Kollektivets triumf

En liten bevegelse kan være veldig kjedelig når den gjøres av én kropp. Men når du setter den i system og lar den

Light of Passage

Koreografi: Crystal Pite

Musikk: Henryk Górecki: Symfoni nr. 3

Scenografi: Jay Gower Taylor

Kostymer: Nancy Bryant

Lysdesign: Tom Visser

Musikalsk ledelse: Zoi Tsokanou

Sangsolist: Denise Beck

Medvirkende: Nasjonalballetten, Operaorkestret, Ballettskolen

Premiere Den norske Opera og Ballett 22. april 2023

ene bevegelsen styre en stor kropp satt sammen av 36 dansere, da snakker vi. Og det er akkurat det den canadiske koreografen Crystal Pite gjør i starten av Flight Pattern, den første av de tre delene i Nasjonalballettens helaften: Ut av mørket kjæler et svakt lys frem en stor masse, en gruppe mennesker kledd i grått, stående tett i tett i tre rekker innenfor hverandre. Og de gjør én og samme bevegelse alle sammen. Alle står på stedet hvil, det er bare overkroppen som sakte vugger frem og tilbake. Det er suggererende.

Ut fra denne ene bevegelsen vokser forestillingen frem. Det svake lyset har så vidt antydet et rom fremme ved scenekanten, avgrenset av en høy vegg. Sakte begynner de 36 danserne, menneskemassen, å bevege seg i formasjon. Lyset utvider scenerommet inn i dypet mot antydningen av enda en vegg, skråstilt til venstre. Veggene glir til side, og danserne inntar scenerommet i stadig nye formasjoner. Alt skjer i rolig tempo, hele tiden med variasjoner av den suggererende rytmen. Innimellom faller noen ut av den kollektive rytmen, men de blir alltid tatt vare på, støttet og hjulpet tilbake i gruppen. Formasjonene forandres gradvis, massen er hele tiden i bevegelse, også når det virker som den står stille.

Store temaer

Den første delen, Flight Pattern, kunne raskt blitt en reduserende beretning om flyktninger i en vanskelig situasjon. Men koreograf Crystal Pite fortaper seg ikke i klisjeene. I stedet greier hun å løfte forestillingen opp på et høyere og mer allmennmenneskelig plan. I et scenerom og en scenografi preget av utsøkt vakker og dramatisk lyssetting gjør danserne massen til universelle representanter for menneskeheten.

Flight Pattern ble skapt for The Royal Ballet i London i 2017. Da var utgangspunktet konkret nok: Europa var preget av en enormt stor flyktningstrøm etter krigen i Syria. Problemet var akutt. I dag er den årelange strømmen av flyktninger over Middelhavet kommet i skyggen av krigen i Ukraina. I den krisen er barns utsatte situasjon blitt spesielt synlig. Det kan gi en forklaring på utvidelsen av balletten i fjor høst, da Crystal Pite hadde premiere på en ny forestilling ved The Royal Ballet. Forestillingen i Oslo er en samproduksjon.

Den helaftens forestillingen Light of Passage hadde urpremiere i oktober. Flight Pattern ble satt sammen med to nye koreografier til en helaftens forestilling. De to nye og kortere delene, Covenant og Passage, har mer abstrakte utgangspunkt, i henholdsvis FNs barnekonvensjon og overgangsritualer knyttet til tap, savn og død. De er ikke spesielt lystige, noen av temaene i de tre delene.

I den andre delen, Covenant (som betyr: Pakt), blir seks barn kledd i hvitt ført gjennom et mørkt landskap der voksne dansere kledd i sort danner ulike formasjoner barna dels går oppå. Mot en bakgrunnsprojeksjon av svevende røyklandskap blir barna ledet, leid, løftet og båret frem til en avslutning der de blir stående som lysende håp foran lange rekker av sortkledde dansere. Den siste delen, Passage, starter med et eldre par som søker og forlater hverandre i en skog av firkantede søyler som senkes ned fra snoreloftet. Etter hvert fylles scenen av de 36 andre danserne, mens danseveteranene Kristina Gjems og Øyvind Jørgensen forsvinner ut i mørket og søylene heves opp igjen. Men de to kommer tilbake innimellom danserne, de søker sammen og mister hverandre igjen. De mer skrider enn danser, men de har rytme nok: Ingen kan gå som Kristina Gjems. Det er fint å se to eldre, erfarne kropper på scenen. Jørgensen er en veteran i det eksperimentelle dansemiljøet, mens Gjems har satt sitt preg på norsk dansehistorie blant annet gjennom sine mange roller i Collage Dansekompani og som instruktør i T’ai Chi.

Kollektivet som individ og masse

Light of Passage er først og fremst en kollektiv forestilling i den betydning at bevegelsesmaterialet fremføres som en kollektiv handling. Denne grunntanken reflekteres i koreografens behandling av danserne: Det er i seg selv imponerende å se 36 dansere som gjør identiske bevegelser på scenen. Men her er det ikke et «corps de ballett» der alle skal gjøre alt likt. Crystal Pite opererer med et klassisk basert, moderne dansespråk. Når hver enkelt danser får forme sin figur med sin egen identitet, og gruppen består av dansere i alle aldre og med ulike kropper, da blir dette en mangfoldets ballett innenfor et fargerikt kollektiv. – Og det begrepet («fargerikt») dukker opp til tross for at kostymene er grå i første del og sorte og hvite i andre del. Det at danserne får forme sin rolle gjør kollektivet sterkere, nettopp fordi det har plass til individuelle nyanser.

Legg til at Crystal Pite er en mester i å bruke rommet. Hun lar danserne understreke rommets dybde og skaper en dynamikk som får kollektivet til å bølge i en uendelig bevegelse. Når kollektivet strekkes utover gulvet og innover i rommet, skaper koreografen skiftende bevegelsesvariasjoner innover i scenerommet. Det er nærmest som å se bølgene som krysser hverandre på opprørt hav. Det er også gjort plass til individuelle prestasjoner inni de kollektive opptrinnene. Spesielt i den siste delen, Passage, understreker flere mindre konstellasjoner den inderlige, medmenneskelige grunntonen. Men på ett punkt går det galt: I den avsluttende duetten i Flight Pattern synker Samantha Lynch sammen med ryggen mot publikum, mens Douwe Dekkers fyller det innsnevrede scenerommet med ekspressive uttrykk for sinne og frustrasjon. Det er ikke noe i veien med dansernes prestasjoner. Men min reaksjon var at akkurat dette ble for opplagt og klisjefylt med hensyn til kjønnsroller og bevegelsesmønster.

Koreograf Crystal Pite balanserer på en knivsegg. Det kunne fort gått galt, sentimentaliteten kunne tatt overhånd. Men Light of Passage mister aldri fotfestet. En vesentlig grunn til at det går så bra ligger i den polske komponisten Henryk Góreckis Symphony of Sorrowful Songs. Med den insisterende lavmælte og saktegående symfonien som base bygger koreografien et univers av medfølelse, varme og kjærlighet. Crystal Pite skaper en følelse av altomsluttende godhet og omtanke, støttet opp av overbevisende bevegelsesmønstre som bygger på kollektivets møte med og omsorg for enkeltindividet. Dette er musikk og dans mange vil elske å synke ned i – for å bli løftet.

(Publisert 26.04.2023)