Nedleggelsen av Akademi for scenekunst

Da jeg begynte som daglig leder i Teatersentrum i 1992 (skiftet navn i 1993 til Danse- og teatersentrum, så til PAHN/senter for scenekunst) var oppgaven blant annet å synliggjøre fri scenekunst, gjennom økt informasjon, kunnskap, status – og dermed bevilgninger og muligheter – samt få til et formidlingssystem for fri scenekunst. Den gangen var scenekunstfeltet preget av sterke institusjoner, som alle var godt forankret i en litterær teatertradisjon, og institusjonene sto sterkt. Det var ikke en mulig tenke at denne delen av feltet på noen måte skulle kunne rokkes ved politisk, heller ikke utdanningen som hovedsakelig den gang lå under Statens Teaterhøgskole. Vi hadde sterke faglige miljøer på Teatervitenskap i Bergen, Oslo og Trondheim, som førte med seg viktige diskurser og møter mellom akademia, kunsten og ikke minst offentligheten. Altså, vi kunne heller ikke da få nok kritikk, og klagde allerede den gang på mangel på tilstrekkelig med kritikk og tilstrekkelig med plass i norsk offentlighet. Derfor startet vi blant annet opp scenekunst.no

Optimismen

Selv om etableringen av Figurteatret i Fredrikstad (senere Akademi for scenekunst) gikk gjennom sine kamper for over tretti år siden, og flere utdanninger bidro til et rikere utdanningsløp for scenekunsten her hjemme, og selv om kampene for økt status og styrking av våre programmerende scener – den gang Black Box teater, BIT teatergarasjen og Teaterhuset Avantgarden (nå Rosendal teater) sto sentralt – så arbeidet vi med en sterk optimisme som utgangspunkt, fordi vi hadde en så himla sterk tro på den kunstneriske kraften innenfor fri scenekunst. Vi kunne heie på festivalene som dukket opp – over hele landet – som ble og er en viktig del av en infrastruktur der fri scenekunst og kuns står sentralt.

Det var liksom ikke mulig at vi ikke skulle få til noe, at vi ikke skulle få til det nødvendige politiske gjennomslag. Jeg sier «vi» for det var mange krefter i gang, gjennom blant annet kunstnerorganisasjonene, Norsk Ballettforbund (nå Norske Dansekunstnere), etterhvert Senter for dansekunst (nå Danseinformasjonen), Skuespillerforbundet, og det var mange kamper selvsagt, men kraften hadde vi sammen – dette med å få til noe!

Og initiativene kom fra det frie kunstfeltet selv – nedenfra og opp. Og vi fikk langsomt men sikkert til noe! Nettopp fordi vi hadde kunstnere og kompanier som arbeidet i et mangfold av uttrykksformer og genreoverskridende utforskning. Kraften i kunsten og blant kunstnerne måtte få følger i etableringen av nye strukturer, utvikling av de virksomhetene vi hadde – vi turte jo ikke kalle f. eks. Black Box teater for en institusjon før det hadde gått noen år, og som endelig, etter cirka to års søknadsprosess, kom med i NTO (Norsk Teater- og Orkesterforening); altså det gode selskap.

Det var harde tak men likevel en optimisme i bunn i arbeidet vårt – og for min del bar jeg denne optimismen med meg gjennom hele min arbeidstid og i utviklingen av DTS (jeg må få lov til fortsatt å kalle det dét i «min» sammenheng). Og vi arbeidet i et politisk system der det var mulig å se ting i sammenheng; utdanning, produksjon, arena og formidling. Nettopp fordi vi så kraften i de ulike kunstnerskapene, enten de var individuelle eller kollektive. Jeg hadde gleden av å få lov til også å se gjennomslagene for fri scenekunst på de ulike internasjonale scenene, se kompetansedelingen kompaniene bragte med seg knyttet til gjestespill og deltagelse i ulike internasjonale prosjekter.

Jeg har ellers ikke tall på hvor mange politiske møter jeg har hatt lokalt og regionalt til støtte for de kompanier og kunstnere som det gjaldt der, eller nasjonalt. Hvor mange prop’er og meldinger vi har saumfart, høringer vi har gitt, og så videre.

