Lavbudsjett på høyt nivå

Vi betaler ikkje! Vi betaler ikkje! markerer starten på Det Norske Teatrets høstsatsning som de har

Vi betaler ikkje! Vi betaler ikkje!

Av Dario Fo, omarbeidet av Franca Rame

Overs.: Inger Johanne Sæterbakk

Regi: Bartek Kaminski

Dramaturg: Jenny Gisladottir

Premiere på Det Norske Teatret, Scene 3, 19. oktober 2023

kalt Alt er gratis*. Den foregår på Scene 3, og omfatter i tillegg til et utvalg forestillinger fire debattmøter/refleksjonsrom blant annet om kunstens verdi, penger og økonomisk ulikhet. Publikumsamfiet er byttet ut med cafebord, og baren er åpen under hele forestillingen står det på et laminert notat jeg finner på cafebordet mitt. Den er ikke gratis, men godt besøkt likevel.

Så er det å håpe at ryktet om tilbudet når også dem som av økonomiske grunner sjelden er å se i teatret. Som kurator og dramaturg Julian Blaue skriver i sin presentasjon av programmet: «Når alt er gratis på Scene 3, håpar vi å tiltrekke oss ikkje berre alle dei menneska som vil utforske teaterets eksperimentelle verdi og kritisk undersøke økonomiske eksklusjonsmønstre, men også dei som, potensielt, er utsett eller offer for slike eksklusjonar.»

Godt & blandet

Scene 3 har en lavbudsjettprofil som i denne forestillingen blant annet viser seg i et svært redusert kunstnerisk team der det verken er oppført scenograf, kostyme-, lys- eller lyddesigner. Det betyr ikke at det ikke er scenografi, kostymer, lyd eller lys i oppsetningen. Scenografien er tvert i mot ganske fiks og består blant annet av handlevogner og handlekurver som gjør nytte som seng, toalett, kjøleskap, komfyr og utslagsvask. Kostymene utgjør imidlertid et salig stilkræsj, og siden man i utgangspunktet tenker at ingenting på en scene er der tilfeldig, blir jeg sittende og gruble litt over Luigis (Joachim Rafaelsen) røde caps og t-skjorte med Dead Kennedys-logo, målt opp mot kompisen Giovannis (Kyrre Hellum) gammelmodige fremtoning i cordfløyel og bukseseler. Musikken konnoterer italiensk spaghettiwestern, ispedd et par italienske og oversatte slagere før det avsluttes med partisanlåta «Bella Ciao». Allerede her finnes det altså rom for å reflektere over kunstens verdi og hva som potensielt går tapt når enkeltprofesjoner av økonomiske grunner er utelatt fra produksjonsprosessen.

Presis komikk

At samme skuespiller bekler de fire rollene som politiassistent, brigader, gravferdsagent og svigerfar er en forutsetning i teksten og bidrar med mye forvekslingskomikk underveis.

Bartek Kaminski er akkurat passe uvørent artikulert der han veksler mellom sterkt karikerte versjoner av «italiensk» og ulike norske dialekter i rollene. Antonia (Marie Blokhus) og Margherita (Ellen Birgitte Winther) på utpreget folkelig nordnorsk bringer inn noe av den samme uhøytidelige uvørenheten. Det er høyt tempo og presis komikk hele veien. Kaminskis regi bærer preg av den utsøkte teften for komisk fremstilling og timing som kjennetegner ham også som skuespiller.

Oppsetningen har appell til å more en langt bredere gruppe enn de som vanligvis finner veien til Scene 3, og bra er det, når man først skal tiltrekke seg nye publikumssegment. Jeg er mer skeptisk til hvordan den oppfyller ambisjonen om «kritisk å undersøke økonomiske eksklusjonsmønstre», til tross for at det nettopp er økonomisk eksklusjon stykket tar for seg.

