Leken og underholdende

Sigrid Strøm Reibo makter sammen med skuespillerne og resten av det kunstneriske laget å løfte fram den vakre og såre kjærlighetshistorien dette er. Ungdommelig vilje og pågangsmot blir tatt på alvor. Konteksten blir kanskje litt enkel og oppbygginga av forestillinga kanskje vel pedagogisk, men stykket kommer nok til å gå rett hjem til publikum, både på Nationaltheatret og på turné med Riksteatret.

Kjærlighet på liv og død

I Broder Lorenzos (Eindride Eidsvold) prolog får vi bakgrunnshistorien om de to rivaliserende slektene Capulet og Montague, de er uvenner av grunner ingen husker lenger. Det største skillet i historien er den mellom de konservative, tradisjonsbundne voksne og ungdommen som ser verden på en helt ny og frisk måte. Det er en klassisk og tidløs motsetning. Sigrid Strøm Reibo sier i programmet at hun har latt seg inspirere av klima-aktivisten Greta Thunberg som bruker sitt mot og engasjement målrettet og konstruktivt. Julie (Hanna-Maria Grønneberg) er nettopp denne handlekraftige og kloke unge kvinnen – eller hun er vel egentlig et barn med sine snart 14 år. Grønneberg viser Julies lidenskap og besluttsomhet på en berørende måte. Hun framstår som den mest modne i forholdet til den to år eldre gutten Romeo (Herbert Nordrum). Nordrum spiller og leker seg inn i den keitete unggutten slik at han blir en levende og troverdig figur.

Teatret er en lek

På islandsk heter teater leikhus og skuespillere leikari – det passer godt her, leken er i fokus i starten av oppsetninga. Skuespillerne kommer inn på scenen i sine vanlige klær. Teaterrøyk og ei stolrekke med menneskestore dukker kledd i renessanseklær skaper en teatral setting. Skuespillerne leker seg inn i stykket. De går fra å være nåtidsmennesker til å ende, fullt ferdig kostymert, i tidsriktige renessansekostymer ved stykkets slutt. Dette er et pedagogisk grep som er nokså overtydelig, men det er underholdende og sympatisk og understreker den klare menneskelige allmenngyldigheten og tidløsheten i stykkets tematikk.

Grepet med dukkene blir litt utydelig. Det er vanskelig å forstå om de skal illustrere karakterene i stykket, eller hvem av karakterene de skal representere. Dukkene er puteaktige og har et noe tamt visuelt uttrykk slik at de ikke tilfører scenebildet noe av betydning, utover at de er med på å skape en lekfull inngang i åpningsscenen. Resten av scenografien er enkel, men fungerer godt. Den består stort sett av rektangulære plattinger og enkle stoler. Forestillinga er tydelig skapt for et liv på turné. De visuelle grepene som fungerer aller best er de teatrale tablåene. I flere nøkkelpunkter eller avslutninger av scener samler skuespillerne seg, godt hjulpet av Agnethe Tellefsens gode lysdesign, i tablåer som minner om renessansemalerier. Det er elegant og svært vakkert utført og det fungerer som en kanal til kontakt med det historiske aspektet. Leken med dette materialet er respektfull og levende.

Samtidighet

Sjur Miljeteigs musikk og lyddesign er smakfull og besnærende, den gir rytme og driv og kler det unge kjæresteparet og den by-virkeligheten de lever i.

I Shakespeares stykke er det en bykultur som er hard og brutal. En ærekultur råder med gjenger og mafia. Det er borgerkrig og hyppige pestutbrudd. Verden er råtten og syk. Alle sloss for å overleve og øke sin egen makt. Romeo og Julie er tidligere blitt brukt til å synliggjøre konflikter eller problemer i den samtiden den er blitt satt opp i. De to unge har hatt forskjellig hudfarge, kommet fra hver sin side av byen, fra hver sin klasse eller religion. Gjengoppgjørene har ofte vært spektakulære koreografier. I denne oppsetninga oppleves ikke gatekampen der Tybalt (Amell Basic) blir drept av Romeo som så veldig blodig og grusom, selv om den fungerer som en opptakt til en vending mot et større fokus på den tragedien stykket er. Guttene Benvolio (Sverre Breivik), Mercutio (Kyrre Hellum) og Romeo er mer gutter som lekesloss i en slags bromance-forhold enn menn som sloss for sin ære. Mercutio er kjent som en rolle som kanskje er enda mer attraktiv for en skuespiller enn Romeo selv. Han kan spilles som en mangefasettert figur – muligens er han homofil? Hellums Mercutio seksualiserer alt, han er leken, men også kynisk og mørk.

Mørke

I denne oppsetninga er det ikke tydeliggjort noen samtidig samfunnskontekst. Julie starter andre akt med å påkalle natt og mørke. Og andre del av stykket blir mørk. Det som lett kunne blitt en komedie med lykkelig slutt, ender som kjent tragisk. Mørket, eller mangelen på kontekst i form av by- eller samfunnsliv eller menneskelig aktivitet, understreker den tomheten eller ensomheten Julie står i, og der hun er nødt å ta sine valg om å gjøre det alt i henne sier at hun må. Moren og faren, Fru Capulet (Petronella Barker) og Herr Capulet (Morten Espeland) skaper tydelig, nesten barnlig, rammene hun må forholde seg til. Hun skal gifte seg med Grev Paris (Kim Jøran Olsen) ellers blir hun kasta ut hjemmefra. Hun har ikke mulighet til å si nei. Olsen spiller Paris som en selvopptatt spradebasse på fornøyelig vis. Barker og Espeland er presise og gode som foreldrepar.

I den forrige versjonen av Romeo og Julie jeg så på Nationaltheatret for over ni år siden i Victoria Meiriks regi, var handlinger på scenen filmet og vist på store skjermer på en buet bakvegg. Denne estetikken har vært vanlig i mange år. Det er derfor litt uvant at mørket, og en visuell stillhet, rår denne gangen. Det er på en måte behagelig å ikke måtte forholde seg til bilder på skjerm, men det stiller også krav til tempo og rytmeskift på en annen måte enn om man har en sterkt visuell bakvegg å støtte seg til. Noen ørsmå steder glipper denne oppmerksomheten i andre akt.

Til ungdommen

I dag heier vi kanskje enda mer på ungdommen enn tidligere generasjoner – eller er det noe generasjonene før oss også har hevdet? Vi heier på deres klima- og miljøengasjement. Vi heier på deres feminismebevissthet og arbeid for synlighet for LHBT+. Vi heier på alvoret mange av dem møter politiske utfordringer i verden med. Romeo og Julie har nettopp dette pågangsmotet og viljen til å gjennomføre de handlingene som må til for å forandre det som er fastlåst og destruktivt. Broder Lorenzo og Ammen (Anne Krigsvoll) er de unges støttespillere, de er snarrådige og våkne og forstår hvilken verden de unge lever i. Broder Lorenzo gjennomfører en vielse av de to. På rørende vis vier han to barn for at de skal unnslippe et ulykkelig liv. Ammen spilt av den fremragende skuespilleren Anne Krigsvoll blir også en garantist for at det er vilje også hos den voksne befolkningen til å redde verden. Rollen kan både ses på som vulgær og kynisk, nok en voksen som Julie vender seg mot, men her er hun en som hele tiden vil de unge vel, en de kan stole på. Romeo og Julie blir, paradoksalt nok, en fortelling om håp og tro, der kjærligheten er drivkraften.