Kompromissløs kollaps

Rød høst er inspirert av Ragnhild Jølsens liv (1875-1908) og diktning. Tittelen refererer til hennes påbegynte, selvbiografiske roman, Den røde høst,

RØD HØST

Manus og regi: Lars Øyno

Skuespiller: Hanne Dieserud

Komponist og musiker: Vanessa Black

Kostymer: Vanessa Black

Masker: Trude Sneve

Scenografi: Thomas Sanne

Video design: Benjamin Egseth Martinsen

Lysdesign: Rolf Christian Egseth

Lystekniker: Jan Skomakerstuen

Grusomhetens teater, 20. november 2024

som hun etterlot seg disposisjonen og to kapitler til da hun døde 33 år gammel av en overdose sovemedisin. De to kapitlene «Haven» og «Vibe Vang» skildrer henholdsvis hagen hun vokste opp i på slektsgården i Enebakk, og mannen hun elsket, men måtte gi slipp på (han ville vel ikke binde seg), og som hun følgelig aldri kunne glemme. Før hun døde hadde hun rukket å utgi fire romaner og samlingen Brukshistorier.

Jølsens prosa er stilmessig mangfoldig og endrer seg etter motivet, fra det barokke og svulmende til det lyse, hverdagslig lette. Hun beskriver mørk depresjon og dødslengsel, men har også en nådeløs, livskraftig humor.

Tross sine mange kvaliteter tror jeg få ville kjent til Jølsens forfatterskap i dag hadde det ikke vært for Jens Bjørneboes fengslende og langt på vei romantiserende fremstilling av henne i den dels historisk-biografiske romanen Drømmen og hjulet (1964). Desto mer påfallende er det at regissør og manusforfatter Lars Øyno velger å ta sin versjon i stikk motsatt retning. Dette er ikke en forestilling å fortape seg i, slik man kanskje nostalgisk hadde håpet.

Svenskebjørka

Scenerommet er tomt bortsett fra tre to-dimensjonale bjørketrær i papp. De er nakne, med dramatisk svungne grener som, når lyset står riktig, danner emblematiske skygger på murveggen bak. I høyre hjørne sitter komponist og musiker Vanessa Black, kledd i langt svart skjørt og bluse. Litt lenger fremme står et spinkelt skrivebord, med skrivesaker, parafinlampe og et vannglass med en skje. En mer fornemt antrukket kvinne (Hanne Dieserud), svartkledd i kjole, knappestøvler og hatt med slør, kommer inn fra en dør i bakveggen. Hun stiller seg mellom trærne, med ryggen til publikum, og blir stående slik nesten uten å røre seg en god stund. På veggen hun skuer mot er det projisert et videobilde av en sjø, omkranset av åpent grønt landskap. Vi hører småfugler som kvitrer, og helt svakt lyden av melodisk felespill, som fra et selskap i det fjerne.

Kloral og valmue

Bildet på veggen skal etter hvert vise ulike blomstermotiv; roser, tulipaner, peoner og andre arter dukker opp etter tur, mens kvinnen, tydelig plaget, liksom støter ut navnene deres, hes og raspete i røsten: Rose! Valmue! Hun beveger seg rundt skrivebordet på en unaturlig, stakkato måte, rører litt i glasset og får i seg kloralen. Blomstene på videoen strekker seg mot lyset, så er det én som visner, våkner igjen, visner igjen, den morfes liksom inn i en annen type blomst, fra rose til peon til valmue, og kvinnen ved bordet mimer den i bevegelsene sine. Så påkaller hun sin ungdomskjærlighet, Vibe Vang, med samme raspende røst. Den rutinerte og svært dyktige fiolinisten Black gnukker på fela si, lager skarpe, ubehagelige lyder, et enerverende gnag i øret som ikke vil ta slutt. At vi ikke er her for å kose oss begynner å bli åpenbart.

Rikka Gan

Men hva er vi her for? Oppriktig nysgjerrig forsøker jeg å anlegge et mer distansert og analytisk blikk. Projeksjonen på veggen endrer seg stadig og viser en viltvoksende hage, så en stemningsfull granskog. Vi beveger oss over i Rikka Gans univers, den av Jølsens utgitte romaner som hun selv satte aller størst pris på. Dieserud gjør noen dansetrinn, og resiterer en verselinje med spottende lys stemme: «Ingen må gjøre vår glede mén. Se – vi følger en rosengren!» Med dypere røst fremfører hun så Rikkas eget mantra: «Jeg bryr meg hverken om Gud eller Fan – for jeg er Rikka Torsen fra Ga-a-an.» Hun prøver ut det første verset igjen, det lyder skjærende falskt, slik sorgløs, lettsindig lykke kan gjøre for den som står utenfor.

En pussig detalj: Siden vi jo befinner oss i skogen, avslutter Dieserud begge ropene med et ekko. Greeen! Gaaan! Det er den eneste gangen i løpet av forestillingen at jeg føler meg inkludert, blunka til, som publikum.

Kritikerens dilemma

Som kritiker konfronteres jeg med et dilemma: hvordan skrive om en forestilling som ikke er ute etter å behage uten at de negative ordene jeg bruker for å beskrive opplevelsen skal oppfattes som slakt? At forestillingen ikke tilfredsstiller mitt idealiserte bilde av forfatteren som portretteres, betyr jo på ingen måte at Øyno og kompaniet mislykkes i sitt prosjekt. De vet utvilsomt hva de gjør når de fremstiller besettelsen, rusmisbruket, fantasiene, avmakten og ensomheten Jølsen beskrev i deler av forfatterskapet sitt på en måte som plager, gnager og irriterer, og helt uten sentimentalitetens forskjønnende lys.

Visuell kultur på avveier

Visuelt fremstår ikke forestillingen like strengt komponert. Blomsterartene som dukker opp foran oss, en etter en, fremstår så merkelig ute av kontekst – og da mener jeg ikke tematisk, men visuelt – at de mest av alt minner om blomsterbildene man finner foran på frøposer. Som om de kun er der for å illustrere, og ikke selv skal ha en estetisk funksjon.

Helt til slutt tar Dieserud på seg en krinoline, og med en langstilket valmue i hånden beveger hun seg ut av rommet. Hvor har jeg sett dette før, tenker jeg, før jeg kommer på Banksys ikoniske «Girl with balloon». Noe sier meg at akkurat dét ikke var intensjonen.

Spilles til 30. november 2024.