Når Erik Ulfsby skikker sitt bo

Det er ingen grunn til å sette Erik Ulfsby i bås – hverken som regissør eller som teatersjef. Repertoaret i hans tid på Det Norske Teatret har vært

UNDER OPEN HIMMEL

Av Steve Tesich

Oversatt av Ragnar Hovland

Regi: Erik Ulfsby

Visuelt uttrykk: Lars Ramberg

Kostymedesign: Unni Walstad

Lysdesign:Torkel Skjærven

Lyddesign: Morten Alexander Jorsett

Dramaturg: Anders Hasmo

Medvirkende: Peiman Azizpou, Amell Basic, Pål Christian Eggen, Saara Siplïa-Kristoffersen og Einar Halle (cellist)

Det Norske Teatret, Hovudscena, premiere 16. november 2024

befriende allsidig – men tilbakevendende velbegrunnet. Hans regikarriere har vært minst like mangfoldig – fra ren revy via musikal til vitaliserte klassikere og konseptstyrte prosjekter. Og når det ble klart at han skulle slutte, kan det se ut som han samtidig hadde bestemt seg for å bruke sin siste mulighet som premissgiver på et stort og offentlig finansiert teater til å forfølge noen idéer som har modnet gjennom disse 14 årene i sjefsstolen.

Oppløpssiden begynte med Romeo og Julie for snart to år siden. Her synliggjorde han – helt konkret – dikterens plass i teatret, dvs. ordet, og gjennom dét skuespilleren som teatrets instrument, som ordet får sitt liv gjennom. Det var dristig når de to unge elskende ble spilt av to godt modne mennesker – men det var mulig. I Heil ved var det åpenbare motivet å utforske mannsrollen, og gjennom det kanskje å få et tungt savnet publikum i tale. Men i en forestilling blottet for dialog og uten noe dramatisk forløp, handlet det først og fremst om scenekunsten som rent nærvær, og – selv det om på en måte gikk for langt – den ble en underlig befriende opplevelse.

Om å samle trådene

Og nå, med Under open himmel, fullføres løpet. Og denne gangen er det klart uttalte ønsket å «samle trådene» fra både det kunstneriske, organisatoriske og kulturpolitiske prosjektet som har utgjort hans sjefsperiode. Og det stemmer – ja, det er nesten så det er overtydelig, i det som er blitt en både storslagen, kompromissløs og mangetydig forestilling.

Selve stykkevalget har sin egen historie. Det var i den ene hovedrollen, som proffbokseren og muskelmannen Angel, Ulfsby hadde sin første store oppgave som skuespiller, på Trøndelag Teater i 1996. Det er altså også en slags større ring som sluttes. Eller sagt på en annen måte: her har han valgt seg et stoff han har kjent på kroppen. Ja, kanskje ett han har båret med seg siden den gang, og som han nå – endelig – har ment tiden var moden for å gjenoppta.

Vel. Var tiden moden?

Tilsynelatende – utvilsomt.

Serbisk-amerikanske Tesich skrev stykket rett før storkonflikten på Balkan brøt løs, med en slående forutanelse om hva verden var i ferd med å oppleve. Og med tanke på hva verden i dag står oppe i, med Ukraina, Gaza, Libanon, Sudan, og økende trusler mange steder, har stykket en nesten påtrengende aktualitet.

En dystopisk allegori

Men dette er ikke på noen måte en dokumentarisk tekst, den må vel snarere kalles en dystopisk allegori.

Handlingen er lagt til et borgerkrigsherjet ingenmannsland, der det finnes få om noen holdepunkter for hva enkeltmennesket må gjøre for å overleve. Ja, inspirasjonen er vel like mye Beckett som Brecht. Gjennom dette ødet trekker Al – en illusjonsløs og intellektuell ‘loner’ – sin kjerre fullastet med malerier og kunstgjenstander stjålet fra utbombete muséer, som han skal kjøpe seg fri med. Og når han støter på Angel, som står med en løkke rundt halsen og venter på å bli hengt, hekter han ham ned og gjør dette «søplet» av et menneske til sitt trekkdyr. Ferden går til «Fridomens Land», dit de selvfølgelig aldri når fram. Underveis avviser Al et hvert forsøk på fortrolighet fra Angels side, men gjør seg gjerne til mentor, og får «søplet» til å pugge årstall og navn på genier og betydningsfulle verker – inngir ham litt dannelse med andre ord. Til slutt ender de som to korsfestede på utstilling. «Det er som et museum her inne,» sier Angel, «eller er det et teater?»

