Muligheten av en katastrofe

Forrige forestilling fra Antiteatret bar tittelen After The End og handlingen utspilte seg tilsynelatende etter slutten, etter apokalypsen. I Før vi dør,

Før vi dør

Av Antiteatret, ved Even Torgan, Even Standal Vesterhus, Fanny Vaager og Tine Skjold.

Regi: Even Torgan og Even Vesterhus

Scenografi: Tora Troe

Lys: Mathias Langhold Lundgren

Med: Sjur Vatne Brean, Tora Dietrichson, Nils Bendik Kvissel, Sindre Hansen, Camilla Klaudiussen, Rebekka Jynge, Sigurd A.V. Marthinussen, Jakob Larsen Fort, Elisabeth Heradstveit og Christina Sleipnes.

Spilles i en villa på Vinderen. Sett 12. oktober 2019

gruppens 18. produksjon, har ikke slutten funnet sted ennå. Men den nærmer seg.

I tråd med gruppens ideologi om bare å sette opp samfunnsrelevant teater, er temaet her klimakrisen og menneskehetens manglende evne til å motvirke den – presentert gjennom et kanskje naivt forsøk på å forandre tingenes tilstand. Og i kjent Antiteater-stil eksperimenteres det både med formspråk, fiksjonslag og interaksjonsmetoder.

I hjemmet

Jeg har dessverre bare sett noen få forestillinger av gruppen tidligere, men skjønner at selve spillestedet alltid spiller en viktig rolle. Her er et det en villa på Vinderen på Vestkanten i Oslo som er inntatt. Farmoren til hovedperson Sjur har stilt hjemmet sitt til disposisjon sånn at han kan huse oppstartsmøtene til en ny miljøbevegelse han står i bresjen for.

Farmor spilles av Elisabeth Heradstveit, og en rask googling viser at det er Heradstveits virkelige hus vi befinner oss i. Når hun står i kjellertrappa i starten av forestillinga, og lett og usentimentalt presenterer husets historie, og samtidig også et kort resyme av sitt eget liv, er det rørende. Vi merker både på stemning og interiør at vi befinner oss i et faktisk hjem, komplett med stabler med tidsskrifter og private bilder, samtidig som noen svært teatrale innsatte elementer skaper en snikende følelse av uro.

Å benytte private hjem som forestillingsarenaer er ingen ny strategi, og også her medfører det en nær kontakt mellom skuespillere og publikum.

Maner til handling

Sjur har postet en oppfordring på instagram om at VI MÅ GJØRE NOE med klimakrisa, og innkalt alle sine følgere til kaffemøte i farmor-huset. Det er dette møtet vi tråkker rett inn i når vi kommer opp i andreetasje. Stuens sofaer, lenestoler og pianokrakker er satt opp i en ring, hvor vi tar plass.

Publikum befinner seg stort sett i begynnelsen av tjueårene, helt i tråd med en av de andre ambisjonene til Antiteatret – å lage samtidsaktuelt teater for de mellom 16 og 30 år. I starten er det vanskelig å dechiffrere hvem som er skuespiller og hvem som er publikummer, all den tid skuespillerne sitter inniblant publikum i ringen.

Hovedperson Sjur står foran en flipover-tavle i stuen og ønsker velkommen med en entusiastisk tale om hvordan vi må få slutt på polariseringen i klimadebatten, hvordan vi må få alle til å engasjere seg. Og om hvor begeistra han er over at så mange har valgt å takke ja til hans invitasjon via instagram. Slik blir vi klart instruert som deltakere på oppstartsmøtet, og fiksjonskontrakten blir tydelig.

Sjur blir spilt av Sjur Vatne Brean, som så smått begynner å bli et kjent skuespillernavn, med roller i blant annet filmene Ut og stjæle hester (2019) og Ekspedisjon Knerten (2017). Her er han svært presis i sitt spill og sjarmerende som den kanskje naive, men oppriktig brennende lederen av den nye bevegelsen «Miljø for alle» [sic!]

Etter innledningen blir vi oppfordra til å delta aktivt i diskusjonen. Fortsatt er det vanskelig å lese hvem som svarer i rolle og hvem som svarer «som seg selv», og utover i forestillinga veksles det finstemt mellom smått absurde fiksjonsscener og rent interaktive, mer realistiske partier. Selv om det etter hvert blir tydeligere hvem det er som opptrer etter manus, evner alle skuespillerne å improvisere og vise et nokså høyt refleksjonsnivå rundt mer eller mindre uventede utsagn fra oss i publikum. I rolle reagerer de like presist på innspill fra medskuespillerne som fra oss andre på dette merkelige oppstartsmøtet.

