Reidun Melvær Berge (Liv) og gitarist Øystein Bech-Eriksen i «Stengd gitar». Det Vestnorske Teateret 2023. Foto: Andreas Roksvåg

Nedstrippet trip

«Stengd gitar» fra 1985 er Jon Fosse på det mørkeste og mest desperate. Det er blitt en stram og spent forestilling på Det Vestnorske Teateret.

Publisert Sist oppdatert

Da jeg ble gravid for første gang hadde jeg en tilbakevendende drøm. Den handlet alltid om at jeg var på fest og

stengd gitar

Regi: Fredrik Longva

Scenografi og kostyme: Olav Myrtvedt

Musikalsk konsept: Even Kjelby

Lysdesign: Silje Grimstad

Med: Reidun Melvær Berge og musiker Øystein Bech-Eriksen

Lydteknikk: Cem Arapkirlioglu

Det Vestnorske Teateret, 3. februar 2023

drakk og hadde det helt strålende, før jeg brått kom på at jeg jo var gravid og slett ikke skulle drikke. Etter ungen kom ut oppsto en ny variant av den samme drømmen. Jeg er på fest, og kommer brått på at jeg jo har en baby alene hjemme som jeg må forte meg å komme hjem til, og panikken bryter ut da jeg kommer på det forsvarsløse barnet som ligger i sengen.

Det jeg ikke har visst er at jeg har drømt handlingen i Stengd gitar av Jon Fosse fra 1985 om og om igjen.

I denne romanen går døren i boligblokken i smekklås da den unge alenemoren, spilt av Reidun Melvær Berge, skal kaste bosset. Inne i leiligheten ligger en forsvarsløs unge på rundt ett år. I stedet for å slå inn døren, rope alt hun kan, ringe låsesmed eller tilkalle naboer går den unge kvinnen, kledd i hverdagslige klær, på det Fosse kaller «en snackbar». Hun kjøper røyk og hun er på en slags surrealistisk jakt etter vaktmesteren i bygget, selv om det er helt ulogisk at han skal befinne seg nettopp der. Hun lar seg distrahere, av øl, samtaler, sex og fest, før hun flere ganger brått kommer på at hun har en unge som er låst inne hjemme. Kvinnen har påfallende nok fått navnet Liv. Også skuespiller Trine Wiggen har gjort historien som monolog, både som hørespill på NRK og på Nationaltheatret, nettopp under navnet Liv, i 2007.

Utmattende og mørkt

Fosses tekst er en villet prøvelse, fordi man som tilskuer blir sittende med en intens følelse av at jenta må komme seg hjem så fort som mulig, mens Fosse på sin side legger inn hinder etter hinder. I den sceniske monologen redegjør hun for tidligere livsvalg, og det kommer etter hvert frem at hun har en kronglete fortid, og kanskje slett ikke vil eller kanvære mor. Hun føler seg like fanget som den ungen som faktisk er fysisk innesperret og som hun ikke kommer inn til. Det at romanen har blitt nettopp en monolog fungerer godt siden teksten i utgangspunktet består av mye grubling og lange tankerekker fra kvinnen. Dialogene i boken gjenfortelles heller i denne iscenesettelsen, og er komprimert og forkortet. Melvær Berge glir mykt inn i rollene også som Livs bror, en tilfeldig student hun møter, og barnefaren. Det veksles effektivt mellom fortid og nåtid, noe som også bidrar til en uoversiktlig situasjon og til at publikum må være oppmerksomme for å henge med. Forestillingen har faktisk blitt mer mystisk og åpen enn Fosses tekst, hvor det er med mer forklarende sekvenser om både psykisk sykdom og narkotikabruk. I forestillingen hintes det mer, og det er kledelig.

Scenen på Det Vestnorske Teateret er ombygd. Scenograf Olav Myrtvedt har skapt en grå gang som går som en elv mellom publikum på hver side, ikke ulikt en catwalk. En dør befinner seg på den ene siden, og i motsatt retning går gangen helt opp til andre etasje i en trapp. Det er sterilt og nakent, og det er bare teksten som gir inntrykk av at vi befinner oss på et lite sted på Vestlandet. En enslig gitar, traktert av Øystein Bech-Eriksen, utgjør lydkulissene og tar stadig mer plass ettersom handlingen utspiller seg. Even Kjelby fra bandet Great News har skapt det musikalske lydteppet, som er sterkt medvirkende til forestillingens nerve og urolige stemning.

Drøm og virkelighet

Det er tidvis et ganske eksplisitt språk om «syrepisar», «bom», mensen, vold og sex. Hva som er rusrelaterte hallusinasjoner og hva som er virkelighet sklir over i hverandre. Linjer som «han er innelåst, og han grin, han er helt åleine» gir forestillingen nærmest et skrekkliknende preg. De karakteristiske gjentagelsene oppstår hver gang moren husker på at hun må skynde seg hjem til ungen. Det er mer dramatisk handling i tradisjonell forstand enn i mange av Fosses stykker i Stengd gitar, men tematisk er han seg selv lik: fokuset ligger på menneskets store ensomhet, tid, fødsel og død, undergang og opprettholdelse.

Reidun Melvær Berge er god på å få frem forvirringen og fortvilelsen hos den unge moren og leverer et levende portrett som vekker både avsky og empati. Gitaristen glir på et tidspunkt også inn i handlingen og fremstår som et slags gjenferd fra fortiden og gir Melvær Berge noe å spille mot i noen minutter. Det utgjør en spesielt sterk scene.Stengd gitar har blitt en stram og spent forestilling og det meste hviler her på Melvær Berges nyanserte spill, utstråling og tilstedeværelse. Hun er bærer av det uskyldige, men også av det hardere og levde livet. Hun er både myk og kompromissløs samtidig. Skuespilleren har en god timing og tid så teksten får mye spillerom og ro, til tross for at karakteren hun spiller i stor grad er både nervøs og oppskjørtet gjennom hele fortellingen.

Stengd gitar holder tilskueren helt ytterst på stolen og spenningen er der til siste sekund. Den store forløsningen og løsningen etterlater publikum med flere spørsmål enn svar.

(Publisert 07.02.2023)

Powered by Labrador CMS