«Måsen» – lett ribbet Tsjekhov

Regissøren, Hanne Tømta, har satt opp flere Tsjekhov-stykker ved Nationaltheatret, i tillegg til

måsen

Av Anton Tsjekhov

Oversatt av Kjell Helgheim

Til nordnorsk ved Ragnar Olsen

Bearbeidet av Mari V. Kjeldstadli ved Nationaltheatret

Regi: Hanne Tømta

Scenografi og kostymer: Nora Furuholmen

Lysdesign: Øyvind Wangensteen

Musikalsk leder: Simon Revholt

Hålogaland Teater, premiere 16. september 2023

Måken (2019) også Tre søstre (2014) og Kirsebærhagen (2017), og scenografien i Tromsøversjonen Måsen er ved Nora Furuholmen som også var ansvarlig for scenografien i Måken-oppsetningen ved Nationaltheatret. Det er litt uklart for meg hva som er Tømtas intensjon med oppsetningen på Hålogaland Teater, utover det å sette opp en Tsjekhov-klassiker, men flere steder (blant annet på HTs nettsider) framhever hun generasjonskonfliktene i teksten, og hun oppfordrer publikum til å ta med seg en fra en annen generasjon på forestillingen. (Jeg tok med to attenåringer, de syns oppsetningen var «ok», men reagerte på måten de unge hovedrolleinnehaverne var kledd på, særlig at dramaforfatteren Konstantin på 25 år gikk rundt i ei joggebukse hele tida, noe de interessant nok mente undergravde de unges status overfor de eldre). Oppsetningen er i tråd med teaterets nordnorske profil oversatt til nordnorsk og har derfor også fått tittelen Måsen. Den framstår som en oppsetning som er veldig god på å formidle og forklare, og slik åpne for forståelse og innlevelse, men som i mindre grad vektlegger de fortellingene som fortelles gjennom for eksempel spillet-i-spillet (teaterstykket-i-teaterstykket) og symbolikken, og som reduserer det (i hvert fall for meg) urovekkende komplekse og mangetydige hos Tsjekhov. Den gjennomgående, tragiske opplevelsen av livet som dødt, for eksempel, kommer ikke ordentlig fram før sent på grunn av regiens vektlegging av lettheten, humoren og komikken i teksten, særlig i den første av de to hoveddelene, hvor også musikk og sang bidrar til den i et Tsjekhov-drama så viktige stemningen (musikalsk leder er Simon Revholt) (og ja, man kommer i stemning). Fordelen med denne vektleggingen er at forestillingen lettere kan nå et bredt publikum. Premierepublikummet var strålende begeistret, og lokalpressen, avisene Nordlys og iTromsø, ga begge terningkast seks.

Teaterkrise og dødt liv

Forestillingen åpner tekstnært med Masja (spilt av Hanne Mathisen Haga) og hennes replikk om det døde livet – «Æ e ulykkelig. Æ sørge over livet» – og med at Konstantin (Iver Innset) sitt nyskrevne teaterstykke skal settes opp i hagen på godseier Sorins gods (Sorin spilles av Kristian Fredrik Figenschow). Scenografien er i denne første av de to delene et hageeksteriør med stoler som stilles sammen etter behov til amatørteaterforestilling og hageselskap. Konstantins teaterstykke, teaterstykket-i-teaterstykket, har ingen egentlige karakterer og består av en monolog om det døde livet, alt liv er dødt, som framføres av Nina (spilt av Ingrid Mikalsen Deinboll), som drømmer om å bli skuespiller, før Konstantin avbryter forestillingen i raseri over morens, skuespillerdivaen Irina (spilt av Kristine Henriksen), kritiske sidekommentarer. Parallellen mellom Konstantins stykke og Masjas åpnings-replikk om det døde liv viser at spillet-i-spillet reflekterer handlingen som helhet, eller at handlingen reflekteres i teaterstykket-i-teaterstykket. Det er slik, som i Tsjekhovs tekst, lagt opp til en vedvarende indre spenning mellom en mørk og desillusjonert livsforståelse og en tilsynelatende lett sommerstemningen, men denne svekkes når forestillingen på HT har en regi som særlig i første del vektlegger lettheten, humoren og komikken på bekostning av det andre, den mørke understrømmen.

