Landbruket som forsvant

Bondetinget

Tekst, regi og visuelt uttrykk: Torkil Sandsund

Dramaturg: Aslak Moe

Lysdesignar: Krystian Myska

Dekormålar: Charlotte Rintler

Teater Vestland, Viking

Premiere 27.august

Norsk landbruk er ikke hva det en gang var. Etter krigen var det vel 350.000 bønder som produserte mat i Norge. I dag er vi nede i 36.000, brukene er blitt større, og stadig legges det ned bruk i distriktene. Hvorfor er det blitt slik?

Dette er selve omdreiningspunktet i Bondetinget, som hadde premiere på forsamlingshuset Viking i Førde 27. august. Her har forfatter og regissør Torkil Sandsund gravd seg ned i de historiske lagene, og satt sammen et tankevekkende – eller skal vi si skjellsettende? – dokumentardrama, som drøfter hvordan kursen som ble staket ut i etterkrigstiden har ført oss dit vi er i dag, med særlig fokus på 70-tallets politiske hendelser.

Folkeopplysning og bondeting

Publikum samles ikke i teatersalen, men i forsamlingshuset Viking i Førde, hvor vi tar plass på stoler med utsyn til en opphøyet scene. Her står en talerstol til venstre, og en lenestol med et lite bord til høyre. Skuespiller Kyrre Eikås Ottersen sitter på et annet bord nedenfor scenen, og blar i en av bøkene som ligger foran ham. Han gestalter samtlige av rollene i stykket, og veksler mellom en fortellerrolle og et stort persongalleri mens han forflytter seg i tid, rom og scenografi. I løpet av to knappe timer gir han liv til Helge Bergo, Einar Gerhardsen, Johan E. Mellbye, Per Harald Grue, skattestreikerne på Hitra og en rekke andre personer som har spilt viktige roller i utviklingen av norsk landbrukspolitikk.

Det er særlig Helge Bergo vi får bli kjent med, gårdbrukeren fra Eksingedalen som viet store deler av livet sitt til organisasjonslivet og folkeopplysning om landbrukspolitikk og småbrukerens kår. Bergo hørte selv til de små gårdbrukerne, som ifølge Bondelaget skulle være verneskogen i norsk landbruk da organisasjonen ble bygget opp igjen i etterkrigstiden. Stikk i strid med dette uttalte målet ble bruk etter bruk lagt ned. Inspirert av Ottar Brox-boken Norsk Landbruk, Utvikling eller Avvikling?, tok Bergo dette opp i Hordaland Bondelag i 1970. Mange i Hordaland var enige med ham, og han ble valgt som utsending til det nasjonale landsmøtet samme år. Her fikk han erfare at retorikk og politikk ikke stemte overens; Bondelaget snakket om å jobbe for småbrukerne, men i realiteten støttet de en idé om effektivisering, der større, men færre bruk var den eneste veien å gå for å sikre bøndene bedre kår og unngå overkapasitet i landbruket.

Dekoding av landbrukspolitikk

Faguttrykkene er flettet inn i samtaler på scenen, slik at man på ingen måte behøver å være ekspert før man går inn i rommet. Både i programmet og i teaterets podcast uttrykker regissør Sandund et engasjement for gjøre stoffet tilgjengelig og forståelig for publikum. Dette skinner også gjennom på scenen: I pedagogiske samtaler mellom fortelleren og Bergo får vi en innføring i begreper som jamstilling (altså målet om at bonden skulle tjene like mye som industriarbeideren), strukturrasjonalisering (effektiviseringstiltakene som har lagt opp til at større og færre bruk produserer maten), og en rekke andre landbrukspolitiske begrep. Gjennom oppildnende taler, heftige diskusjoner og fortellerens tankerekker får vi en forståelse av landbrukets stammespråk, og hvordan endringer i politikk og støtteordninger ble drevet frem.

Materialet er altså tungt, men Eikås Ottersen klarer å levendegjøre både fagbegrep og personer der han stadig bytter holdning, dialekt og fremtoning for å markere de ulike karakterene. Det er en kraftprestasjon, særlig med tanke på detaljrikdommen i teksten med navn, datoer og stadige sprang i tid og rom. På premieren er imidlertid ikke alt materialet fullt innøvd, noe som særlig merkes i første del hvor suffløren må bistå opptil flere ganger. Dette gjør fremføringen mer stakkato enn den nok er intendert, og virker forstyrrende for flyten i et allerede krevende materiale. Eikås Ottersen henter seg imidlertid inn igjen, og etter pausen loser han oss stødig gjennom de mange historiske bondelagsmøtene og Bergos blikk på dem.

