Lekende lett scenekunst

Frontlosjefestivalen

Cornerteatret

24.-26. februar 2022

6 forestillinger:

Gardening av Rita Maria Munoz (NO/CL) dans

Den skamfulle dansen av Anna og Berit Einemo Frøysland (NO) dans/performance

Sometimes the directive may not work as planned av Sang hoon Lee (KR) dans/performance

Clean bastards av Martijn Joling (NL) dans
Rita Løvetannhjarte av Lina Taule Fjørtoft (NO) teater

Amor Fati av Sigmund Njøs Hovind (NO) teater/dans

Frontlosjefestivalen er en biennale for scenekunstnere i etableringsfasen. Bak initiativet står teaterviter og scenekunstprodusent Ingrid Saltvik Faanes og stipendiat i teatervitenskap ved Universitetet i Bergen, Ragnhild Gjefsen.

Frontlosjen ble stiftet i 2012 som en supporter-blogg for (den frie) scenekunsten på Vestlandet. Et slikt bredde og supporter-perspektiv har Faanes og Gjefsen tatt med seg videre inn i Frontlosjefestivalen (som de etablerte i 2016). Helt fra starten av har festivalen hatt som mål å være en nettverksarena for unge scenekunstnerne. Dette målet har Faanes og Gjefsen klart å formalisere til årets festival, gjennom å opprette en mentorordning for de utvalgte scenekunstnerne. Festivalen arrangeres annen hver februar på Corneteatret i Bergen. På årets festival (den fjerde i rekken) ble seks uroppførelser vist: fire danseprosjekt og to teaterforestillinger.

Syklisk solodans som vekker minner

Først ut var Rita Maria Munoz med den Gardening. Hennes mentor var performance- og dansekunster Nicola Gunn. Munoz har skapt en sanselig og syklisk solodans. På gulvet i den minste scenen på Cornerteateret, ses fire hauger med jord. Stukket i vaser og i jorden er det tørre og visne planter (bl.a. tørre stilkblomster). På scenen går Munoz frem til en av jordhaugene, hun legger seg ned på alle fire og grafser og knar i jorden. Hun beveger seg sakte fra haug til haug, stikker de tørre plantene inn i haugene. Forsøker å få dem til å stå av seg selv. En sti av runde elvesteiner er lagt ut, og på et tidspunkt trør Munoz barbent på steinene, og hun løfter opp steinene og bruker dem til å banke over kroppen. Vi kan høre lyden av stein mot bein. I program-teksten nevnes døden som tematikk. Med de døde blomsterkvastene, som det ikke er mulig å gjenopplive – et dødfødt prosjekt i seg selv – kan tittelen Gardening tolkes ironisk. Allikevel føles danserens sakte og insisterende bevegelser ikke ironiske eller komiske. Snarere er det som Munoz bevegelser og stell av de døde blomstene, gjenoppliver minner – minner om det som tørre stilkblomster gjerne symboliserer – livets merkedager – en feiring av livet som var. Munoz har med sin dans lykkes med å skape en var og sanselig forestilling.