Et stykke som dette er åpenbart et svar på Ulfsbys ønske om å ta opp det han kaller de store spørsmålene. Og i den forbindelse: gi det krevende – og dermed gjerne smale – stoffet plass på teatrets største scene.

Tesichs egentlige utgangspunkt var murens fall og ideologienes oppløsning, og i utvidet perspektiv: det moralske ingenmannsland han mente både vest og øst var på vei inn i. Men å møte denne teksten i dag, med presidentvalget i USA som uunngåelig bakteppe, er nesten uhyggelig: et frihetsbegrep som fullstendig har mistet mening, en dragning mot det autoritære som noe selvfølgelig, en middelklasseelite med raskt svinnende anstendighet og realitetssans. De tre andre gangene Under open himmel (med litt forskjellige titler) har vært spilt i Norge – senest på Nationaltheatret i 2008 – må dette fortsatt ha vært opplevd som diktning, det som i dag er løpende medieoppslag.

I tillegg er kunstens plass og betydning et hovedtema for Tesich – i et intervju omtaler han kunsten som sin eneste religion. Også dette har Ulfsby vært eksplisitt opptatt av, på en mer pågående måte enn de fleste av sine sjefskolleger.

En tekst som vil for mye

Alt dette til tross, tror jeg Ulfsby skulle valgt annerledes.

Hovedproblemet er at teksten vil for mye.

Det er nok ikke riktig å si at Tesichs skikkelser er rene talerør. De mange monologene (som virker klokt nedstrøkne i denne oppsetningen) er tross alt forankret både i situasjonen og hos personen. Men både Al og Angel uttrykker seg med en taleførhet som kjennes nærmere en dikterstemme, og ofte med denne lakoniske humoren som er slikt særtrekk ved amerikansk kultur, og dramatikk i særdeleshet. Enten det snakkes om kunstens vesen, om frihet fra og frihet til, om humanisme, om den besværlige kjærligheten eller om møtet med døden, er det i form av poengterte resonnementer. Tesich later rett og slett til å ha vel så mye på hjertet som sine skikkelser. Det er både underholdende og intellektuelt stimulerende. Men til sjuende og sist også utmattende.

I slekt med dette opplever jeg også disse to skikkelsene som forutsigelige – de kjører på én strengt, til tross for dramatiske hendelser og livsendrende omstendigheter. I oppsetningen har Ulfsby villet bøte på den bristen ved å la Angel (Amell Basic) snakke mest bosnisk i første scene og bare gradvis utvikle sin språkferdighet gjennom forløpet, mens Al (Peiman Azizpour) tidvis drives opp i en desperasjon som det er god grunn til, men sjelden godt belegg for. Ikke overraskende aksentuerer dette bare utfordringen for skuespillerne.

Én av «trådene» som skulle samles med denne oppsetningen, var Ulfsbys historiske satsning på flerkultur, bl. a. med etableringen av teaterskolen Det multinorske, og med Basic og Azizpour i hovedrollene er dette ivaretatt. Og la meg straks understreke – her handler det åpenbart ikke om kvotering: Tesichs historie foregår jo nettopp i en verden der etnisitet så til de grader er i spill. Med tanke på de respektives karakter er de ytterst velvalgte, og de gjør en strålende innsats, med godt grep om oppgavene. Men når teksten som skuespillermateriale har de svakhetene den har, gir den de to en ufortjent belastning.

På sin måte blir dette tydelig i den store scenen i 2. akt, når de to møter Munken i klostret der Jesus sitter fengslet. De har påtatt seg å drepe Jesus i bytte for fritt leide ut av landet: øvrigheten kan ikke ha denne gjenkomne Messias vandrende rundt som et levende ideal ingen kan leve opp til. Her bruker Pål Christian Eggen hele sitt register for å gi emosjonell helhet til en lang monolog som nesten er for en pamflett å regne. Men Eggen slipper selvsagt å lage noen helhet i skikkelsen – i denne versjonen av stykket har Munken bare denne ene scenen. Den er til gjengjeld et høydepunkt som overskrider Tesichs forelegg.