Det har alltid vært store diskusjoner i miljøet. Det er viktig å forstå at det alltid vil være omtrent like mange og kvalifiserte meninger i feltet som det er kunstnerskap og faglige tilnærminger. Det er sunt og diskusjonene drev oss da som nå videre.

Forvitring

Men nå er det som om den verden jeg kjente forvitrer, strukturene rakner – ikke bare innen fri scenekunst, men i hele økosystemet av utdanning, og dermed rekruttering av frie kunstnere, fagmiljøer, produksjons- og visningsmiljøer – og dette til tross for den sterke profesjonelle kunstneriske kraften hele feltet har, institusjoner så vel som kompaniene og enkeltkunstnere. Vi har protestert, signert, laget aksjonsgrupper, demonstrert, skrevet side opp og ned på sosiale medier og i pressen. Men pressen har vært mer opptatt av Trump enn det dypt alvorlige som nå skjer på kunst- og kulturfeltet her hjemme. Og det er det sammensatte, store profesjonelle kunstfeltet som nå står og faller. Bærebjelken i norsk kulturliv.

Vi har hatt politikere som har stått og står på vår side – like maktesløse som oss. For makta rår, en ting er den synlige som tar beslutningene, en annen ting er den mer usynlige, som bunner i at hovedutfordringen er at regjeringen nedprioriterer hele høyere utdanningssektor, og dermed ryker de mest utsatte utdanningene som f. eks. Akademi for scenekunst. Det er ikke fordi vi ikke har protestert, kke signert nok. Det er fordi kunst ikke er politisk viktig nok. Se bare på prioriteringene til Norsk kulturråd! En gang en fanesak for Arbeiderpartiet som etablerte rådet i 1968, fordi man politisk forsto at et land også må kunne finansiere og legge til rette for frie kunstneriske ytringer. Men det har de senere ti-femten årene vist seg vanskelig å argumentere for å styrke kulturrådet «monaleg», til tross for alle gode intensjoner. Det er ikke midler der nok til å gi de nødvendige tilskudd til sterke kompanier som har kvalifisert seg for tilskudd. Det gjelder både nye og etablerte initiativ.

Det har alltid vært lettere å få gehør for navngitte virksomheter som holder til på konkrete steder, og man via budsjettforhandlingene kunne sende «postkort hjem til jul» for. Men sånn er det heller ikke lenger. Se bare på Oslo Nye Teater, og den gordiske knuten rehabiliteringen av Nationaltheatret er blitt. Den stedsløse, navnløse ennå-ikke-skapte kunsten, er det blitt veldig vanskelig å argumentere for. Den som representerer den livgivende surstoffomsetningen i samfunnet, den som forsvarssjefen i august i år mente var det åpenbare selvsagte grunnlaget for det norske beredskap og forsvar – verdier vi må forsvare. Og nå bygger vi opp forsvaret, men bygger ned det vi skal forsvare, det surstoffet vi skal puste!

Samfunnet er så fragmentert – både strukturelt og finansielt, og det vi ser nå er at strukturene innen både helse, utdanning, samferdsel og kunst og kultur behandles stykkevis og delt, og dermed pulveriseres ansvar. Og det skjer i alle tre forvaltningstrukturer, kommune, fylke og staten. Det går ut over oss alle, i alle ledd.

Jeg tror dessverre ikke ansvarlige politikere er i stand til å se konsekvensen av de vedtak som nå gjøres. Derfor er det ikke vi som ikke har ropt høyt nok, – selvsagt skal det ropes!!! Det som skjer er et resultat av en dyp strukturell samfunnsendring som har pågått stille og rolig over tid. Jeg tror vi må finne frem til større allianser som metodisk kan motvirke samfunnsutviklingen – og vi må ansvarliggjøre politikerne tydelig og det er faktisk dette nivået som gjelder – våre øverste tillitsvalgte – kulturminister, utdanningsminister, helseminister, samferdselsminister – det er dere som utøver det som skjer nå! Slutt! Lytt! Ta grep!

Publisert 15.11.2024