Naken og sår reiselyst mot døden

Velordnete stabler med grågrønne matter står bak på scenen. På venstre side er en ballettstang med en del tøy hengende på. Til høyre er et bord med keyboard og teknikk, og et trekkspill på gulvet. Bakerst henger et svart vevd teppe. Tre menn kommer inn og alle presenterer seg som Gustav Aschenbach. De uttrykker hvert sitt aspekt ved karakteren; en forteller, den andre danser og den tredje setter musikk til det hele. De er kledd i klær som delvis kan ligne epoken, har langstrømper og strømpeholdere, og støvletter med høye hæler. Bevegelsene er stringente, med repeterende gester. Som oftest er de hver for seg, men møtes i samhandlende øyeblikk.

Den berømte forfatteren

Thomas Manns (1875-1955) tragiske novelle fra 1912 er blitt en klassiker i europeisk litteratur. Visstnok er den basert på en egen opplevelse på ferie i Venezia, da trettiseks år gamle Thomas Mann møtte en ung polsk adelsgutt. På drøyt hundre sider beskriver han en alvorlig og konservativ mann på vei mot undergangen, fra pertentlig borgerlig orden til en lidenskapelig dionysisk død. Novellen er full av dødsmotiver, diskuterer kunstens jag etter skjønnhet og antyder sivilisasjonens undergang når koleraen rammer samfunnet og setter alle i fare. Luchino Viscontis film fra 1971 med toner av Gustav Mahlers adagio fra 5. symfoni, er blitt filmklassiker. Benjamin Britten skrev sin siste opera over novellen, med premiere i 1973. Kanskje teksten innbyr til det musiske i fremstillinger av den?

Gustav Aschenbach lever et disiplinert og tilbaketrukket liv som en fetert forfatter i femtiårene, men nå som sliter med skrivesperre og kjenner på alderens hang til repetisjoner i arbeidet. Samt en tidsnød og frykt for ikke å kunne fullføre kunstnerskapet sitt, som hans egen tiltagende dødsbevissthet påfører ham. I løpet av en spasertur i München blir han angrepet av en plutselig reiselyst, en trang til å komme seg vekk fra det forestående arbeidet sitt og sin egen utmattende selvkontroll. Etter hvert kommer han frem til Venezia og får øye på unggutten Tadzio.

Den distanserte døden

Det er dristig å gjøre en forestilling av Døden i Venezia, rett og slett fordi novellen er så innholdsrik og full av symboler og metaforer. Det er lag på lag i selve teksten, av handlinger, kunstneriske og moralske vurderinger, om orden og kaos, om sivilisasjon og undergang. Senere har Thomas Manns homofile legning blitt åpenbart gjennom offentliggjøringen av dagbøkene hans, og farget lesningen av ham. Og på toppen av det hele kommer våre tanker om en gubbe som forelsker seg i en fjorten år gammel gutt.

 Siden novellen er så innholdsrik, vil det naturlig nok finnes et utall av muligheter for en teaterproduksjon. Ymist har valgt å la tekstutdragene styre sin versjon av Døden i Venezia. De bygger på en nyutgitt oversettelse av Geir Pollen, på forlaget Skald. Morten Espeland er fortelleren som gir oss tekstutdragene. Han veksler med mellom å fortelle ganske nøytralt og spille ut noen av følelsene karakteren har. Han er vår protagonist, som både forfatteren Thomas Mann og som fiksjonens Gustav Aschenbach. Erik Rulin danser med korte og gjentakende gester med hendene, står frontalt eller vrir seg mot gulvet med ryggen til. Musiker og komponist Nils Jakob Langvik står i hovedsak bak musikkbordet sitt, men trer fra tid til annen frem med trekkspill og synth. I hovedsak er musikken preget av et ambient lydbilde, men slår seg rytmisk løs når fortellingen nærmer seg et kaos. De tre kler delvis av seg og på seg underveis. Sammen utgjør de fasetter av Aschenbach, fra det strengt disiplinerte til det totalt oppløste mennesket.

En forsiktig undergang

Erlend Samnøens regi og koreografi er sidestilte uttrykk av teksten. Scenografi, kostymer, musikk og lys antyder deler av den. Det legges ut matter på gulvet fra stablene, pent ved siden av hverandre og i skjønn orden, og når kaoset oppstår kastes de rundt omkring, slik at ingenting er rett lenger. Aktørenes bevegelser blir mer og mer fysisk krevende underveis, og musikk og lys følger oftest temperamentene i fortellingen, men tempoet er i det store og hele ganske ensartet. Men det sceniske formatet blir som et svekket ekko av novellen. Teksten er så mye sterkere enn det som gjøres foran oss.

 At de tre på scenen har så distinkte oppgaver og er i hovedsak er adskilte aktører, gjør at uttrykket ikke riktig henger sammen med fortellingen. Døden i Venezia handler om Aschenbachs besettelse av gutten Tadzio og sin egen tragiske undergang og død. Forestillingen stoler på at teksten er dramatisk nok til å fylle tomrommene forestillingen ikke fremstiller. Unggutten Tadzio finnes bare i ordene. Koleraen likeså. Døden er gjennomgående, men ikke på scenen. I halvmørket der, blir det for liten avstand mellom orden og kaos, mellom før og nå. Døden i Venezia synes å forvente at publikums opplevelse av forestillingen først og fremst skal leveres av teksten.

 Jeg liker tilnærmingen mellom handling og ord i Døden i Venezia, og forestillingens doble teater holder fast i publikum i nesten to timer. Aschenbach blir avkledd og det er sårt å møte hans død. Men jeg opplever at det står for lite på spill med tanke på tragedien som utsies.