Norge vs. Italia

Med de senere årenes rekordhøye strøm- og matvarepriser, rentesjokk og økende økonomiske forskjeller fremstår tematikken som hyperaktuelt scenestoff. Men når oppsetningen ikke vekker det helt store engasjementet mot forskjellssamfunnet skyldes det kanskje de store kulturelle og politiske forskjellene mellom et Norge anno 2023 og Italia i 1974, som er året da stykket hadde sin urpremiere. I følge teaterviter Eva Falck i boka Dario Fo – gjøgler og samfunnsrefser var den politiske virkeligheten ofte enda mer vanvittig i realiteten enn den fremstilles på scenen, med politikerdrap, nyfascistisk bombeterror, forfølgelse, fengsling og «selvmyrding» av opposisjonelle på venstresiden. Bak farsen ligger et bokstavelig talt blodig alvor: Når brigaderen truer med å skyte Luigi og Giovanni for noe han i rollen som politiassistent en scene tidligere selv har stelt i stand, speiler det hvordan et stadig mer brutalt og autoritært politi får utvidete fullmakter på bekostning av borgernes rettssikkerhet. Dette gir ikke samme gjenklang hos et norsk publikum i dag. Til tross for trangere økonomiske kår og de siste sjokkerende avsløringene som viser at også norske politikere kan være korrupte, har folk flest – formodentlig – ennå ikke helt mistet troen på at økende økonomiske forskjeller kan håndteres politisk, og at velferdssamfunnet til syvende og sist vil ta seg av dem som trenger det.

Tilpasning til publikums virkelighet

Falck tar for seg Fo-bølgen i norsk teater på 1970- og 80-tallet, og skiller mellom tre fremgangsmåter som blir brukt når Fos teater skal overføres til norske forhold: direkte formidling av «et italiensk stykke virkelighet» uten bearbeiding av teksten; fornorsking etter innfallsmetoden, der tilfeldige norske elementer blandes inn i den italienske satiren; eller en mer radikal og respektløs omarbeiding med mål om å «avsløre Maktens ansikt og karikere norske politikere i en norsk kontekst for et norsk publikum.»[1] Bare den siste er egentlig i tråd med Fos prosjekt, argumenterer hun, og nevner Tramteatret som et sjeldent eksempel på denne fremgangsmåten i norsk politisk teater. De fleste som setter opp Fo i Norge velger imidlertid alternativ to, hvor den politiske slagkraften er underordnet og komedieaspektet står i sentrum. Det gjelder også oppsetningen på Scene 3.

Som åpning av høstsatsningen Alt er gratis* lykkes forestillingen svært godt underholdningsmessig og som potensiell publikumsmagnet, men mindre godt hvis et delmål i satsningen er å problematisere og stille nye, relevante spørsmål om økonomiske ulikheter.

Skrint men potent refleksjonsrom

Det første av de fire debattmøtene fant sted i kulissene til forestillingen to dager etter premieren, og handlet om kunstens verdi. Her fortalte teatersjef Erik Ulfsby om teatrets økonomiske utfordringer, hvor statstilskuddet bare så vidt dekker utgiftene til drift og lønn til de fast ansatte. Alt utenom, som produksjonskostnader og lønn til regissør, scenograf, musikere og andre profesjonsgrupper som ikke er fast ansatt ved teatret må dekkes av billettinntekter. Et tiltak som Alt er gratis* er mulig nettopp fordi Scene 3 har en lavbudsjettprofil og vanligvis genererer begrenset med billettinntekter.

Et kritisk spørsmål fra salen tok opp det paradoksale i en kulturpolitikk som legger opp til at det er frilanserne – kunstens spydspisser, som han kalte dem – som rammes først i økonomiske nedgangstider. Er det ikke heller disse vi burde satse på, om vi ønsker å opprettholde kunstens verdi?

Det utviklet seg til en innsiktsfull og øyeåpnende debatt om teaterkunstens økonomiske kår i og utenfor institusjonene. Panelet ble ledet av Danse- og teatersentrums direktør Hege Knarvik Sande, og bestod i tillegg til Ulfsby av Tigerstadteatrets Hilde Brinchmann, arbeidsgiverforeningen Spekters Åslaug Løseth Magnusson og stortingsrepresentant for Høyre i familie- og kulturkomiteen, Tage Pettersen.

Dessverre var det ganske få mennesker i salen til å ta den med seg videre ut i verden. Håper på bedre oppmøte neste gang, for dette har potensial til å bli både viktig og spennende.