Sannhetsvitner og kaffeprat

Stykket legger ikke skjul på at det står på den tapende partens side, og taler for de små gårdbrukerne som har forsvunnet ut av næringa. Særlig rettes det fokus mot hvordan bondelagsorganisasjonene har godtatt og spilt på lag med en utvikling som har ført til at brukene blir større på bekostning av både bygder og enkeltskjebner. Avviklingen av småbrukene gikk parallelt med et økende behov for arbeidskraft i industrien, og skal vi tro Bergo var dette en del av Gerhardsens plan for å skaffe nok arbeidskraft til industrien og prosjektet med å bygge landet etter krigen. Bergos stemme tar oss til en tid da andre valg kunne vært gjort, og forteller hvordan både intern og ekstern konflikt i bondenæringen fortonte seg i denne brytningstiden.

At vi befinner oss i et forsamlingshus er heller ikke tilfeldig, og som seg hør og bør på folkemøter er det satt av «fem minutter» til kaffe og påsmurt. Publikum får servert ferske rundstykker med ost og skinke, mens praten går livlig blant kjente og ukjente i forsamlingen. Når andre akt åpnes med allsang av Bondesongen fra Norges Bondelags sangbok, er stemningen for allsang også høy blant publikum. Salen stemmer i og synger alle de tre versene fra arket vi har fått utdelt sammen med programmet, som om det å delta på bondeting er den naturligste ting i verden. Allsangen setter også tonen for siste del av forestillingen, hvor både tempo og flyt gjør et taktskifte og vi beveger oss både dypere i dramaet og nærmere vår egen tid.

70-tallets dramatikk

For Bergo var ikke alene om sine bekymringer på 70-tallet, og etter hvert satte Arbeiderpartiet ned et utvalg som skulle se på en omlegging av støtteordningene for å ivareta de små. Her er Eikås Ottersens lesning fra Øksnes-utvalget (NOU 1974:26) et kunststykke i å gjøre knusktørt byråkratisk språk både opplysende og underholdende: Flertallet og mindretallets innstilling blir en opphetet debatt mellom ulike verdenssyn, og til dels avslørende for hvordan Bondelagets representanter konsekvent taler mot flertallets forsøk på å styrke de små gårdene i distriktene.

Med klar relevans til dagens opprør, får vi også skildringer fra Hitra-aksjonen i 1975, hvor bønder på Hitra gikk til skattestreik med krav om bedre vilkår. Det dramatiske bakteppet med gjeld og tunge tak skildres med utdrag fra Hergunn Hansens dagbøker (det for øvrig eneste kvinnelige bidraget i denne ellers svært mannsdominerte historien), som var en av initiativtakerne til aksjonen. Resten av striden ser vi gjennom Bergos øyne. Han støttet skattestreiken, men mente opprørerne manglet kunnskap om Bondelagets rolle i utviklingen. Å få slutt på strukturrasjonaliseringen burde være hovedprioriteringen, mente han, og i gjenfortellingen av det store møtet på Hitra får vi bedre forståelse for hvorfor aksjonen ble lagt ned og hva de politiske ettervirkningene førte med seg.

Bringer historien nærmere

Nettopp her ligger styrken i forestillingen: den bringer historiske hendelser til live, slik at Bergos kamp på 70-tallet kjennes nær og relevant også for dagens situasjon. Slik det fremstilles her er kamplinjene forbausende like – bare at det blir stadig færre bønder igjen til å kjempe. Gulroten, jamstillinga, henger stadig på en stang, og rykker ikke nærmere samme hvor mye bøndene prøver å nå dit.

Nøyaktig hvordan en bedre løsning skulle sett ut er ikke åpenbar ut fra stykket i seg selv, men det later heller ikke til å være poenget. Som dokumentarteater bruker Bondetinget teateret som arena for å belyse strukturer og fortelle historien fra perspektiv som ellers ikke ville blitt hørt – og stiller gjennom det spørsmål ved hvordan Stortinget og organisasjonene forvalter sin makt og sitt ansvar for bøndene. Stykket vil litt mer enn det blir plass til på to timer, men Sandsund og teamet har likevel lykkes i å skape et stykke som har både historisk nerve og relevans for samfunnet i dag.

Publisert 04.09.21