Når grensen mellom dårskap og normal adferd utviskes

Anslaget er rett så løfterikt, med en fin eim av Holberg – en selvfølgelig kontakt med salen, en

den politiske kandestøper

av Ludvig Holberg, bearbeidet av Esben Dahl Hjort

Regi: Esben Dahl Hjort

Scenografi og kostymer: Mari LB Kamsvaag

Musikk: Thomas Bergsten

Dramaturg: Åste Marie Bjerke

Lys: Tuva Grøterud

Maskør: Heidi Elisabeth Rød

Medvirkende: Helén Vikstvedt, Hadle Reisæter, Monica Hjelle, Hanne Amalie Smedstad og Ida Ursin Holm

Premiere Teater Ibsen, 27. september 2024

undrende grunntone, og en ytterst presis komikk. I litt for liten matrosdress gjør musikeren Thomas Bergsten en umerkelig entré, nærmest som han håper ikke å bli sett. Han bruker tid, og beveger seg langsomt, mest med ryggen til oss, mens han gransker det enorme maleriet som utgjør fonden. I salen blir vi uvisse. Til slutt snur han seg med et lunt smil og legger utpå med en feiende låt på sin gitar. Da gjør Hadle Reisæter sin entré, litt sent ute får vi inntrykk av – tilsynelatende for å omplassere noen scenografielementer, uten at vi helt skjønner hvorfor. Også dette får lov å ta tid. Men så bygger gitarlåten seg opp til sitt klimaks, og Reisæter tar oppstilling, finner frem en huskelapp og skal åpenbart gi oss en intro. Men musiker og aktør er ikke samkjørte. Låten har en serie falske slutter, som den smørblide musikeren har stor og nærmest troskyldig glede av, men som fullstendig kantrer skuespilleren i hans forsett. Og her tar det av: I sitt løpende forsøk på å dekke over, gir Reisæter – som er litt av en doldis blitt i norsk teater – en oppvisning i subtil mimikk og utsøkt timing, som gjør opptrinnet til et klassisk klovnenummer av ypperste merke. Og det varer og rekker! Esben Dahl Hjort kjenner jeg bare som skribent her i tidsskriftet, men jeg tenkte: når han og hans utøvere våger å melke denne sekvensen så skamløst og likevel så suverent, så har vi med et virkelig regitalent å gjøre.

En mosaikk av handlingsnivåer og stiluttrykk

Nåvel. Det skulle etter hvert vise seg at forventningen dette skapte, ikke var helt til å stole på. Det er jevne innslag av denne typen klassisk klovneri underveis – dét er jo ikke mer enn rimelig med drevne komedianter som Helén Vikstvedt og Monica Hjelle med på laget, som hhv. Kannestøperen og hans kone. Og Reisæter, som tjeneren Henrik, forblir imponerende gjennom hele forestillingen.

Men Dahl Hjorts ambisjon later til å ha vært å takle Holberg med et postmoderne grep, der vi etter hvert ikke vet hvor vi hører hjemme. Ja, det er som både regi og scenografi har tenkt de bare kunne fri seg fra Holbergs epoke ved å skape en mosaikk av handlingsnivåer og stiluttrykk. Her blandes drømmesekvenser med nåtid, kjønnsuavhengig rollebesetning med rendyrket kvinneideal, metaperspektiv med upålitelig språkforvirring, revy med realisme – og mer til. Mye er dyktig gjort, men det avhjelper ikke det fundamentale problemet et slikt grep skaper: Hvis universet flyter, kan grensen mellom dårskap og normal adferd lett utviskes, og da får den komedie-kunsten som har gjort Holberg til en klassiker bokstavelig talt tvilsomme kår.

Rammefortellingen som forsvant

Introduksjonen som Reisæter slipper til med, legger grunnen for en slags rammefortelling. Han henvender seg til oss som medlemmer av en teatergruppe – tror jeg det må være – hentet fra 70-tallets ml-bevegelse («rørsla»), som gjennom en oppførelse av et verk fra fortiden skal «studere årsakene» til at «makta fortsatt rår». Dette er jo i og for seg et interessant konsept. Men – symptomatisk nok, vil jeg si – blir det med introen. Det kan rett og slett virke som idéen ble oppgitt under innstuderingen. Oppdaget de at Holberg ikke ga plass til noe slikt? Det er noen rester igjen hist og her, så som i tilløp til en oppdatert begrepsbruk og en og annen ideologisk korrekt referanse («Først må magen fylles, så får vi se med prinsippene,» sier Henrik, som åpenbart kan sin Brecht). Og så er det datteren, da – Engelke.

