Miljøet som forsvant

Black Box teater ble etablert som de frie scenekunstgruppenes teaterscene av Danse- og Teatersentrum, i 1985. Her kunne grupper som var spredt over hele landet leie seg inn. Etter hvert ble co-produksjon og inviterte gjestespill fra inn- og utland et mandat på bakgrunn av en bevissthet om behovet for å heve kvaliteten på fri scenekunst i Norge. Teateret hadde nasjonal støtte fra feltet som «et omvendt Riksteater». De første bevilgningene fra Stortinget ble gitt til teatret ut fra argumentasjonen «omvendt Riksteater» og viktigheten i at utenbysgrupper skulle ha en scene i Oslo. Teateret begynte å produsere selv fordi det ble vurdert som en riktig satsing for å heve kvaliteten på det som ble vist. Man så nødvendigheten av å ta ansvar for at feltet skulle å få aksept som profesjonelle scenekunstnere, heve nivået og øke selvbevisstheten blant de frie scenekunstnerne. På denne tiden hadde gruppene så dårlig økonomi at de umulig kunne realisere på høyt nivå. Det at Black Box begynte å produsere selv førte til et profesjonelt miljø på teateret og ble vurdert som et avgjørende tilskudd av kunnskap til et fritt scenekunstfelt uten kompetanse på produksjon. Målsetningen var at institusjonen skulle ha nasjonal status, selv om teaterhuset lå i Oslo. Denne statusen viste det seg å bli vanskelig å få gjennomslag for i Stortinget og Oslo kommune. Den kampen har fortsatt ikke vunnet frem. Men det kan dessverre se ut som om den er glemt av teaterets nåværende sjef og styre.

Kulturdepartementet har åpnet for innspill til regjeringens nye scenekunststrategi, som skal ferdigstilles innen september 2019. Å oppnå nasjonal status for Black Box teater, med mandat om å vise det frie feltet nasjonalt, kunne ført til en tiltrengt kunnskapsutveksling gruppene imellom, og gitt mulighet til å gjenreise et helt felts identitet. Men det er ikke gitt at de frie scenekunstgruppene vil målbære et slikt krav.

Hvorfor ikke?

Utviklingen under Seltun og Moe

Årsaken til at det ikke lenger fins noen sterk identifikasjon mellom et helt felt og Black Box teater kan man trolig finne i utviklingen og dreiningen under de to siste teatersjefene, Kristian Seltun og Jon Refsdal Moe. Under Seltun fikk programmet en sterkere vekt på teatersjefens autonome programmering. Han prioriterte å presentere markante kunstnerskap og internasjonale trender innenfor det frie feltets estetikk. Samtidig som de norske gruppene mistet sitt samlingspunkt og selvsagte visningssted i Oslo, fikk feltet til gjengjeld et enormt kunnskapsløft i form av presentasjoner av sentrale orienteringspunkter i feltets internasjonale senter og periferi. Teateret ble i samme periode fundert som aksjeselskap med løsere tilknytning til DTS. Formålet ble todelt:

1) Selskapets formål er å fremme den frie scenekunsten i Norge, 2) Selskapet skal, gjennom presentasjon og samarbeidsprosjekter, programmere og formidle norsk og internasjonal scenekunst.

Under Jon Refsdal Moe var programmet preget av en sterkere vekt på sjefen som kurator. Å kuratere betyr økt vektlegging av sjefens egen smak som grunnlag for valg og profil. Det motsatte ville være en programmering som tok ansvar for et definert tilfang av forestillinger, f. eks. å skulle nå spesifikke publikumsgrupper, eller å fremme et felt, slik formålet til Black Box er. Moes utforming av sjefsrollen som kurator kom til uttrykk som en større vektlegging av enkeltstående kunstnerskap. Han videreførte en vei mot autonomi som var igangsatt av Seltun. Jeg tolket Moe dit at han ville være fri fra enhver instrumentell binding. Det er kuratorens posisjon. En logisk konsekvens var at de norske gruppene som søkte seg til teateret under Moe ikke lenger fikk noen utvidet begrunnelse for avslag og utvalg i programmeringen til Black Box. Teateret ble dermed uforutsigbart for feltet nasjonalt. Seltun ga på sin tid kunstfaglige begrunnelser ut ifra uttalte konsepter og kontekster i forhold til hans definisjon av teaterets mandat i begrunnelsene til gruppene som søkte seg dit. Moe etablerte derfor en større distanse mellom feltet og teateret. Med Sibué-Birkeland har teatret fått en sjef som ikke leser norsk, selv om man presenterer nye ideer gjennom skriftlige søknad og prosjektbeskrivelser til teatret. Det får konsekvenser fordi man må ha avtale om spillested for å søke produksjonsstøtte fra Norsk kulturråd. Dynamikken mellom teateret og feltet, og hvordan sjef og styre på Black Box teater definerer hva det vil si å fremme feltet, virker direkte inn på rekruttering, utvikling og hva feltet kan komme til å bli.