Popkulturell selvtillits-boost

Den neste forestillingen på torsdagskvelden var Den skamfulle dansen av Anna og Berit Einemo Frøysland. Deres mentor var performance-kunstner og teaterregissør Andrea Spreafico. På mange måter kan denne danseforestillingen – som uttrykksmessig ligger mellom dans, teater og performance – ses som en motpol til Gardening. I denne forestillingen ble ironi og humor benyttet i stor grad. Det var en lett og lekende forestilling som filosoferte rundt kroppslig skam og ønsket om kroppslig frigjøring. Danserne viste til egenopplevde minner av klønete kroppslige situasjoner, satt opp mot musikk og tekstreferanser hentet fra et filosofisk og et pop-kulturelt univers. Scenetekstene vekslet mellom fremlegg av dansernes autentiske minner, som det å være veggpryd på et skoleball, til sitat fra eksempelvis Dawn Draper- karakteren fra tv-serien Mad Men, eller sangtekster som Radioheads «Creep», i tillegg til sitat hentet fra Isadora Duncan. Tilslutt i forestillingen ble de pinlige og skamfulle minnene snudd til en selvtillits-boost. Når tvillingparet på lekent vis finner frem refleksbånd i selvlysende farger, som de smeller på seg mens de danser disko nedover trappene i publikumsamfiet. Tvillingparets sorti har også en barnlig kvalitet, da løper de over scenen mens de brøler som monstre, før de som (barn i en barneteateroppsetting) går ut og titter inn på scenen, gjentatte ganger. Det er forfriskende å se en slik bruk av ironi og lek med popkultur. Sist var i i 2014 med Catholic 1991 som blant annet Andrea Spreafico stod bak. Det er dermed tydelig at Fronlosjefestivalen har truffet blink med valg av mentor. Med Den skamfulle dansen har Frøysland-søstrene klart å skape en lun, lekende og filosoferende forestilling.

Underfundig «feilbarlighets»-lek

På fredagen var Sanghoon Lee med Sometimes the directive may not work as planned, først ut. Lee arbeider i skjæringspunktet mellom dans og performance. I forestillingen har han et lekent blikk på misforståelser og oppfatninger av feilgrep. Resultatet er en humoristisk, intelligent og oppløftende seanse. Hans kunstneriske rådgiver var Irene Vesterhus Theisen.

Forestillingen starter med at Lee observerer publikum når de kommer inn. Han skriver i en notatbok. Rommet er nakent, foruten en stol og et stativ med klær på. Lyset kommer fra lysstoffrør i taket. Når publikum har satt seg begynner Lee en klønete og forknytt dans, som om hver bevegelse stoppes på halvveien. Så bryter Lee den etablerte formen. En komisk sekvens følger hvor han snubler inn i, og rundt klesstativet, før han forsøker å kle av seg, og så kle på seg igjen, med nye klær fra stativet. Skiftet kommer organisk, men overraskende, og med Lees bevegelses-løse «pokerfjes» blir den komiske effekten forsterket. Lees sceniske prosjekt er tydeliggjort Lee Han søker bevisst å feile – erme og bukseben glipper til stadighet – en enkel koordinasjonsoppgave blir nærmest umuliggjort i Lees «feilbarlighets»-lek. Flere sekvenser følger. Blant annet blir husets tekniker (Snorre Mandal) benyttet som statist, han sitter i en lenestol ute i gangrommet, sammen med et plast-tre, og kommer til syne når Lee åpner dører. I en annen sekvens bærer Lee rundt på plast-treet. Selv om treet hverken er tungt eller for stort til å løftes, later Lee som om. Denne sekvensen, til tross for dens lengde, er såpass underholdende at publikum applauderer når Lee endelig «klarer» å sette fra seg planten. Forestillingen slutter med at Lee, tydelig sliten og lei, begynner å kjede seg. Han går mot nødutgangen, åpner den, og stiller seg i døråpningen, puster tungt og tenner seg en røyk. På samme tid som Lee står i døråpningen, høres rusingen av en motorsykkel, lyden går i rykk og napp et par ganger, før motorsykkelen har passert, som om føreren ikke har helt kontroll på motorsykkelen. Selv om den sekvensen neppe var planlagt, er timingen upåklagelig. Forestillingen ender med at Lee lukker døren og forsvinner ut i kveldsmørke. Lee har med Sometimes the directive may not work as planned laget en forestilling som på underfundig og komisk vis klarer å reflektere over og fremheve menneskets «feilbarlighet».

En satirisk hyllest til renholds yrket

Andre forestilling denne kvelden var Clean bastards, koreografert av Martijn Joling. På scenen danset Amy Pender, Carl Joseph Aquilizan og Yohei Hamada. Danser og koreograf Geir Hytten var Jolings kunstneriske rådgiver. Av de seks forestillingene, er Clean Bastards den sceneproduksjonen som ser ut til å ha det mest rendyrkede samtidsdans-uttrykket. Joling har skapt et dunkelt univers med fokus på gjentakende og rituelle bevegelser. Dette universet, særlig i forestillingens siste del kan minne om Hooman Sharifis koreografiske arbeid.