Den vektlegger imidlertid, som allerede nevnt, Konstantin, og ifølge han er teateret i krise og må fornyes gjennom nye former:

teateret i dag e jo bare rutina, skrik og fordomma. Det e døden. Ka får vi se når teppet går opp? Enda en dramatisert bestselgerroman fra samtida eller 150 år gamle teksta som skal førtelle oss nåkka om korsn vi leve i dag. Det vi treng e nye forma! Dikt og forbainna løgn. Det e her æ høre tel. Vi må skape et nytt teater, og kan vi ikkje det må teateret dø.

I det teateret Konstantin ser for seg, samt i det teaterstykket han setter opp i dramaet, er den tradisjonelle realismen forlatt til fordel for et mer symbolistisk og abstrakt formspråk. Nina beklager seg over dette, hun mener teateret må ha levende karakterer og helst et kjærlighetsplott. Konstantins mor, Irina, er nådeløs i sin omtale av sønnens nye teater og kaller stykket pretensiøst prat eller babbel og «dårlig oppførsel»: «Dette e ikkje nye forma. Det e bare dårlig oppførsel» (dagens kritikk av «påfunnsteateret» fortoner seg her som et ekko av denne kritikken). Konstantin modifiserer seg på slutten av stykket:

Det e ikkje gamle og nye forma det dreie sæ om. Det gjeld å uttrøkke det man har i sett indre, nåkka ekte, virkelig!

Det som preger hans eget indre, etter at han er blitt avvist nok en gang av Nina, som han fortsatt hevder han elsker, er imidlertid den stadig tematiserte erkjennelsen av at livet er dødt. «Æ frys på innsida, som i ei underjordisk hula, æ e død, og alt æ skriv e dystert og kaldt og meningsløst». Tsjekhov lar han da også skyte seg til slutt. Det får han også gjøre i HTs oppsetning. Her får likevel lettheten, humoren og komikken lenge dominere.

Måse, bymåse, villand

Måse-symbolikken kan, slik det er blitt gjort, relateres til Ibsens villand-symbolikk. Måse-motivet henviser ikke bare til suksessforfatteren Trigorins novelleskisse, det etableres som symbol lenge før den tematiseres, når Nina sammenlikner seg selv med en måse i en samtale med Konstantin og Sorin – «æ lengte hit te sjøen, som en måse… Æ tenke ikkje på nåkka ainna…» – og Konstantin etter det skyter en måse og gir den til henne med replikkene «æ lægg den førr dine føtter» og «snart dræp æ mæ på samme måte». Senere plukker Trigorin denne historien opp som motiv for en novelle, og Nina ikke bare sammenlikner, men identifiserer seg senere med måsen – «æ e en måse», «æ e måsen» og underskriver sine desperate brev med Måsen. Men der Ibsens villand er skadeskutt under vingen slik at den ikke kan fly, er måsen i Tsjekhovs drama skutt og død. Så mens Ibsens villand kan sies å være hemmet i livsevnen, er Tsjekhovs måse død og helt uten noen som helst slags evne til liv, jf. også tematiseringen i replikkene av livet som dødt. En frekvent innvending særlig til filmatiseringer av Ibsens Vildanden har vært at det å framvise loftet og anda på scenen fører til en banalisering av tematikken, og i gjenfortellinger av de første teateroppsetningene av dette dramaet ute i Europa kan vi lese at publikum kvekket som ender i salen og åpenbart syntes det hele ikke bare var komisk, men direkte latterlig. I HTs oppsetning får vi faktisk se den døde måsen, og vi får også se den utstoppet, som trofé, etter at Trigorin angivelig har bedt om å få den utstoppet (noe han senere ikke husker at han har gjort). Kanskje kunne man, siden man har valgt å vise fram fuglen, både den døde måsen og den utstoppede måsen, gjort noe ut av de tragi-komiske mulighetene som ligger i den visuelle framvisningen av symbolet?