Fortsatt autonom kurs?

Hvilke kunstnere skulle vært programmert? Poenget er at uten en omreisende teatersjef, sulten på stadig å være der en mulig redefinering av scenekunsten skjer, på tvers av geografiske og institusjonelle maktakser, en sjef som også definerer sitt ansvar som å løfte frem hva undergrunnsmiljøene skaper, og hva de uten penger har vilje til å gjøre, tar teatret heller ikke høyde for å følge den faktiske utviklingen og tilveksten på feltet nasjonalt. Derfor kan man få inntrykk av at det ikke lenger finnes et miljø, eller at det har forsvunnet. Men kanskje det er programmeringen til Black Box som har ført til at det går under radaren?

Et eksempel. Jeg var scenekunstkonsulent i Vest-Agder fylke under perioden til Seltun og utredet i en scenekunstplan hvordan man kunne bygge et fritt felt i regionen. Vi kartla omfanget av kunstnere til elleve konstellasjoner med profesjonelt utdannede utøvere/skapende og som drev prosjektbasert. Ingen var vist på noen av de tre programmerende teatrene (BIT, Avantgarden, Black Box). De identifiserte seg heller ikke med Black Box teater. Jeg kom fra Oslo og ante ikke at de eksisterte før jeg startet arbeidet. I perioden under Moe var jeg DTS’ representant i valgkomiteen for styret til Black Box teater. Debatten gikk friskt internt om hvilke posisjoner og kvalifikasjoner representanter burde ha/skulle få, med spesielt sikte på at det kommende styret skulle ansette teatrets sjef for neste periode. Jeg sto på å velge inn representanter som kunne utvikle refleksjonen rundt teatrets redefinering av en posisjon med nasjonal status, på bakgrunn av å ta ansvar for rekruttering og bredde. Den posisjon hadde ikke støtte av daværende styreleder, sjef eller den resterende valgkomiteen som var utnevnt av teatret. De som allerede sto for en autonom kurs var i majoritet. Samtidig er min oppfatning at mange representanter på generalforsamlingen til DTS har signalisert et ønske om kursendring.

Assosierte kunstnere - mer bredde i presentasjon?

Et eksempel på fokus fra Sibué-Birkeland som kan begrense teaterets kapasitet til rekruttering og til å fleksibelt følge feltet, er hennes innføring av assosierte kunstnere. Tre av gangen over flere år, med en gjensidig forpliktelse mellom teater og kunstner. I dag er dette Mette Edvardsen, Hildur Kristinsdottir og Ingleiv Berstad. Tidligere var det Tormod Carlsen og Mårten Spångberg. Alle er vel etablert i det prosjektbaserte feltet. Det kan synes som man er tilbake til å produsere som i teatrets etablering. Som sin visjon beskriver nå Black Box teater seg bl.a. som et laboratorium og produksjonsrom. Men er det dette scenekunstfeltet trenger for å fremmes, slik det står i dag? I lys av programtekstene til Sibué-Birkeland sine 5 sesonger, har hun andre grunner. Sibué-Birkeland har så langt vektlagt publikummet i Oslo sin tilhørighet til teatret, at teateret skal nå ut til alle, at det har bredt nedslag og oppsøkende profil.

«For the past two and half years, my project for Black Box teater has been to embrace an open minded approach to different voices and viewpoints: by working across disciplines and inviting artists from culturally diverse backgrounds, by creating conversations with the city and residents, in a symbolic and poetic form, or by inviting audiences, as well as thorough discussions, debates and workshops. In the same way that we promote the notion of multiple identities and try to avoid reducing the identity of work to an assignment of gender, geographical, cultural or other – we claim an identity for Black Box teater made up of nuance, a crossing of varied and multiple tones: abstract or narrative, loud or soft, disturbing or touching.»

Presentasjon av vårprogrammet 2019, Anne-Cécile Sibué-Birkeland

Bredde, i form av det multikulturelle, og vilje til å nå et ulikt publikum, viser seg i teatrets uttrykk utad. Men det hjelper lite at terskelen er lav og innbydende for ”folk flest”, hvis kapasiteten for å presentere scenekunst miljøet i Norge i sin bredde ikke er sterk nok?

