Luksusfellen på DNS

Madame Bovary, den berømte karakteren i Gustave Flauberts roman fra 1857, tror man trygt kan si at fortsatt går rundt

Madame Bovary

Etter Gustave Flauberts roman

Oversatt av Birger Huse

Dramatisert av Mari V. Kjeldstadli og Melanie Mederlind

Regi: Melanie Mederlind

Scenografi og kostymer: Judith Philipp

Lysdesigner: Carina Backman.

DramaturgI: Lillian Bikset og Idun Vik

Den Nationale Scene, Store Scene,

Premiere: 24. mars 2021.

Anmeldt etter forestillingen 20. april

blant oss den dag i dag. Eneste forskjell er at alt hva hun gjør er mer akseptert i dag, ettersom det ikke lenger bare er menn som har lov til å gjøre det: nemlig å leve ut sine fantasier som avlastning fra kjedelige ekteskap, eller å gå berserk økonomisk. I dag ville Emma Bovary fått gjelds-slettehjelp. La det være sagt med en gang, det er ikke kjærlighetsaffærene som fører til selvmordet, men de økonomiske problemene og et villnis av gjeldsbrev som Lheuereux har fått henne til å undertegne. Og merk, navnet Lheureux kan bety «den lykkelige», og som navn her spiller det på at denne strålende rollefiguren selger lykke. Utover det med kjønnsaspektet har ikke verden forandret seg så mye siden 1857, bortsett fra det som gjelder moter, kanskje. Interessant nok aner vi noe som ligner på Henrik Hertz’ Sparekassen, et dansk skuespill fra 1836, som Henrik Ibsen kan ha blitt inspirert av til å skrive Et dukkehjem. Det Flaubert gjør i romanen er et stykke briljant analyse av en skjebne i det tidlige borgerlige forbrukersamfunn, som selvfølgelig den gang utgjorde et fåtall i samfunnet. Frankrike lå nok et godt stykke foran Norge i utviklingen, men med Nora kom det for fullt. Og om ikke Flaubert akkurat foregrep Ibsen, som jo var unik med sin retrospektive teknikk, så foregrep han i hvert fall Zolas naturalistiske romaner om samfunnsmessig forfall, i form av briljante «eksperimentjournaler», i betydningen at romanene positivistisk og nøytralt beskriver mennesker i gitte og spesielle situasjoner. Zolas naturalistiske romaner ble dramatisert og iscenesatt på de store boulevardteatrene i Paris på 1870-tallet, og det har også skjedd med Flauberts Madame Bovary at den er blitt satt opp flere ganger både som teater og ballett.

Montasje av scenebilder

Det er ganske originalt gjort å dramatisere denne romanen slik det er gjort på Den Nationale Scene i Bergen, av regissøren Melanie Mederlind i samarbeid med Mari V. Kjeldstadli.

Melanie Mederlind, opprinnelig fra Uruguay, er utdannet på Stockholms dramatiska högskola. Hun fikk Heddapris for Ulrike Maria Stuart av Elfriede Jelinek på Nationaltheatret i Oslo i 2008, og det kan virke som om kontroversielle kvinneskikkelser er en fascinasjon for henne. Og de er så tidløse som bare et postmoderne teater kan tillate dem å være. Det er lenge siden jeg leste romanen, men dramatiseringen følger romanen ganske nært. Dramatiseringen er ikke postmoderne i retning av å ville dekonstruere handlingen, men regiarbeid og scenografi er definitivt postmoderne i sin fascinerende bruk av tablåer og barokke, scenografiske virkemidler, utformet av Judith Philipp. Scenene veksler mellom det realistiske og prosaiske på den ene siden og bilder og tablåer på den, og alt i alt er det en symbolsk montasje av scenebilder, slik at det tilsvarer noe av det Jacques Rancière skriver om i boken Le destin des Images fra 2003[1]. Rancière bruker nettopp Flaubert som eksempel på en forfatter som bryter ut av den statiske handlingsrealismen og går over i billedfragmenter som utløses av setningene, altså romanen som skriftbilde eller «det å male teksten»[2]. I det ligger det dramaturgiske muligheter til å bryte med realismens konvensjonsforståelse og leke seg med det fargerike og ikoniske i bildene som scenografien tryller frem, rammet inn av to neonskilt, til å begynne med: I AM MADAME BOVARY, og på slutten: A STORY OF NOTHING. I spennet mellom dem utfolder scenene seg i et tidløst samspill med tidligere stil-ikoner og den moderne kvinnen av i dag, altså i spennet fra store, røde 1800-tallskjoler til jeans og t-shirts. Judith Philipp har også laget kostymene. Særlig imponerende rent scenografisk er scenen fra katedralen i Rouen. Emma blir dyptloddende og både anemisk og ekspressivt-pantomimisk spilt av Emilia Rossmann. Emma har stevnemøte med Léon (spilt av Sverre Breivik) i den store katedralen. En lyskjegle eller en lysfontene om man vil, slår ut mot publikum i rett linje fra et stort rosevindu i Carina Backmans lysdesign. Det symbolske og nærmest barokke er gjennomgående i flere scener, hvor lysgirlandere faller ned mot scenegulvet laget av små lyskuler, en scenografi som også preget bakscenen. Det fungerer som en performativ installasjon i brytning med de realistiske scenene ved stuebordet hjemme hos familien Bovary.