I åpningsmonologen har vi fått høre at ml-gruppen ønsker seg et feministisk perspektiv, og for å sikre det har Engelke like godt fått sitt eget fortellerplan – som en ung kvinne av i dag, som er opptatt av om hun blir sett, og om hun kan gjenfinne seg selv i det hun er med på. Hun er tegnet med enkle men virkningsfulle streker av Ida Ursin Holm, understøttet både av yppig kostymering, og sekvenser med en egen, emosjonelt ladet lyssetting. Men dette fører ikke egentlig noe sted. Ikke før i sluttscenen, der hun gjør opprør mot Holbergs konvensjonelt harmoniske utgang og avviser faren når han endelig går med på at hun skal få gifte seg med sin forlovede. Det gir en futt til slutten, jovisst, men heller ikke mer – og kjennes som et påhitt Holberg selv iallfall ikke ville latt seg friste til.

Aktualitet og indre liv

Originalteksten fra 1722 er både karakterkomedie og politisk satire, men tydeligere det siste enn mange av Holbergs mest kjente verker.

Denne satiren – som i Teater Ibsens promomateriale selges inn som klassikerens krav på «aktualitet» – har fått sterkt svekkede muligheter når det meste av andre akt i originalen er strøket. Det er akten hvor det såkalte «collegiet» av ymse håndverkere møtes, dvs. alle Herman von Bremens likesinnete, som Holbergs eget publikum kroet seg over. De er en gjeng med uopplyste og fordomsfulle småborgere som mener de vet best om alle små og store politiske spørsmål – de er med andre 1700-tallets svar på vår tids nettsynsere, populister og konspirasjonsteoretikere. Men hos Dahl Hjort og hans dramaturg Åste Marie Bjerke har akten bare overlevd som en enkeltscene, som i seg selv er morsomt løst, men mer som et nummer, og da mer som en forutsetning for vår forståelse av Kannestøperen selv.

Så skulle man kanskje tro at karakterkomedien til gjengjeld var blitt fullverdig ivaretatt. Men her er det kommet en egen konseptiver i veien. Når fabelen skrur seg til og overklassens myndighetspersoner legger sin felle for vår mann, der han lures til å tro han er blitt utnevnt til borgermester, får vi møte øvrigheten som to tegneserieskikkelser plassert på noe som ligner en rosa sky. Skal dette da forstås som en drømmesekvens? Jeg er ikke sikker. Men et talende lysskift og det faktum at Vikstvedt gjemmer seg forskremt under et bord mens hun «lytter» til øvrighetens dialog (velopplagt utført av Ursin og Hanne Amalie Smedstad), antyder at den er et skremmebilde i hennes eget hode – at hun holder på å bli gal. Og, jo – selvsagt en fristende mulighet for en ferd inn i Kannestøperens sinn, dette, og ikke minst: til ytterlige utdypning av karakteren, til et menneske som egentlig nages av en tvil, til tross for sin skråsikre kritikk av alt og alle i dette samfunnet. Men hvor kan oppsetningen gå derfra? Dahl Hjort gjør som hovedpersonen selv – rister det hele av seg og fortsetter ufortrødent videre som anvist av Holberg.

Kommentar eller pynt?

To ord til slutt om scenografi og kostymer.

Estetikken er som sagt ettertrykkelig postmoderne. Og det mest påtaleverdige med en slik estetikk, er at den insisterer så kraftig på sin egenart – som et «statement» i seg selv. I dette tilfellet kommer den ikke helt i veien for skuespillerne, men den binder mer enn den gir. Eksempelvis utstyres familien Bremen med noen gigantiske parykker når han blir gjort til borgermester og må pynte både seg selv, sin datter og sin kone i pakt med overklassens kleskode. De er ytterst forseggjorte, disse parykkene, og ser mest ut som de er laget av det tynneste og viltreste aluminium – altså av et materiale som en kannestøper kunne tenkes å ty til. Ganske fiffig, med andre ord. Men som idé blir dette på samme tid overtydelig og gåtefullt. Sagt på en annen måte: Det skaper latter. Men det er ikke komedie.

Og så er det fondveggen: et gigantisk maleri i gullramme, med et helt abstrakt motiv. Hva slags utsagn er dette? Skal det forstås dithen at et verk fra Holbergs tid kan kjennes utilgjengelig for oss i dag? At denne «fortida» som ml’erne skulle «undersøke» kan fortone seg temmelig abstrakt? Slik musikeren i åpningssekvensen åpenbart strever forgjeves med å fatte bildet han gransker. Eller er det bare fargeglad pynt, for å gi litt samlende atmosfære til scenebildet? Jeg kan gjette videre, men poenget er at det forblir uklart.

Slik denne versjonen av Den politiske kannestøper også ble.

Publisert 29.09.2024