Ulike mandat

BIT og Teaterhuset Avant Garden har annen historie og mandat enn Black Box teater. Sammen er de de tre programmerende teaterhusene i Norge. De er også et nettverk for samarbeid. TAG ble etablert av gruppene i Trondheim (1984) og er et rendyrket programmerende og co-produserende teater med klar kunstnerisk profil som er gitt av teatersjefen. Mandatet er å presentere nyskapende, prosjektbasert scenekunst fra hele verden. BIT er fritt, det ble etablert (1983) og er drevet frem av Sven Åge Birkeland. Han har selv definert sin posisjon som: «Min hovedoppgave er å følge feltet, og legge til rette for utveksling mellom norske og internasjonale strømninger.»

Sven Åge Birkeland: Fortellingen om himmelstormene, BIT.no

Det er bare Black Box teater som har som vedtatt formål å fremme den frie scenekunsten i Norge. Et viktig spørsmål er om teatret har underdimensjonert kapasitet til å presentere bredde, rekruttering og inndekke feltet nasjonalt, kombinert med presentasjon av viktige internasjonale verk. Fortsatt eies teatret av DTS, de frie gruppenes organisasjon. Hvilke tiltak som til enhver tid er formålstjenlig ifht hva det vil si å «å fremme», vil nødvendigvis endre seg over tid. I 80-årene var det kvalitetsheving. I dag er det frie feltet sterkt, omsetningen er høy, tilskuddene og den økonomiske driftsrammen bedre. Produksjonskompetansen er høy. Bare med basisfinansieringen har den frie scenekunsten fått et antall grupper med en så høy produksjon at de alene kunne dekket spilleflaten til Black Box teater. Flertallet av scenekunstnerne som driver prosjektbasert er bosatt i Oslo. At teatret representerer denne geografiske tilhørigheten, tilsvarer mye av den nasjonale aktiviteten. Men selv ikke undergrunnsmiljøet i Oslo er det egentlig kapasitet til å vise, når feltet har fått så høy produksjon. At feltet er sterkt i dag, betyr ikke at det kommer til å være det om ti år. Mye av det vi ser som helt sentralt nå, er en konsekvens av tiltak på 1980, 90- og 00-tallet.

Jeg etterspør en synlig strategi for hva det å fremme den frie scenekunsten i Norge betyr for Black Box teater. Det er et legitimt valg at styret har definert visjonen som: ”Black Box teater er et møtepunkt for norsk og internasjonal scenekunst, forbinder internasjonale kunstnere til norsk sammenheng og stimulerer internasjonale nettverk for norske kunstnere.” (Om Black Box teater, blackbox.no). Er dette et treffende svar til behovene i norsk fritt scenekunstfelt?

Trenger en ny strategi

Historisk har BIT vært den fremste eksponenten for å formidle prosjektbasert norsk scenekunst for internasjonale programmerere, og å kuratere internasjonale verk som bidrag til bredde i hva som presenteres av scenekunst i Norge. Rekruttering fra regionale miljøer, i form av nettverkets samlede lokalisering i Trondheim-Bergen-Oslo, er ikke dekkende svar på proaktivt å følge det som skjer i Norge, og å ha kapasitet til faktisk å vise det i Oslo. De sentrale gruppene i Norge, som Verk produksjoner, De Utvalgte, Lisa Lie, Impure Company, Mia Habib osv. må få ha sin scene i Oslo, det er selvsagt. Men når produksjonen i feltet samlet er så høy, vil det å ta inn periferien både fra regionale miljøer og undergrunn kreve styrking av teatret. Et første steg som er en forutsetning for en slik vei er at teateret selv definerer et ansvar for hele feltet nasjonalt. Dette er står ikke i motsetning til autonomi og kuratering. Og det betyr ikke at alle gruppene i landet har rett til å leie seg inn/bli presentert. Men det burde være mulig å få til en kombinasjon hvor en har kapasitet til randsonene. Da vil programmet på ny bli mer variert i kvalitet, og ha deler med svært høy risiko. Men slik kan det kanskje skapes en tilvekst som 1980, -90 og 00-tallet. At Black Box teater definerer sin posisjon som nasjonalt unik forutsetter også at teatret skiller seg fra de to andre programmerende scenene, kanskje ikke minst på festivalene. Gjengangerne fra Oktoberdans 2018 på BIT i programmet til Oslo internasjonale teaterfestival som avvikles nå i mars, kan tyde på en annen retning.

BIT og Tag har fått en kjærkommen satsing på nye teaterhus. Jeg håper Black Box teater kan få kapasitet til en utvidet satsing på presentasjon av det norske, og at ledelsen ved Black Box vil utvikle en strategi for å ta dette ansvaret fremover.