Om Tsjekhovs måke refererer til Ibsens villand eller ikke, skal ikke diskuteres her, men HTs dialektale vri fra måke til måse, vil nok, for Tromsøværinger i hvert fall, umiddelbart framkalle et lokalt fuglebilde: Bymåsen. Bymåsen er blitt et begrep i Tromsø og utgjør dermed en uunngåelig kontekst for det lokale publikummet i forståelsen av kjernesymbolet i oppsetningen. Og da kan de mer ubehagelige aspektene ved den lengselen måsen er satt til å uttrykke i dramaet/oppsetningen, sies å forsterkes. Det er ikke først og fremst frihet Nina lengter etter, men berømmelse, hun vil bli en berømt skuespillerinne koste hva det koste vil. Den samme dobbeltheten gjelder også de andre i dette kunstnerdramaet (Trigorin vil forbli den berømte forfatteren han er, Irina skuespillerdiva, Konstantin vil bli banebrytende dramatiker). For bymåsen lengter ikke etter havet, eller, som i Måsen, innsjøen, den lengter etter byens kebaber og vafler. For mange framstår den derfor, selv om den er aldri så hvit i fjærene, som en ubehagelig fugl (unntaket er de som har innsett at det fins utrydningstruete måsearter), og vi har diverse prosjekter på gang i Tromsø på hva vi skal gjøre med det økende antallet bymåser, blant annet måsehoteller (for hekking) som i all hemmelighet for måsene gradvis flyttes lenger og lenger bort fra sentrum. Andre vil skyte den, eller fjerne eggene fra reirene. Denne spesielle konteksten trodde jeg kanskje ville hintes til i HTs oppsetning, også siden regissøren har gitt uttrykk for at «både innhold og form passer inn i nord» (intervju på teaterets nettsider). De Tromsøværingene som ikke kjenner Tsjekhovs drama fra før, vil nok ha forventninger om en eller annen aktuell måseproblematikk, i hvert fall et aldri så lite hint til den, men det eneste stedet vi får det, er, i programfolderen, hvor det er et bilde av et festmåltid som inkluderer måse-egg.

Og dagens teaterkrise –

Det er vanskelig å skrive om en oppsetning av Tsjekhovs Måken, et drama som tematiserer en teaterkrise, uten å relatere til den teaterkrisedebatten som i disse dager foregår i endel norske aviser og tidsskrift. I den pågående debatten etterlyser Frode Helmich Pedersen, professor i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, et mer litterært teater. I det legger han et teater som i større grad vektlegger den skrevne dramateksten og resepsjonen av den. Jeg tror ikke det han kaller et mer litterært teater er noen løsning. Selvfølgelig er det viktig at regissører forholder seg til dramateksten og dens resepsjon (og det tror jeg de gjør), men resepsjonen består jo ikke bare av den litterære resepsjonen, den rommer også de vel så viktige adaptasjonene til teater og film. Det er det ene. Det andre er at en vektlegging av den litterære resepsjonen og en forpliktelse på, eller lojalitet overfor teksten, verken garanterer høyere kvalitet eller høyere besøkstall. Når det gjelder HTs Måsen tror jeg nok lojaliteten sammen med tydeliggjøringen og vekten på komikken, kan bidra til høye besøkstall, og det er en god ting, bare så det er sagt. Men for meg ble dette en litt ribbet Tsjekhov, en type feelgood-teater som ivaretar det eksistensielle alvoret som representert i enkeltskjebnene, men ikke den gjennomgående, foruroligende spenningen mellom det lyse og lette (det komiske) og det mørke og tunge (det tragiske). Jeg lot meg absolutt både underholde og bevege, men savnet den kompleksiteten og mangetydigheten jeg forbinder med Tsjekhov. Det kan selvfølgelig avskrives som et spørsmål om tolkning. Alle adaptasjoner baserer seg, som de nye kunstverkene de er, på en tolkning av det adapterte verket, en tolkning som kan avvike fra en kritikers tolkning.

(Publisert 21.09.23)