Scenografien som «visuelt uttrykk»

Jeg kalte teksten en allegori, og det er kanskje den rettferdigste måten å beskrive den på. Det betyr nettopp også at det er tematikken som er hovedsaken – at det er hva den vil som gjelder.

Og når dét er gitt, er det mer enn forståelig at Ulfsby har invitert billedkunstneren Lars Ramberg med seg på denne ambisiøse satsningen. Ramberg er en mann som helt konkret snakker i store bokstaver. Tesichs univers har dessuten mange fellestrekk med det urbane fokus og de ofte øde industrilandskapene hos Ramberg. «Visuelt uttrykk» kalles scenografien i programmet, og den bærer så til de grader Rambergs signatur, med seks enorme bokstaver i nedslitt betong, som veltes og flyttes og sammenstilles i forskjellige konstellasjoner fra scene til scene. Vi leser fort at ordet FRIDOM er utgangspunktet, men det dannes først i siste sekvens, og da på «vrangen», dvs. bakfra. I tillegg har kunstneren skapt en ordflom i form av det som heter en «vannskriver», som tjener som et digitalt bobinette der det projiseres en assosiasjonsstrøm som både aksentuerer og punkterer Tesichs tekst – et, ja, kunstgrep, som kanskje først og fremst henter frem det store temaet om kunstens rolle, med kvasidype utsagn som: «Kunsten er ein løgn som får oss til å sjå sanninga». For egen del måtte jeg oppgi å finne mening i denne flommen, det ble etter hvert ren retorikk. Samtidig var det jo åpenbart at det bak dette «teppet» ble mulig å gjennomføre de tunge skiftene som de store dekorasjonselementene krevde.

Ramberg representerer også en «tråd» i teatersjef Ulfsbys vev, som handler om å dyrke en åpenhet overfor andre disipliner, og også andre institusjoner (Oslo kommunes kunstsamlinger er bl.a. med gjennom utlån av ekte malerier av både Widerberg, Nerdrum og flere, og en utstilling i foajé-området).

Denne gangen tror jeg imidlertid prisen var høyere enn gevinsten. Men grepet ga anledning for regissøren til å synliggjøre et credo det nok er riktig å si er blitt stadig viktigere for ham – at det alltid står et stort fellesskap av fag og talenter bak en produksjon. Hele den tekniske staben spilte aktivt og iscenesatt med gjennom forestillingen, av nødvendighet, javisst, men på en måte som gjorde det helt naturlig at de alle deltok i applausen.

Et siste valg

Enhver oppsetning er et resultat av valgene som treffes underveis. Det syns jeg altså er særlig tydelig i dette tilfellet. Men på ett punkt mener jeg Ulfsby som regissør har gitt seg før han måtte, og det er i arbeidet med å skape en rikere relasjon mellom Angel og Al – ja, også mellom Basic og Azizpour som aktører. Det kan imidlertid skje gjennom spilleperioden – frem til årsskiftet og teatersjefens siste dag på jobb.

Og så er det siste valg til jeg vil føye til, av hensyn til historieskrivingen – en liten gåte.

I den utgaven av originalteksten jeg fant på nettet, som er datert i forbindelse med uroppførelse i Chicago i 1992, er det en sluttscene som er borte i Ulfsbys versjon – og, for ordnes skyld: åpenbart også i de øvrige norske oppsetningene. Der henger de to på sine kors på en høyde utenfor en by, og så ankommer en blind gutt i følge med Munken, som også er blind, han har i anger gravd ut sine egne øyne med en skje. De to blinde har gått seg bort, men der Angel og Al henger har de utsikt over dalen og stien ned dit, som gutten vet om fra barndommen, og så bestemmer de seg for å rettlede de to blinde der de stavrer seg nedover og til slutt finner veien de søkte. Og fra sine kors roper de to kumpanene i en nyfunnen glede: FARVEL!

Om teatersjefen har visst om denne scenen, burde han få et godt svar fra sin dramaturg på hvorfor den ikke skulle være med.

Publisert 18.11.2024