Joling har søkt å sette rydde- og vaske-arbeid under lupen med denne forestillingen, forsøket håper han at skal oppfattes som en hyllest til renholderes arbeid. Imidlertid kan det virke som Jolings dramaturgiske valg motarbeider dette aspektet, da scenen er helt hvit og ren ved forestillingsstart, mens den etterhvert blir fylt opp av sand og jord. Danserne sprer sanden over gulvet og beveger seg subbende over gulvet, slik at det dannes ulike spor og mønstre i sanden.

Mens i Clean Bastards første del, er scenen er dekket av hvite dansematter. Det er et hvit og «rent» lys som møter oss. Danserne kommer ut på scenen iført kostymer sydd av ulike lapper av utvasket tøy som minner om en blanding av renholdere og håndverkeres arbeidstøy. Danserne lager ulike lyder og bevegelser som tydelig skal illudere renholderes statiske arbeid; slik som å sprute vann fra imaginære vannflasker. Etter et lengre individuelt arbeid, havner de tre danserne på gulvet, hvor de gnikker gulvet med sine kropper (særlig rumpe og lår). Denne aktiviteten, som gjøres vendt mot publikum og i takt, utløste mye latter fra publikum.

Dramaturgisk går dermed forestillingen fra rene flater til skittent gulv. Danserne har gjort et utmattende, men fåfengt arbeid, i løpet av tiden forestillingen varte. Med dette kan det se ut til at Joling viser til hvilket sisyfosarbeid renhold kan være. Imidlertid ser ikke jeg at dette er en hyllest til renholdsarbeidere, snarere oppleves forestillingen med dens ironiske tittel (Clean Bastards), som en satire over renholdsarbeid.

Medrivende teatermonolog om skjulte traumer
Lørdagskvelden starter med Lina Taule Fjørtoft monologforestilling Rita Løvetannhjarte, som er akkompagnert av sang- og lyd-kunstner Bodil Lunde Rørtveit og regissert av Ingrid Askvik. Sist gang Fjørtoft deltok på Frontlosjefestivalen (2020) var med en arbeidsvisning av Rita Løvetannhjarte, denne gangen har Fjørtoft ferdigstilt sitt materiale. Resultatet har blitt til en medrivende og sår teaterforestilling.

Rita Løvetannhjarte utmerker seg mellom de øvrige sceneprosjektene, ved å være en forstilling med et tydelig målpublikum (ungdom) og ved å ha en tradisjonell teaterform (monologen), uten at dette på noe vis skjemmer forestillingen. Monologens tematikk omhandler «Ritas» oppvekst med en alkoholisert far. I forestillingens nåtid søker «Rita», som ung voksen, å bearbeide og frigjøre seg fra sin traumatiske oppvekst. Scenografisk er forestillingen sentrert rundt en rekke hvite esker i ulike størrelser. Disse eskene representerer konkret «Ritas» flyttelass (i det at hun skal flytte inn en ny leilighet), og samtidig er eskene et symbol på den rene fasaden som «Rita» har prøvd å bygge opp, for å skjule sporene av og farens misbruk og en konfliktfylt oppvekst. Eskene inneholder ulike minne-objekter, slik som bryllupsbildet av «Ritas» foreldre. En annen eske blir til et dukketeater. Her spiller Fjørtoft «Rita» som barn, som har funnet farens tomflasker. Vi introduseres blant annet for Mr. Te-quila, en tequila- flaske, lett gjenkjennelig med den røde plast-sombreroen over korken, som spiller sammen med Isbjørnen (Mac-øl). En slik dobbeltbunnet humor kler forestillingen godt, den letter litt på trykket, og gir oss «comic relief». Fjørtoft har en god driv i spillet, hun mestrer å veksle mellom tekstpassasjer på rim, inderlig prosa-tekst, til stand-up-aktig tekstleveranse. Samtidig som Rørtveits musikalske landskap støtter opp, og gir monologen en god rytme. Forestillingen setter spor og tematikken berører. Jeg håper at dette er startskuddet, og ikke sluttvisningen for forestillingen, da dette er en ungdomsforestilling av høy kvalitet, og dem er det ikke mange av.

