Lyset i Jo Strømgrens kvinnelige klagesang

Rommet er knapt nok opplyst. Vi hører lyden av menn i lystig lag. Etter hvert skimter vi en livløs, tildekket kropp på et trillebord. Bak et gjennomsiktig

kjelleren

Av Jo Strømgren Kompani

Koreografi, scenografi: Jo Strømgren

Komponist: Bergmund Waal Skaslien

Kostymedesign: Bregje van Balen

Lysdesign: Jan Harald Ovrum, Jo Strømgren

Co-produsent: Den norske opera & ballett

Premiere Den norske opera & ballett, Scene 2, 23. mai 2024

forheng som deler scenerommet på tvers, aner vi to kropper til. Tittelen har fortalt oss at rommet er en kjeller. Det ser ut som et likhus. En kvinne kommer inn fra venstre. Hun beveger seg rundt, hun tenner en lampe som henger fra taket, hun finner en pistol, og hun tar på seg en (lege-)frakk før hun setter seg ved et enkelt skrivebord med en PC-skjerm.

Lik våkner til liv

Det er da det skjer: Det som tilsynelatende var et lik beveger seg. En arm faller ned. Kroppen setter seg opp. Legekvinnen går bort til den andre kvinnen, undersøker henne og ikler den nakne kroppen en lett frakk. For å få på henne en truse hjelper hun henne til å stå. Kvinnen står ustøtt, men gradvis våkner kroppen til liv. Det er tydelig at hun har vansker med å holde balansen, noe koreografen uttrykker med nærmest ukontrollerte bevegelser med særpregede knekk i kroppens ledd.

Samtidig har de to kroppene bak forhenget også våknet til liv, og da de to kvinnene bryter gjennom forhenget kommer de fire danserne sammen i ulike formasjoner. Dette gjentar seg med ujevne mellomrom gjennom den en time lange forestillingen. Det er her Jo Strømgrens særpreg ligger, og de hurtige skiftene mellom presist formulerte, tablåaktige konstellasjoner skaper en dramatisk nerve som driver forestillingen fremover.

Negative assosiasjoner

Tittelen på Jo Strømgrens nyeste produksjon for eget kompani, Kjelleren, er en god beskrivelse av stemningen som etableres med forestillingens rammeverk. En kjeller er et rom under bakken, det er ofte fuktig og uten dagslys, og det har ofte bare én inngang – og utgang. Gjennom krim- og skrekkfilmer er vi vant til å forbinde kjellere med tvang, vold og tortur. Kjelleren er et perfekt sted for å frembringe uhygge og uuttalte trusler.

Assosiasjonen til et likhus gjør at utgangspunktet ikke kunne vært særlig dystrere. Siden Jo Strømgren gjerne forbindes med humrende, humoristiske innslag, vil de som kjenner kompaniets forestillinger bli overrasket over inngangen til Kjelleren. Han har riktig nok tatt opp alvorlige temaer i dystre omgivelser før, men det er som regel alltid humor og komiske innslag som letter på stemningen. Denne gangen er disse tingene nærmest helt fraværende, så det må andre ting til for å holde på publikums oppmerksomhet. Og det greier danserne, for på premieren torsdag var det stående applaus og hurrarop.

Jeg hadde også en god opplevelse. Den underliggende tematikken, som er formulert som en «hyllest til de millioner av kvinner gjennom historien som har blitt dømt til en skjebne med tidlig død og glemsel», oppleves positivt, selv om hyllesten i liten grad slår gjennom i handlingen. Kjelleren er mer som en klagesang – en lamento – som sørger over tapte liv og triste skjebner. Forestillingen preges av dunkel belysning, blodsøl, våpenbruk og en underliggende, truende atmosfære. Scenen er delt i to, og det gjennomsiktige forhenget gjør det trangt på den fremre delen av scenen. Rommet bak forhenget ligger ofte i mørke, eller det fylles med teaterrøyk som danserne utnytter ved å bevege seg inn og ut av skyen.

