med disse bearbeidelsene er hvordan den moderniserte dialogen virker både springende og løsmunnet, men samtidig on point. Som i Et dukkehjem er det mye banning, og det snakkes om å «joine», «surre» og «melde». «Jeg vet det er litt johan å spørre», sier Brack til Hedda på et tidspunkt, «men er du egentlig lykkelig?»

Måten skuespillerne forholder seg til hverandre på scenen er et av oppsetningens mest interessante grep – her konverserer de enten alt for langt fra hverandre eller beklemmende nærme. På et tidspunkt står de helt oppi hverandre og snakker overdrevent høylytt og jovialt om trivialiteter. Det er fjasete og morsomt, og tonen blir noen ganger i overkant manisk, som om skuespillerne frir til sitt skrattende publikum akkurat litt for lenge, men det er likevel noe spennende som skjer her.

For denne tilskrudde spillemåten er med på å tydeliggjøre alt det som bobler under overflaten i Ibsens stykke. Her forstørrer man inntil det latterlige alle de subtile spenningene og misstemningene mellom karakterene, flere ganger representert gjennom fysisk sparring i det som likner brytekamper. Denne outrerte spillemåten gjør at det sosiale spillet og de strenge føringene som Hedda føler seg så fanget av, trer desto klarere frem.

Solid ensemble
Lena Kristin Ellingsen viser oss Heddas lakoniske kjedsomhet, men også hennes fortvilelse – hun går ikke døden stoisk i møte, men gråter bittert når hun forstår hvilken vei det bærer. Mariann Hole spiller Thea Elvsted, Heddas gamle klassevenninne og objektet for hennes stigende sjalusi, med en slags nervøs energi som kler rollefiguren. Ola G. Furuseths assessor Brack er både morsom og usannsynlig ekkel – han lar Bracks seksuelle interesse for Hedda være uttalt fra start, og bruker høyden sin for alt den er verdt når han ruver truende over henne. Thorbjørn Harr spiller Tesman med en slags velmenende ignoranse som både er likandes og utrolig provoserende, mens Nils Jørgen Kaalstad gjør tidenes entre som Heddas gamle flamme Ejlert Løvborg.

Publikum sitter i firkant rundt scenen, og denne produksjonen gjør god bruk av det litt keitete scenerommet på Kanonhallen. Lysdesignet er enkelt og stemningsfullt, også i sitt fravær – noen scener spilles ut i halvmørket – mens musikken, som i likhet med Et dukkehjem surrer og går under hele forestillingen, er mindre virkningsfull. Noen ganger ville de alvorstunge dialogene blitt poengtert bedre med stillhet, og den monotone synthen minner tidvis om ren pausemusikk (når en telefon begynner å ringle under premieren er det et øyeblikk vanskelig å høre forskjell på ringetone og musikk).

Trangen til mening
Ett problem med slike nedkokte, heseblesende bearbeidelser av mer tungrodde klassikere er at det gjerne ikke blir tid til å etablere stykkets premisser. I denne versjonen blir vi ikke helt fortrolige med Heddas fastlåste kjedsomhet, ei heller hennes sykelige æresbegrep og angst for å miste ansikt, noe som gjør at hennes ekstreme handlinger virker mer uforståelige enn de hadde trengt å være.

Et annet spørsmål denne bearbeidelsen ikke helt svarer på er hvorvidt det å flytte Hedda Gabler inn i vår samtid gjør at begrensningene Hedda lever under blir vanskeligere å forstå. Der Nyquists Et dukkehjem fant seg mer naturlig til rette i samtidige rammer, er den mangelen på muligheter selv middelklassedøtre av generaler led under på slutten av 1800-tallet sentralt for å forstå Hedda Gablers nærmest sosiopatiske trang til å kontrollere andres livsskjebner. Hun føler seg tilsidesatt, dømt til kun å bære frem Tesmans barn, og har ingenting eget som gjør at livet føles stort eller viktig. Stykket handler i bunn og grunn om trangen til mening – hva er det som gir livet mening, og hvordan finne det og opprettholde det?

Men valget om å bruke periodekostymer heller enn moderne hverdagstøy, slik som i søsterstykket Et dukkehjem, gjør det fremdeles mulig å se oppsetningen som en kvinnepolitisk periodefortelling, der det moderne språket heller fungerer som en ny vei inn i materialet. Og Nyquists Hedda Gabler vil utvilsomt fungere som en underholdende introduksjon til stykket som er blitt kalt den kvinnelige Hamlet, selv om hovedpersonens motivasjoner nok ikke trer like tydelig frem som strukturene hun er fanget av.

Publisert 25.08.2024