Luksusfellen og de råtne lånene

Charles Bovary spilles av Jonathan Filip på en måte som ligger tett opp til den naive og tilsynelatende interesseløse karakteren han tradisjonelt er blitt oppfattet som. Mor Bovary i Sissel Ingri Tank-Nielsens tolkning forsøker på en overbevisende måte å irettesette den oppsetsige svigerdatteren som drømmer om å bryte ut av ekteskapet. Drømmen blir nesten virkeliggjort gjennom forholdet til aristokraten Rodolphe, spilt på en leken men også selvironisk måte av Eirik del Barco Soleglad. Han trekker seg fra flukten de har planlagt, men Emma overlever skuffelsen. Møtet med Léon i Rouen kunne representert en ny flukt, men Léon er jurist og dermed også fornuftig. Det samme gjelder de litt kyniske myndighetspersonene i den lille landsbyen, slik som apotekeren Homais, spilt av Bjørn Willberg-Andersen, og presten Bournisien, spilt av Jon Ketil Johnsen. Den kanskje viktigste karakteren som motspiller til Emma, er den allerede nevnte Lheureux, som blir glamorøst spilt av Kamilla Grønli Hartvig. Hun møter vi også i projeksjoner på skjerm etter hvert som hun ruller frem luksusvarene sine for Emma, og det hoper seg opp enorme mengder av pappkartonger. Lheureux er den drevne forretningskvinnen som gir det hele karakter av luksusfelle, og det er hun som selger ut Emmas nærmest råtne lån. Det er det Emma ikke kan overkomme i all sin kynisme. Hun ødelegger familiens økonomi og bøter mer eller mindre bevisst med livet for det. Og der slutter det, med Charles som bøyd over henne skriker ut sin sorg – og for en gangs skyld viser seg som et helt menneske.

I regien er det mange fine grep av tablåaktig og pantomimisk karakter. Det er både sirkusaktig og klovneaktig i enkelte scener. Og i kontrast til det blir de realistiske scenene nærmest unødvendige og kjedelige. Det veksles mellom voiceoverog rollefigurenes egne fortellerstemmer. Det er veldig fikst gjort, men gitt det store materialet kunne nok forestillingen ha vært skåret mer inn til beinet regimessig og dramaturgisk. I enkelte overgangsscener synes publikum å kjede seg litt, særlig i den kunstpausen som oppstår når sceneteppet er senket ned litt for lenge – for å gi tid til sceneskiftet til det romantiske scenebildet fra katedralen i Rouen. Her kunne teknikken ha vært enda mer effektiv. Kunstpauser er ikke noe publikum liker. Men alt i alt var publikum under den forestillingen jeg så bare halvparten så mange som det publikum som ville vært der uten pandemiens begrensninger. Kanskje falt det derfor litt gjennom å spille på publikums tilstedeværelse. De var ikke mange nok. Men et par sto allikevel opp til stående applaus. Bortsett fra longørene i regi og dramaturgi var forestillingen faglig sett dyktig gjort. Her var det mange teaterhistoriske godbiter i en postmoderne eksplosjon av symboltunge bilder og sterk fargebruk. (Publisert 23.04.2021)