Latteren erstattes

På premieren ble ikke publikum invitert til å le. Det er i seg selv en uvant tilnærming fra Jo Strømgrens hånd. Når koreografen har gitt slipp på humoren, må han forsterke andre kvaliteter for å holde på oppmerksomheten. Handlingen kan bringe frem tanker om reinkarnasjon, om evnen til å gjenskape liv i krysspunktet mellom minner og glemsel. Dansernes samhandling snakker om solidaritet, vennskap og gjensidig støtte, men også om konflikter og interne motsetninger.

De fire danserne har jobbet sammen i Loftet, som hadde premiere for to år siden. Der var temaet kjærlighet mellom kvinner, nå dreier det seg (ifølge programomtalen) om «kjærlighet til kvinner som for lengst er døde og glemt for verden.» Teksten føyer til en liten slengbemerkning om patriarkatet – noe som er helt på sin plass. Men lyden av menn i lystig lag, som repeteres som en lydkulissene i bakgrunnen, opplevdes mest som en unødvendig påpekning av en kunstig distanse: Det er aldri noen tvil om at dette er en forestilling om kvinners solidaritet og samhandling.

Presisjon og tempo

Forestillingens fremste kvalitet er det intense og presise samspillet danserne imellom. Jeg tenkte flere ganger at de utfører de strømgrenske formasjonene med imponerende stor presisjon og høyt tempo. Ulike rekvisitter brukes med stor oppfinnsomhet, og spesielt fire trillebord som kan hektes sammen fungerer godt som en utvidelse av det trange scenerommet. De tilfører scenografien en bevegelighet som skaper nye muligheter.

Scenografien er mørk og fargeløs, men stemningen brytes av enkeltelementer som ekspressiv bruk av røde klær. Lyset brukes også bevisst, og selv om scenebildet oppleves mørkt og dystert, er det de skarpt opplyste bevegelsene som fester seg i minnet. Musikken er en sterk bidragsyter til forestillingens fremdrift. Komponist Bergmund Waal Skaslien har skapt en collage av ulike stiluttrykk. Musikken skifter uanstrengt mellom barokk, rock og rap. Han parafraserer Bach så vel som Rolling Stones’ Jumping Jack Flash, og lydbildet er en identitetsskapende medspiller som bygger opp forestillingens dynamiske fremdrift.

Stillheten etterpå

Til tross for en gjennomgående god opplevelse, sitter jeg igjen med noen innvendinger. Enkelte scener manglet intensitet, og noen grep – som introduksjonen av et sverd og en ringbrynje – opplevdes som unødvendige distraksjoner. Forestillingen har en god dynamikk med en dramaturgisk oppbygging der danserne skifter mellom ulike konstellasjoner. De danser både solo, duetter, trioer og full gruppe. Mot slutten tones det helt ned. Lyden ovenfra slår inn igjen, og til slutt er en danser alene tilbake på scenen. Hun legger seg opp på trillebordet og brer et laken over seg. Lyset er dempet, men når hun ligger der helt i ro slås døren til venstre opp og et skarpt lys flommer inn over tablået. Så blir det mørkt.

Lyset kan gi hver enkelt en påminnelse om at hvert eneste liv er så mye større enn de ytre markørene vi legger merke til i vår daglige omgang med andre mennesker, og at vi må lete etter dette lyset selv, i vår egen hverdag. Men det spørs om det er nok til å gi Kjelleren evig liv? Forestillingen er et eksperiment som avviker såpass mye fra den forventningen Jo Strømgren kompani har bygd opp gjennom 26 år, at det kan bli vanskelig å selge den inn på et internasjonalt marked. Men valgene er gjort med så stor bevissthet at det godt kan være at Kjelleren varsler en ny dreining i koreografens livsverk. Uansett hvordan denne forestillingen blir mottatt, skal det bli spennende å se hvor Jo Strømgren går videre.

(Publisert 26.05.2024)