Mer mannlig intimitet

Jakob er en forestilling som tar for seg maskulinitet og intimitet, laget av den norsk-vietnamesiske koreografen Tony Tran. Forestillingen er en duett

jakob

Koreografi: Tony Tran

Skapende utøvere: Knut Vikstrøm Precht og Tony Tran

Musikk: Magnus Bugge

Lys: Tobias Leira

Dramaturgi: Thomas Schaupp

Dansens hus, Studioscenen, 11. november 2021

mellom ham og den svenske danseren Knut Vikstrøm Precht, og er inspirert av filmen Happy Together (1997), et romantisk drama med utgangspunkt i et homofilt par, av den Hong Kong-baserte regissøren Wong Kar Wai. Tittelen på forestillingen henspiller både på den norske betydningen av Jakob som eventyrlysten og den bibelske der Jakob er en bedrager, forteller Tran i et intervju publisert på Dansens Hus sine nettsider. Tran ble utdannet fra Kunsthøgskolen i Oslo i 2012 og har vist egne arbeider både i Norge og utenlands siden da. Jakob hadde premiere ved Nuuk Nordic Festival på Grønland i 2019.

Kroppsliggjort poesi

De to personene, som befinner seg på scenen i det publikum kommer inn, er først avventende til hverandre, de ser hverandre an. De beveger seg på hver sin side av det hvite scenegulvet, den ene i en gul shorts og en hvit genser, den andre i en hvit shorts og en blå genser. Personen i gult sveiper blikket sitt insisterende over publikum, som har rukket å bli komfortable i setene. Det er stille, intensiteten i rommet er høy, og utøverne ser ut til å holde tilbake energi. De er stødige i bena og myke i blikket. Snart går den i gult tvers over scena til den i blått, uten at jeg forstår helt hva det var som fikk ham til å gjøre det. Nå står de tett på hverandre, mens de ser hverandre i øynene, helt til den ene setter i gang en gyngende bevegelse som den andre responderer på og intensiteten sleppes et lite øyeblikk. De veksler mellom å ta initiativ. Den hverdagslige estetikken går etter hvert over i et mer abstrakt bevegelsesmateriale, der utøverne jobber med fysiske prinsipper som vektforskyving, balansering, støtting og løfting; hele tiden med oppmerksomheten rettet mot hverandre og det som foregår imellom dem. Det grundige fysiske arbeidet og oppmerksomheten utøverne gir hverandre, gjør meg interessert i hvert steg de tar, samt hvor denne relasjonen er på vei.

Mannlig intimitet

Samspillet mellom de to utøverne er en fryd å se på. Jeg opplever relasjonen mellom de to mennene som en pågående forhandling, med alt det innebærer av samstemmighet og friksjon, lek og alvor, humor og inderlighet. Intensiteten i den gjensidige oppmerksomheten gjør at jeg tenker på relasjonen som romantisk, selv om den ikke trenger å være det. Enkelte ganger ser det ut som om de er i ferd med å kysse hverandre, og så skjer ikke det likevel; slik leker de med publikums forventninger knyttet til hvilket forhold de har til hverandre. Gjennom å holde seksualiteten mellom de to mennene åpen for tolkning, opplever jeg at det først og fremst er mannsrollen som undersøkes i Jakob. Jeg tenker på hvordan (cis-) menn fortsatt ikke oppfattes som kjønnet på samme måte som kvinner og kjønnsskeive, fordi de leses som normen på mennesket, og at det å ta for seg mannen som kjønn kan bidra til å endre denne oppfatningen og skape et mer nyansert bilde av menn og ulike maskuliniteter. For min egen del oppleves den nære relasjonen mellom de to mennene i Jakob som en representasjon av mannlig intimitet jeg ikke ser så ofte, der nærhet ikke trenger å handle om seksualitet, men om vennskap, fortrolighet og gjensidig avhengighet. Slik viser Jakob på en tydelig måte hvordan menn kan ta eierskap til og romme intimitet og nærhet, i egen kropp og i relasjon til andre menn.

Underliggjøring

Bevegelsesmaterialet holder seg hele tiden på et hverdagslig, praktisk og organisk nivå, en måte å jobbe med dans på som jeg forbinder med en del av den såkalte postmoderne dansen, der modernistiske ideer om autentisitet, originalitet, funksjonalitet, renhet og autonomi fortsatt eksisterte. Jeg tar meg i å sette pris på opplevelsen av avgrensning i tid og rom som forestillingen gir, også fordi denne avgrensingen gir et rom for mer introverte følelser som oppriktighet, sårbarhet og inderlighet; følelser som jo er en stor del av det mer intime og private livet. Siden jeg oppfatter modernistisk estetikk som maskulint, og introverte følelser som mer feminint, blir jeg sittende og fundere på hvordan dette meta-perspektivet kan bidra til å understreke forestillingens tematikk.

Den siste delen av forestillingen foregår i et noe mørkt, ambient lydlandskap, mens scenen er dekket av et blå-lilla lys. De to mennene bytter på å bære hverandre rundt på scenen, i posisjoner der de nærmest smelter sammen til én kropp. Det blå-lilla lyset gjør at jeg ikke ser så godt hva som foregår, og bidrar til å skape en distanse til kroppene på scenen, i tillegg til at utøverne skaper underliggjørende posisjoner. Her tenker jeg at forestillingen hadde tjent på å benytte seg av flere tydelige, gjenkjennelige bilder og referanser, for å gi den mannlige intimiteten et noe større handlingsrom. Likevel er det ingen tvil om at Jakob bidrar til å vise en sjeldent varm og nær representasjon av menn, og relasjoner mellom menn, som jeg kunne tenke meg å se mer av.

(Publisert 16.11.2021)