Jeg kunne tatt den vanlige surfeturen på nettbrettet mitt

Den digitalt forvridde gjengen gir oss en flyvertinne-introduksjon til hvordan vi kan bruke interfacen som Kilden Teater har

Culpa! I unntakstilstand

Av Taro Vestøl Cooper

Inspirert av Jens Bjørneboes dikt «Mea Maxima Culpa»

Idé/ bearbeidelse/ regi: Mine Nilay Yalcin

Strømmet fra Kilden Teater, 7. mai 2020

lagt opp til gjennom Youtube-lenken sin. De ber oss se oss rundt i den tomme digitale teatersalen og følge skuespillerne om de skulle finne på å flytte på seg. Vi har også muligheten til å chatte med skuespillerne etterpå. De av oss som har et par VR-briller med brukerstøtte hjemme, kan jo ta på dem nå. Jeg sjekker om jeg har noen liggende fra 2011. Det har jeg ikke. Instruksjonene glemmer jeg fort. Ikke bare fordi det er slitsomt; det gir lite til forestillingen skal jeg finne ut.

En nødløsning

Culpa! i unntaktstilstand skal være en 360 graders opplevelse i kapitalismens fengslende og sensuelle estetikk, inspirert av Jens Bjørneboe sitt dikt Mea Maxima Culpa, som er skrevet i datidens samfunns- og religionkritiske stil. Men i den løse moderniseringen er det ikke lett å bli fanget, når det hele virker som en nødløsning. Tekniske problemer og de forstyrrende digitale mulighetene overskygger budskapet. Og det på tross av at jeg kan se forestillingen igjen og igjen på webbet. Ikke skuespillerne sin skyld. De er samstemte og kicker rundt som bare-fysisk-teater-faen. Det er heller ikke Kilden sin skyld, for de er ikke spillutviklere.

Utfordringen med Culpa! i unntakstilstand er at det aldri skjer nok i bildet til at det oppleves som nødvendig å følge med på skjermen. Når det i denne versjonen av forstillingen er selve salgspitchen at vi kan følge med i en helomvending, er det skuffende lite igjen. Forestillingen kommer dessverre til kort som teateropplevelse. Dette er høyst et hørespill eller en digital diktopplesning. Det kunstneriske teamet har ikke turt eller hatt tid å satse noen veier, på tvers av en påståelige aggressiv og overveldende slam som vil alt. På den andre siden er det godt at clickbait-monologene som er så raske og ordmettete får stå helt alene sammen med et dystert lydbilde som ligner en mørk tilværelse i et fengsel. En nålevende dystopi.

On a segway to hell

Etter en rask Cmd+f over slamdiktet er det swipe og like som står igjen som de to mest brukte ordene. Swipe blir brukt som en smidig segway mellom tekstbolkene. Det oppleves som en internettimitasjon der forestillingen skal leses som en eneste stor sveip igjennom verdensinformasjonen. Like blir brukt som utropstegn. På sin måte ligner dette hva den kommersielt anerkjente og subtilt samfunnskritiske filmen Starship Troopers gjorde i 1997. Regissert av Paul Verhoeven avbryter filmen narrativet med korte reklamesnutter som viser glimt av universet og samfunnet hovedkarakterene lever i. Dette gir kjøtt på beinet for å forstå hvordan karakterene er “programmert” og hvorfor de tar sine passive valg.

De tunge informasjonsbolkene i Culpa! i unntaktstilstand gjør seg godt som slike reklamerende overganger fordi de lokker øyet og øret vårt på informasjonsdesignerens vis.

Men man hører ikke narrativet, og det er få (eller altfor mange) ledetråder for hvilken kritikk som ligger til grunn. For jeg antar at forestillingen stiller seg kritisk til noe, ettersom det er selveste samfunnsrefseren Jens Bjørneboe sitt dikt Mea Maxima Culpa som ligger i tekstkuvøsen her. Oppsetningen oppleves heller som en lang fucka reklame for verden, fremfor et ønske om å fortelle oss noe viktig. Effektive virkemidler er det absolutt, men hva de virker for er uklart.

Overalt er ingenting

Slampoet Taro Vestøl Cooper og regissør Mine Nilay Yalcin har prøvd å bite over mye når de har gått løs på hele zappe-, scrolle- og swipe-kulturen i et teatertrekk. De fire bannerne som kommer skytende inn under avslutningen på forestillingen står som sorte piratflagg fra søkeboksen og ligner inspirational quotes fra en algoritmegenerator. Jeg er usikker på om det skal gi mening eller om den intetsigende tonen i slagordene Ingenting er overalt, Vi velger penger over liv og Hjertet går i oppløsning er ment som kommentarer eller post-ironi.

Språkdrakten, på lik linje med tendensene i mye av skandinavisk slampoesi, skyter fra gammelordbokhofta og fetisjerer frekke, raske bars med masser av allittererende ord. Om poenget er å speile konsumentdialogen ungdom pepres med, lander den et sted mellom to juicy golden burgerbreads med mayo fra McDonald’s og en satanistisk donasjonsreklame-parodi fra TV-aksjonen, og blander like mye salgsaddressering som intim sjargong og gullkorn fra ungdoms-munn i salaten. At det er hele poenget kan så være. Det gjør det nært sagt umulig å skille mellom hva som er ment fra hjerte til hjerte og hva som er rene virkemidler, og da kunne jeg heller tatt den vanlige surfeturen på nettbrettet isteden.

Å undergrave sin egen kunstform

Teaterets kvasidigitale metoder og nødbrukertjenester matcher ikke Google-domen eller den endeløse edorfinstrømmen unge til daglig møter med tuppen av sin egen finger, og det vil de ikke klare. Ikke med midler fra Fritt Ord. For å motvillig sitere Facebook-poeten Prince Ea, som igjen parafrasere Albert Einstein, i en av sine inspirerende og motiverende slamvideoer: «If you jugde a fish by its ability to climb a tree, it will live it’s whole life believing it’s stupid.» Det å skape en nær filmatisk kortaften av en scenetekst fra et scenehus er en risikabel teatersport. Ikke bare er det en annen opplevelse. Det er å undergrave ens egen kunstform, fordi det vil etter min mening hauser opp mulighetene for en intravenøs scenekunst.

Kilden skriver på sine sider at da Covid-19 slo inn over oss, forsto de raskt at de ikke ville være i stand til å gjennomføre Culpa! slik forestillingen opprinnelig var tenkt – nemlig som en gateteaterforestilling der de skulle henvende seg direkte til de unge, på deres territorium i skolegården, i byrommet, mellom høyblokker og i parker. Friteaterkompanier og utallige brakkesyke med mark i rompa har vist oss at kulturtilbud ute i skolegården, byrom og parker er akkurat det som har gitt teateret en ny energi i disse «merkelige schmider». Og da syns jeg det er trist at Kilden ikke hev seg på denne bølgen da de skulle finne en løsning for Culpa!

DET er forestilling jeg ville sett. Ikke denne nødløsningen. (Publisert 08.05.2020)