Intens dans og aggressiv tekstleveranse
Amor Fati av Sigmund Njøs Hovind, deler tematikk med Rita Løvetannhjarte, men synsvinkelen og formatet er svært annerledes. Hovind er, i motsetning til Fjørtoft, som en senior å regne innenfor scenekunstfeltet. Fjørtoft har nylig avsluttet sin scenekunstutdannelse ved Nord (Verdal) Universitet, mens Hovind har vært ansatt skuespiller ved Den Nationale Scene i flere år. Imidlertid kan prosjektet Amor Fati ses som Hovinds profesjonelle scenekunstdebut i det frie feltet. Hovind har i sin performance på mesterlig vis klart å skape et eget scenisk uttrykk gjennom samtidsdans, monolog og film. Sammen med et live-ledsaget rått og suggererende, musikalsk landskap skapt av jazzmusiker Stephan Meidell. Kjersti Steinsbø har vært Hovinds mentor.

Tittelen Amor Fati kan oversettes til «elsk din skjebne», og i forestillingen blir hovedkarakteren, en alkoholisert mann, konfronterte med sitt skjebnesvangre valg. Hovind veksler mellom å spille den alkoholisert mannen, hans ekskone, og hans nevø. Spillet sentres rundt minnene om en konfirmasjonstale som «mannen» holdt for sin sønn, for mange år siden (hans sønn beskrives nå som en voksen mann). Hovind gjenforteller denne konfirmasjonstalen tre ganger i løpet av forestillingen, og hver gang med ulik tekst, og ulik grad av aggressivitet og promille, i spillet, som representerer hvordan «mannen», «ekskona» og «nevøen» husker talen.

Hovind viser frem «mannen» og hans virkelighetsflukt gjennom dans – en kraftfull og suggererende dans som har noe «Jo Strømgrensk» over seg. Hovind har ingen formell dansetrening, men han har gjennom flere samarbeidsprosjekt, og særlig til denne produksjonen (som er en co-produksjon med Carte Blanche), arbeidet med danseteknikk og samtidsdans i samspill med scenisk tekstarbeid. Det er ikke ofte at institusjonsskuespillere oppøver seg danseferdigheter, det er mer vanlig at dansere innenfor samtidsdans benytter seg av tekst og tale i sine forestillinger. Resultatet er imponerende, gjennom Hovinds intense dans (svetten dryppet) og aggressive tekstleveranse, fikk jeg en fysiologisk følelse av mannen som Hovind portretterer – en mann på randen av nervesammenbrudd.

Liten, men velprodusert scenekunstfestival

Etter endt forestilling på lørdagskvelden var det tradisjonen tro duket for avslutningsfest med bobler, pølser og piñata. Festivalens koselige «ambients» (med aktiv publikumsforpleining) er deres kjennemerke. I tillegg har det vært viktig for arrangørene at festivalen skal være liten. Programmet er lagt opp slik at publikum på enkelt vis kan få med seg samtlige forestillinger. Til tross for at festivalen forholder seg trofast til sine ambient(e) tradisjoner og rollen som supporter-klubb for unge scenekunstnere, har arrangørene også klart å videreutvikle sitt konsept. Med dette vil jeg trekke frem mentorordningen som festivalen har arbeidet med over flere år, det er imidlertid først i år at festivalen har fått støtte (fra Bergen kommune) til å gi hvert prosjekt en kunstnerisk rådgiver. Det er tydelig ut fra kvaliteten på samtlige scenekunstprosjekter ved årets festival, at formaliseringen av mentorordningen har lykkes.

(Publisert 19.03.22)