Kakofoni

Utover i forestillinga veksles det hyppig mellom vidt forskjellige sceniske grep, både humoristiske og dystre. De unge regissørene Even Torgan og Even Standal Vesterhus benytter med selvsikkerhet et stort virkemiddelrepertoar. Rollegalleriet er godt utviklet. Naturalistisk spill blir brutt opp av kunstig sitcom-latter og patetiske kampsanger, interaktive samtaler med publikum blir avløst av mer koreograferte partier. Spillestedet er også smart utnyttet, der stuens «vanlige» lamper brukes til scenelys i de realistiske scenene, mens mer surrealistiske situasjoner blir tilsatt røykeffekter og opplyst av rødt og blått lys inn gjennom vinduene i stua. Og det er imponerende hvor stor komisk effekt som skapes ut av hva som blir eller ikke blir notert på flipover’en, samtidig som møtelederne klarer å holde på troverdigheten i spillet.

Uten å røpe for mye klarer Antiteatret underveis også å frambringe en apokalypse-aktig kakofoni som oppleves skremmende og komisk på samme tid.

Homogent publikum

Antiteatret jobber etter fem dogmer. Noen er allerede nevnt, en annen er at de skal lage teater for de som ikke nødvendigvis interesserer seg for teater; at man som publikummer ikke trenger å ha noen scenekunstreferanser innabords for å ha glede av forestillingene. Det er mulig at denne ambisjonen er å slå inn åpne dører eller sette opp et kunstig skille mot hva som foregår i teaterinstitusjonene i dag. Uansett mistenker jeg publikum på premierekvelden for nettopp å være en nokså homogen, godt teatervant gjeng, der ingen virker spesielt stressa over den plutselige intimiteten i stue-teaterrommet eller at skuespillerne henvender seg direkte til dem. Kanskje er det også dette som medfører at det ikke blir særlig høy temperatur i innleggene som kommer fra publikum på premieren. Konfliktene i forestillinga spilles kun ut av skuespillerne.

Men kanskje kommer den manglende meningsbrytingen og motstanden fra selve stoffet Antiteatret bringer til torgs. Det er lagt noen inn typiske klimaskeptiker-sitater i manus, men det er som om gruppen tror så lite på dette materialet selv at de ikke klarer å vie det særlig plass. Da er kranglingen over småting blant meningsfellene i gruppa mer interessant – en krangling som nok skal være en metafor for hvordan vi som samfunn ikke klarer å ta bedre grep for å motarbeide klimakrisa.

Et talende eksempel i så måte er at «Miljø for alle»s dominerende idé lenge er å arrangere et klima-rave (hehe). Mens et fortvilt utrop om at det faktisk trengs en revolusjon til for å endre våre skadelige levesett, bare blir møtt med forvirrede blikk – og diskusjonen beveger seg raskt tilbake til om man skal inngå et samarbeid med matbergings-appen TooGoodToGo. Et smart bilde på vår henfallenhet til symbolpolitikk.

Men gjør dette grepet i manus at også mer radikal inngripen fra publikum ikke blir mulig? Å stille seg sårbar for publikums respons slik Antiteatret gjør, kan potensielt åpne for heftige innlegg og virkelig risiko – og har slik et potensiale for å bli et spesielt godt diskusjonsrom. Jeg mistenker at dette er den faktiske ambisjonen til Antiteatret med Før vi dør, at de ikke bare ønsker å lage en satirisk skildring over status quo (samme hvor smart den er).

Jeg tror nok skuespillerne har strategier for å kunne følge opp også mer krevende spontane innlegg og situasjoner enn de som kom fram i de interaktive partiene på premieren. Men mulig det trengs enda mer krutt i manus for virkelig å åpne for det?

Friskt

Uansett har Antiteatret har skapt en klok immersive-forestilling som både underholder og berører. Selv om de med 18 forestillinger, en tidligere Heddaprisnominasjon og Natt & Dags pris for beste scenekunst bak seg er å regne som nokså etablerte i feltet, bærer arbeidet deres preg av friskhet. Det kan ha noe å gjøre med deres stadig skiftende arbeidsmetoder, skuespillerensembler og teaterstiler, at forestillingene kommer så hyppig at de umulig kan ha lange produksjonsperioder, og den herlige nesten overmodige ambisjonen om alltid å lage teater om høyt aktuelle temaer.

Jeg gleder meg allerede til neste forestilling. (Publisert 16.10.2019)